Foreldre i ung alder

[Anonym bruker]

Hei! Noen som har erfaringer med å være unge foreldre eller prøvere? kva er posetive sider av dette?

[Anonym bruker]

Fordelen med det er at barna får unge foreldre, kort og godt. Og dermed også unge besteforeldre (sannsynligvis).

[Anonym bruker]

spørs hvor ung du mener da ? jeg ble gravid som 19-åring, det var ikke planlagt,men gikk veldig fint nå er gutten vår litt over 2 år, og vi venter nr 2 snart, som var planlagt For vår del har det vært veldig positivt å bli foreldre så unge, og det er familielivet som er det ultimate for oss!

[Anonym bruker]

Jeg var 17 dag jeg fikk min sønn.

 

Negativt: Jeg var ikke etablert, og såvidt kommet i gang med vgs. Skulle gjerne hatt en utdannelse - og selvfølgelig en annen plass å bo enn "pikerommet". Hadde heller ikke lappen, og mamma måtte signere en del papirer, siden jeg fortsatt ikke var myndig selv.

 

Positivt: Kroppen fungerte supert i hele graviditeten. Min sønn har en ung og sprek mamma, spreke besteforeldre, oldeforeldre som bryr seg og passer på og oldeforeldre som gir sin dose oppmerksomhet.

 

[Gjest ->>-]

Jeg ser ingen åpenbare fordeler ved det.

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid som 19-åring(ikke planlagt). Og helt ærlig så ser jeg ingen fordeler med at jeg ble mamma så tidlig. Ikke var jeg ferdig med utdannelsen og ikke hadde jeg fast jobb. Forholdet jeg var i trodde jeg var seriøst(men hvor mange tenåringsforhold varer livet ut???) jeg trodde det men, der tok jeg feil.

 

Nå er jeg 25 og har et barn på snart 6 år. Jeg er akkurat kommet i gang med utdannelsen min, og selv om mange sier at det er kjempelett å studere å ha barn samtidig så kan jeg ikke si meg helt enig i det. Det er mye lettere for mine medstudenter. De kan lese når de føler for det, jeg kan kun lese når jeg har tid. Så når jeg er sliten på kvelden så MÅ jeg lese. Jeg står opp tidlig hver dag selv om jeg studiedager og leverer i barnehagen og kan da lese noen timer. Mine medstudenter kan sove lenger, og heller lese litt på ettermiddagen og når de føler for det. Den friheten skulle jeg i grunn ønske jeg hadde.

 

Dessuten når det gjelder praksis i utdanning så blir ingenting tilrettelagt for meg. Jeg kan ikke komme senere selv om jeg må levere i barnehage(jeg må være på jobb 7.30 og barnehagen åpner 7.30). Min samboer som heller ikke er barnets far må da komme 2 timer senere på jobb pga dette, og det har ikke vært lett for han å få til dette, sjefen er mildt sagt dritsur og misfornøyd for dette går utover andre på jobben.

 

Kunne sikkert nevnt mange andre ulemper med det å få barn før utdannelse, egen bolig og ha andre ting på stell.

 

Jeg angrer selvfølgelig ikke på barnet mitt, MEN jeg er nå veldig nøye med at slikt ikke skjer igjen. Dvs det blir ikke noe barn nr 2 før jeg er ferdig utdannet og har fast jobb. Jeg har selvfølgelig hatt faste jobber etter jeg fikk barn, men det er kun strø jobber hvor jeg har jobbet 40 timer i uka for luselønn, og slik ønsker jeg ikke å ha det resten av livet.

 

Så mitt råd er, selv om du er sammen med mannen i ditt liv og føler at et barn passer perfekt inn i livet deres nå, så tenk deg nøye om. Du får et litt annet syn på livet hvor eldre du blir. Så avgjørelsene du tar som tenåring er ikke alltid de beste selv om det føles slik.

 

Så beklager, jeg kan ikke se noen positive sider ved dette. Det hadde vært mye bedre om jeg hadde fått barnet mitt nå som 25-åring enn når jeg var 19.

[Anonym bruker]

Jeg er enig med pila. Jeg ser heller ingen åpenbare fordeler med det. Det er klart at man gjør så godt man kan om man blir en ung mor men jeg tror det er mange fordeler med å vente til man har sitt eget liv på stell.

 

Jeg var 23 da jeg fikk førstemann. Da var jeg ung på samme tid som jeg hadde fått meg en god utdannelse og et trygt og stabilt forhold. Vi hadde da vært sammen noen år og jeg kunne se for meg min mann som en jeg ville dele livet med og som en god far for barna. Barna har nå to foreldre som alltid er der, de har to foreldre som klarer seg økonomisk godt, de har besteforeldre og oldeforeldre som kan hjelpe til. Barna har det de trenger og jeg har det jeg trenger og mere til.

 

 

[Anonym bruker]

Først og fremst: Det som jeg ser på som fordeler trenger ikke å være fordeler for andre.

 

Mannen min og jeg valgte å bli unge foreldre fordi det var rett for oss. Da vi var 19 og 21 år gammle valgte vi å få barn midt i studiene. Det har gått veldig bra for oss begge - mye pga. at vi har hverandre å støtte oss til. Mannen min er nå ferdig utdannet (ingeniør), og jeg har fortsatt 1 år igjen. Vi har trygge rammer rundt oss som for eksempel leilighet, bil, penger på konto osv. så sånn sett skiller vi oss ikke fra andre foreldre som gjerne er eldre.

 

Det er mange som ikke er klare for ansvaret et barn fører med seg når man er tenåringer / ibegynnelsen av tjueårene - men mennesker er forskjellige og har ulike mål her i livet. Mannen min og jeg syns det har vært supert å kombinere foreldrerollen med studentrollen. Mannen min har gått et veldig hardt studium med mye obligatorisk oppmøte og lange dager, mens mine hverdager er veldig fleksible, og jeg har mulighet til å legge opp studiene slik det passer for meg og barnet. Dersom jeg vil være hjemmet med barnet vårt så har jeg mulighet til det - og dersom jeg vil bruke en dag til å lese mens barnet er hos dagmamma så gjør jeg det. Det føles godt å ikke være mamma i en stressende jobbhverdag. (Den tiden kommer tidsnok). Dette er jo ikke fordeler som er forbeholdt unge foreldre, men jeg tok det med som et eksempel da de fleste som venter med å få barn har utdanelsen på plass.

 

Besteforeldrene og oldeforeldrene (og en tippoldemor) til barnet er unge og spreke, og koser seg mye sammen med gullet. De har også mange gode tips til oss som nybakte foreldre, da det ikke er så lenge siden de selv var småbarnsforeldre.

 

Ellers er det jo selvfølgelig biologiske fordeler ved å få barn i begynnelsen av tjueårene - de er sikkert ikke ukjent for noen. Graviditeten gikk lett, og fødselen var også særdeles lett. Jeg gruer meg ikke til å føde igjen.

 

Nå holder vi på å planlegge nr. 2 :-) Vi gleder oss til å gi barnet vårt et søsken.

 

 

[Anonym bruker]

jeg ble gravid da je var 19...typen min var 27... ikke planlagt.. gikk jo på p piller... som jeg var veldig nøye med å ta... men men... ikke hadde jeg og typen vært sammen så lenge heller... men vi valgte å beholde barnet..

begge hadde fast jobb.. så vi har greid oss..

vi er fortsatt sammen.. nå er prinsessa mi blitt 7 1/2 år...

vi har vært gift i 6 år, og har det veldig bra...

har og fått datter nr 2 nå.. som er 6 mnd...

 

vi har greid oss veldig bra...

 

men ikke dermed sagt at alle unge foreldre gjør det..

anbefaler alle å gjøre ferdig skolen, og få seg en utdannelse.. det har ikke jeg.. det er litt kjedelig.. men har en ålreit jobb...jobber i barnehage, stortrives... jobbet her i mnage år nåå..

[Anonym bruker]

Eg er 19 år, blir 20 om 2 uker:) Eg og samboeren driver diskuterer om dette, eg har gjerne lyst men han forsatt litt usikker så får no sjå ka som skjer:)

[Anonym bruker]

Vi er foreldre i ung alder. Fikk barnet når vi var 20 og 23 (syv mnd siden) og det var uplanlagt.

Ville aldri planlagt å blitt ung mor, for man trenger vel egentlig ikke det ansvaret før hvertfall noen år senere. MEN, når det er sagt, så elsker jeg barnet mitt høyere enn det jeg trodde var mulig,vi koser oss glugg ihjel, og tror ikke barnet lider noen nød av at vi er yngre enn hva som er anbefalt. Helsa er i orden, og barnet har spreke besteforeldre:) Vi klarer oss godt.

 

For egen del ville jeg ventet til jeg hadde hatt fler år i arbeidslivet, større\bedre utdannelse og vært bedre etablert.

 

Ville ikke anbefalt å blitt ung mor. Men jeg ville aldri vært foruten heller...

[Anonym bruker]

Noen fordeler er det, at man er ung enda når barna er voksne, at de har spreke besteforeldre.

 

Men å må man huske hva du ofrer når du blir ung mor!

 

Slik jeg opplevde det, du mister mange venner, nesten ingen gidder å besøke deg eller treffe deg, for du er blitt en kjedelig mamma, de er opptatt med å leve. Du kan ikke reise, dra på festivaler, ferier, konserter, sove over hos venner, feste, ja selv det å holde en samtale gående over tid er vanskelig med en unge som krever deg. Du kan bare glemme å være deg selv, få noe mye egentid, du er mamma, uansett om du er så syk at du vil grave deg ned i ett hull i bakken. Og når du går lei, kanskje er kjempesliten, du kan ikke bare gi fra deg ungen, du er mamma! Det er ett ansvar for livet rett og slett. Det vil være søvnmangel, du glemmer å spise om du i det heletatt har tid til å spise ( det er slettes ikke alle som får rolige babyer som bare sover og spiser), du kan glemme å dusje i fred, gå på do i fred. Og søvn, ja hva er det for noe, du kan se fram til mange år med å stå opp tidlig, uansett om det er helg.

 

Og ja det er såklart slik for de som får barn i voksen alder, men da er man mer rustet for å takle det, man har rast fra seg og er klar for det livet som nå kommer og det er mer sannsynlig at man fortsatt har en mann etter noen år er gått.

 

Og kanskje er jeg kjip som ramser opp disse tingene, men det er ett faktum at livet som "jeg" er over når ett barn blir en del av livet ditt!

 

 

[Anonym bruker]

Signerer 20:06!

[Anonym bruker]

Enig med deg over!

Men skjønner egentlig ikke helt argumentet med unge besteforeldre\oldeforeldre. Altså det er ikke så mye forskjell om du velger å få barn som 19 åring eller 24 åring. Altså besteforeldre\oldeforeldre eldes ikke dramatisk på disse årene. De forandrer seg omtrent ingenting. Men du som planlegger å bli mamma som tenåring, du forandres veeeeldig på disse årene. Derfor synes jeg egentlig ikke at det argumentet er så veldig bra.

 

Det er jo ikke snakk om at vi mener alle skal vente til de er 35 når de får barn, men det kan være greit å komme seg litt inn i tjueårene før man begynner å planlegge barn. Ingen tenåringer bør planlegge barn. Selv ble jeg gravid som tenåring men det var et uhell. Jeg ville aldri gått hen å planlagt et barn så tidlig. Så jeg lærte det hard way.

[Anonym bruker]

2006

 

Jeg kjenner meg ikke igjen i din beskrivelse. Jeg var 20 år da jeg ble mor for første gang. Når man blir foreldre er man jo to om barnet - den ene dusjer, spiser osv. mens den andre ser til barnet. Det er heller ikke noe problem å gi barnet mat og spise selv samtidig. (Fra de er ca 6 mnd spiste i hvertfall mine barn brødmat, fruktbiter ol. selv). Sove kan man gjøre annenhverdag i helgene. Det er heller ikke forbudt å reise med barn. Vi har hatt mange hyggelige ferieturer sammen med barna våre både utenlands og innenlands. Dersom man mister venner etter å ha fått barn kunne umulig vennskapet ha vært særlig godt til å begynne med ? Venner er jo der for hverandre i tykkt og tynt. Mulig jeg bare har vært heldig med valg av venner - men alle mine nærmeste veninner har vært der for meg(oss) selv om de er både barnløse og unge.

[Anonym bruker]

"Når man blir foreldre er man jo to om barnet"

 

Hva hvis man er/blir alenemor da? Hehe..

 

Neinei, livet blir snudd helt opp-ned når man får barn. På måter man aldri kunne forestilt seg på forhånd. Tenk nøye gjennom dette før dere hopper i det.

 

Jeg fikk barn når jeg var 19. Jeg var og er enda alene med barnet, som nå er halvannet år gammel. Og jeg må si at jeg syns det er ren dumskap å få barn når man er så ung Skaff deg en skikkelig utdannelse, en god jobb med grei inntekt, en ordentlig bolig og en god bil - før du får barn!

 

Barn er en berikelse, men jeg tror man har mye større glede av foreldrerollen når ting ligger mer til rette for det.

[Anonym bruker]

Har du ikke lest hovedinnlegget, 2141 ?

 

Spørsmålet er jo hvilke fordeler det er ved å være unge foreldre (flertall). Det er ingen spørsmål om hvilke ulemper det er ved å være unge alenemødre / fedre.

[Anonym bruker]

Men man har jo aldri noen garanti for at det kommer til å holde - kanskje spesielt når man er så ung. Det er absolutt en faktor man bør ta med i vureringsprosessen.

 

2141