Kroppen husker - om å ha angst.

[Tante Blås Squaw]

Jeg er fanget. Jeg har en kropp som er deprimert når den er passiv, og angstfylt når den er aktiv.

 

Skogstur - den befriende følelsen av at blodet strømmer raskere i årene, den lille smerten i musklene som minner kroppen på at den er i live. Vind i ansiktet, snø i nakken, latter i halsen. Alt er godt.

 

Det fortsetter i noen dager. Jeg våkner sulten om morgenen, er blid, nyter å være mer våken enn på lenge. Sover om natta, til og med. Det er deilig.

 

Så en morgen er angsten der. Den sitter på sengekanten og gliser - "trodde du virkelig at du skulle bli kvitt meg denne gangen? Trodde du at litt frisk luft kunne rense kroppen for alle minnene?"

 

Og så kommer alt sammen veltende fram forrest i hukommelsen igjen, like virkelig som om det skulle skjedd dagen før.

 

Kroppen husker - og den har ikke bearbeidet en dritt.

 

Jeg får lyst til å gjemme meg bort, sove, overspise. Hva som helst. Bare ikke være tilstede og føle hendene hans strekke seg etter kroppen min, tvers over et gap på tjue år, tvers gjennom all min styrke og fornuft. Jeg vil vekk.

 

I de timene - iblant dagen - som angsten er her, går jeg villig med på hva som helst som kan stoppe faenskapet. Å sitte i ro og gjemme seg i 30 kg overvekt virker som en fantastisk bra løsning.

 

Jeg vet bedre.

Jeg kan bedre.

Men angsten får tak i meg likevel.

 

Idag gnagde jeg av meg alle negletuppene og sovnet tvers over senga. Idiotoppførsel av ei smart trebarnsmor, men likevel bedre enn å overspise.

 

Føler meg litt bedre, det går nok 5-6 dager til neste gang.

 

Når blir jeg kvitt denne dritten?

[TrueHæppiness]

Så utrolig bra skrevet!!

Har ingen erfaring med dette, så kan nok ikke hjelpe så mye annet enn å håpe det ordner seg for deg..

 

Sender deg masse gode tanker:)

[Anonym bruker]

Har du pratet med noen? Psykriater eller andre som kan løsne litt i angsten for deg..

 

For meg funker det fint å trene når jeg får angst. Trene til jeg blir helt utslitt. Får mer energi av å kjenne på de vonde følelsene og slå til en boksepute og løpe på en løpemaskin, mens jeg tenker at jeg blir sterkere av dette, er det som virkelig hjelper meg.

 

Har opplevd overgrep fra jeg var nyfødt til jeg var 12 + noen enkelthendelser frem til jeg var 16 og senere falt jeg i fellen med gutter og menn..

Er du et offer, så forblir du det resten av livet var det noen som fortalte meg.

 

Etter det har trening blitt en livsstil. MÅ få trent litt hver dag.. Om det så bare er å vaske i hjemmet fort og med harde bevegelser..

Gir meg mye å vite at jeg er kjapp og sterk, samt kan forsvarsteknikker og kan overmanne de fleste..

[Tante Blås Squaw]

08:35 - jeg går til en knallgod psykiater, har også vært i langvarig gruppeterapi. Er MYE bedre idag enn før jeg ba om hjelp )

 

Men det er denne siste jævla kneika, da.

 

Veldig godt å lese at du har funnet det som funker for deg! Men du og jeg er på forskjellige steder.

[Anonym bruker]

Trist å lese hvordan angsten aldri forsvinner helt:( Anbefaler deg å lese Anna Louise Kirkengens bok: "Krenkede barn blir syke voksne". Veldig god fagbok, men lesbar for alle som kan lese;)

 

Lykke til, virker som om du er god til å sette ord på ting og da tenker jeg at du er på rett spor.

 

 

[Anonym bruker]

Prøvd kognintiv terapi?

Det funket på meg, dvs ble ikke helt kurrert, men anfallene kommer gjerne med noen måneders mellomrom istedet for noen dagers mellomrom. Og det tror jeg at jeg faktisk kan leve med, selv om det er jævlig mens det står på..

[Tante Blås Squaw]

Kognitiv terapi er genialt, hadde jeg ikke brukt det hadde jeg ikke klart meg såpass bra som jeg gjør )

 

Men som sagt - denne siste kneika MÅ jeg over.

[Anonym bruker]

Skulle bare ønske deg lykke til over kneika Squaw. Du beskriver sånn jeg også har det veldig godt.

Jeg går også i terapi, men ikke kognitiv. I mitt tilfelle vil ikke det å eksponere meg for angsten fungere noe særlig. (forsøkt før - hos flere forskjellige kognitive terapeuter)

 

Ville bare du skulle vite at jeg står også å skal over kneika, og har stor tro for at vi kan klare det. =o))))

[Anonym bruker]

Hei Indianeren!

 

Jeg sliter mye med angst også. Ble banket opp og psykisk torturert i fra jeg var 7 til jeg var 13 år av stefaren min.

Ble fortalt hvor uønsket jeg var, hvordan jeg satte en stopper for hans, mamma og deres nye barns lykke, hvor stygg jeg var, han fortalte meg daglig at han skjønte hvorfor ingen ville bli glad i meg så udugelig som jeg var, hvor uønsket jeg var, var det opp til han hadde han sendt meg langt vekk.

Det gikk til en punkt der han fikk overbevist min mor om at jeg hadde store psykiske problemer ( les. sosiopatiske trekk ) disse trekkene som jeg hadde var pga en tyrann kontrollerte livet mitt. Ikke fordi jeg var en sosiopat av natur.

Han overbeviste til og med barnevernet og spes.psykologen deres om at jeg var syk og de satte meg på psykiatrisk avd. Her var jeg frem og tilbake i 3 år før endelig en lege spurte MEG om hva JEG følte, tenkte, og fryktet.

Husker fortsatt mitt første angstanfall i en alder av 9 år. Var på kino med venninna mi og mamman hennes. Midt i filmen begynner hendene mine og riste, hjertet slår meg opp i halsen og svetten render. Jeg var en uforklarlig redsel over at noe kommer til å skje meg. Halsen snurper seg sammen og jeg gisper etter luft. Jeg klarte ikke sitte i kinosalen så jeg løper ut og løper så raskt jeg kan uten mening og mål. Til slutt slipper det taket og jeg faller om på en gressflekk. Jeg gråter og er redd. Jeg er langt hjemmeifra og tørr ikke dra hjem. Der venter stefaren min på meg uten at mamma er hjemme...

 

Angsten har jeg lært meg å leve med. Når dritten kommer som fult begynner jeg å se for meg selv at jeg er den lille sårbare jenta som blir grovt mishandlet. Men, jeg er ikke den lille jenta lenger!

Jeg har alt jeg trenger! En flott mann, en nydelig sønn og en jobb jeg trives i!

Jeg må lære meg at angst er en del av livet mitt. Nøkkelen er å finne noe som du lar deg distrahere av.

 

Klem til deg.

[Anonym bruker]

Høres ut som du trenger å ta et oppgjør med deg selv og det som plager deg. Selv har jeg blitt mye bedre av angsten min etter at jeg så at de som plaget meg har gått på trynet og jeg jobbet og fikk til ting. Jeg er i dag igang med en bachelor på universitet i utlandet, mens de fleste som var kjipe er fortsatt på vgs og sliter med å få seg generell studiekompetanse ... Slet med mindreverdighetskomplekser og selvmordstanker som også førte med seg en solid dose sosial angst, så for min del var det eneste som funket å jobbe, bli flink, bli god, og bli trygg på meg selv. Hjalp også mye å være i stallen og omgås hester - der følte jeg meg trygg, jeg ble ikke dømt og baksnakket, og mestringsfølelsen jeg fikk når 500 kg dyr lyttet, adlød og samarbeidet overdøvet alle kjipe følelser og alle tanker om at jeg var komplett udugelig.

 

Problemet er at angsten fortsatt ligger der. Det føles som om jeg har to forskjellige "stemmer" i hodet - en som er meg, som er selvsikker, rasjonell og vet at jeg kan, og en som fortsatt er redd, usikker, irrasjonell og husker veldig godt hvordan det var å føle seg liten og udugelig. De dagene den irrasjonelle stemmen er sterkest er det håpløst å fungere ...

 

For min del blir dyrene min redning de dagene jeg sliter som verst. Ingenting er som å holde rundt en varm katt, leke med en stokk dum, overlykkelig hund eller å galoppere bortover jordene på en hest som elsker å samarbeide med deg når man føler at hele verden går imot en.

[sånn ca]

For å være helt ærlig så vet jeg ikke når du blir kvitt det helt... lurer litt på det samme selv.

 

Det å måtte overleve gjentatte overgrep ( mener å ha lest at du har vært utsatt for noe av det samme), så har spyken fått seg en trøkk som jeg har måtte lære å leve med resten av livet.

 

Jeg har måtte konstant jobbe med meg selv så jeg ikke havner i en situasjon der deprisjoner og angst tar helt overhånd. Og selv om jeg klarer meg egentlig veldig bra i dag, preger det fortsatt meg. Spesielt etter at jeg har fått barn, så tok frykten/angsten en helt annen retning.

 

Men jeg overspiser ikke for å føle meg bedre, matlysten er fryktelig dårlig og jeg må tvinge meg selv til å spise. Men gnager fingre det gjør jeg...

 

Man må bare fortsette å jobbe i mot det tror jeg, være flink til å bruke de vennene og familie du har rundt deg, vær ærlig mot seg selv og andre rundt problemene. Da tror jeg ihvertfall at det blir litt enklere å lære seg å leve med det, åssen det blir helt borte aner jeg ikke.

 

 

[Tante Blås Squaw]

Takk alle sammen for gode råd )