Debatt; barn og samlivsbrudd! La oss synse og mene litt ;-)

[Anonym bruker]

Ble inspirert av ett innlegg inne på skravle men ville ikke skrive der fordi dette ikke er et personangrep i det hele tatt. Dette er bare mine tanker rundt barn og samlivsbrudd.

 

Er det lurt å gå fra hverandre når barnet er så liten som rundt året? Er man fattet til å ta slike beslutninger så kort tid etter en fødsel? Jeg personlig gikk jo gjennom en svær livsendring (det å få barn), blandet med hormoner og masse nye utfordringer som dukker opp når man blir mamma.

Går fra å være en selvstendig person til å bli hjemmeværende (i permisjon) der hvor alt dreier seg om en annen, liten person. Må jo innrømme at parforholdet ikke akkurat hadde hovedfokus.

Det tar tid å bli kjent på ny, som mamma og pappa, en familie osv.

 

Og da kan man jo si at man mistet parforholdet underveis. Men kanskje man må være tålmodig og vente litt til ting roer seg? Når hverdagen kommer, ungen blir større og større, kan jo parforholdet rykke frem i køen og prioriteres mer...

 

Den andre tingen jeg stusser litt over er når det diskuters samværsrett. Syns pappaen mister så mye rettigheter og status. Han blir liksom bare en person som er mindre verdt i barnas liv enn moren. Dette stemmer jo som regel når det gjelder babyer. Men det stemmer vel ikke helt etterhvert som barna blir større?

Jeg kunne jo ikke frarøvet barnet mitt sin pappa fordi pappaen ikke vet hvordan klærne er organisert i kommoden. Barnet fortjener jo å ha en pappa like mye som han/hun fortjener en mamma?

 

:-)

 

[Anonym bruker]

Joda! Men hva med når pappa slår? Er det ok fordi mor har mange hormoner etter fødsel? Og skal barnet få være hos en pappa som slår?

 

Et samlivsbrudd er ikke bare uenighet/krangel - det finnes maaaaange grunner til hvorfor kjærligheten tar slutt eller bare må ta slutt.

 

Synst innlegget ditt er en smule naivt!

[Anonym bruker]

Faren er ikke mindre verdt enn mora, men når faren og mora bor i hver sin leilighet kan ikke barnet deles i to.

 

Og alle par er ikke enige om samlivsbrudd, det er ofte den ene som går mens den andre bare sitter igjen uten å skjønne noe.

 

Når det gjelder alder syns jeg nesten ingen barn er modne nok til å oppleve at foreldrene går fra hverandre. Det er vondt uansett, og skaper bruduljer.

[Anonym bruker]

Litt naivt innlegg, men grunnleggende er jeg enig i at det -ihvertfall for oss- har vært en enorm omveltning på forhold og livet generelt og at store avgjørelser her i huset ikke hadde blitt tatt på riktig grunnlag de første to årene av stumpen sitt liv.

 

Pappaer burde ha så mye samvær som det er best for barnet å ha. Når mor har v¢rt der 95 % av tiden (som huns krev i det andre innlegget) er det naturlig at barnet blir hos mor og har hyppig samvær, men ingen overnattinger (evt1) ved 1 års alder.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner poenget til HI godt jeg....tror det er myntet på "normale" forhold der vold og andre uhumskheter er inn i bildet.

 

Jeg og samboeren har vært inn i en slik krise siden jeg fødte for snart 3 år siden. Jeg valgte å vente, og jeg venter vel fortsatt på at forholdet skal stable seg på beina igjen, for jeg har et sterkt ønske om at sønnen vår får ha både mamma og pappa rundt seg i oppveksten, på lik linje som jeg hadde i min oppvekst. Og den kunne vel ikke vært bedre:-)

 

Tror nok foreldrene mine hadde det akkurat likedan som oss nå i småbarnsperioden, om ikke verre også da vår økonomi og levevilkår er bedre enn hva dem hadde. De har holdt ut i krise på krise, men nå etter 30 år som ektepar sier de begge at det var SÅ verdt å vente og bite tenna sammen og ri av de verste stormene, for de har ALDRI HATT DET BEDRE ENN NÅ!

 

Selvfølgelig, ingen forhold er like, men jeg velger nok likevel å vente litt til og se om ting bedrer seg. Hadde jeg KUN tenkt egoistisk så hadde det nok vært slutt for 1,5 år siden, helt sikkert.

Men for all del, jeg er ikke ulykkelig i forholdet, for mannen min er snill og omsorgsfull mot alle rundt seg, men det er dønn KJEDELIG, og det er masse som irriterer meg med han for tiden. Men terskelen er nok også lavere når man er generelt sett mer sliten, for det er ingen dans på roser å være småbarnsforeldre. De som sier noe annet lyver :-D

 

 

[Anonym bruker]

Jeg skjønner poenget til HI godt jeg....tror det er myntet på "normale" forhold der vold og andre uhumskheter IKKE er inn i bildet. Hehe..

 

 

[Anonym bruker]

Jeg synes HI har et poeng, jeg. Jeg er ikke sikker på at folk alltid vet hva de gjør og hvilke konsekvenser det vil få når de går fra hverandre uten (tilsynelatende) å ha forsøkt å få forholdet til å fungere. (Jeg ser selvsagt helt bort fra usunne forhold der vold og andre greier er involvert)

Skulle gjerne visst hvor mange som egentlig skulle ønsket de hadde gjort ting annerledes.

[Anonym bruker]

I et stabilt forhold, så tror jeg ikke det er lurt nei.... Når man bare har "sklidd fra hverandre", som det så pent heter.

 

Men for mitt vedkommende var det den beste avgjørelsen jeg har tatt for meg selv og barnet mitt noengang.

Hadde far vært interessert i et samarbeid med meg så hadde han hatt alle muligheter....

[Anonym bruker]

Jeg var ikke naiv. Jeg bare regnet med at alle forsto at jeg ikke mente man skulle være sammen med en voldelig (eller lignende) mann.

 

Hi.

[Anonym bruker]

I en del tilfeller har nok HI rett, men så har du de som tror at barn kan redde forholdet. Der hvor mor og far egentlig ikke har det noe bra når de begynner å planlegge bra, men "bare de får et barn, så blir alt mye bedre". En ting er hvertfall sikkert og det er at et barn gjør ikke parforholdet noe bedre.

 

Hvis mor har vært hjemme hele permisjonen, så tror jeg det vil bli en alt for stor forandring for barnet å skulle bo mest hos far, så at barnet skal være mest hos mor tror jeg i de fleste tilfeller er riktig. Men at en 1åring ikke kan overnatte hos far syns jeg blir veldig rart. De fleste 1åringer kan sove en natt nå og da hos besteforeldre, tanter osv, så jeg kan ikke skjønne at feks en natt annenhver helg hos far kan være et problem.

[Anonym bruker]

Av personlig erfaring ville jeg frarådet å ta beslutninger om store endringer ila det første året, og aller helst før barnet er 3. Dette gjelder selvsagt kun under normale omstendigheter. Det er altfor mange omveltninger den første tiden til at man klarer å tenke klart.

 

Jeg måtte skifte jobb etter endt permisjon. Når barnet var 7 mndr fikk jeg fullstendig panikk, begynte å søke på alt mulig, tok først og beste jobb jeg fikk, noe som førte til at vi flyttet til en ny by.

 

Nå har jeg hatt denne jobben i 9 mndr, den suger, jeg misliker sterkt vårt nytt hjem, mannen liker ikke jobben han har fått han heller, og livet vårt er virkelig patetisk.

 

Når jeg er lei og fantaserer om skilsmisse (av ulike årsaker), tenker jeg at jeg har tatt mange nok dumme beslutninger i utslitt tilstand for en stund...