samarbeid

[Anonym bruker]

Er det noen her som føler samarbeidet og samværets kvalitet har endret seg etter at far/stemor har fått felles barn?

 

Jeg er mor til et barn som er hos far annenhver helg. Barnet er 11 år. Nå har far og stemor fått felles barn (3 år er barnet) og jeg sitter nå igjen med et inntrykk av at mitt barn ikke er så viktig lenger.. Samvær avlyses, blir ikke bedt med på ferier, barnet vegrer seg for å dra til far, barnet føler seg tilsidesatt når h*n er der, lite/ingen alenetid med far +++

 

Hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Hva er det som gjør at barnet føler seg tilsidesatt?

 

Om det er mangel på alenetid med far, så er det faktisk lite man kan gjøre med det. Når man er flere i huset er det ikke så praktisk med alenetid for noen.

 

Om det er ekskludering så er jo det en annen sak, om det er mye kansellering av samvær så er det ikke bra. Samværsavtaler skal man holde. Du bør snakke med han om det.

 

Når det gjelder det med ferier, så er det jo et spørsmål om hvem som betaler. Er det stemor som betaler er det ikke like naturlig at stebarnet blir med, ikke sikkert hun har til å betale for hans barn. Er det derimot han som betaler så bør du snakke med han om det.

Du kan jo eventuelt tilby deg å betale litt for at barnet skal være med på ferie, det er tross alt det vanlige om andre tar barnet med på ferie. Det kan tyde på at far ikke har penger til å ta særkullsbarnet sitt med på ferie.

 

 

[Anonym bruker]

jeg er i motsatt situasjon av det du er.

Jeg er da stemor, og har fått barn med faren til dette barnet.

 

Hos oss er det ganske motsatt.

Barnet er i bhg alder, og vi har delt bosted med moren.

Men når det kommer til utstyr, ferier,klær, bursdager osv, så bidrar ikke moren. verken praktisk eller økonomisk

Jeg er heldig og har kjennt mitt stebarn min siden h*n var baby mer eller mindre, så jeg har et godt forhold til barnet.

Moren har ingen andre barn, mens jeg og faren har flere barn sammen.

Så hos mor er hun alene, og hos oss er hun e`n av mange.

 

Vi legger ALLTID opp ferien etter når vi har barnet, slik at h*n kan være med. For meg som "stemor" er det ekstra viktig at mitt bonusbarn vet at det er like viktig for meg som mine biologiske barn. Jeg skal absolutt ikke legge skjul på at det har vært en stor fordel å ha kjennt barnet fra det var helt lite. det å å fått se det vokse til og har mange gode minner med og om barnet.

 

Nå i ettertid har moren til min stedatter utrykket et klart ønske om å gjenoppta forholdet hun hadde til far. og hun har sagt at så lenge han og jeg forblir partnere vil hun ikke under noen omstendigheter samarbeide med han om deres felles barn lengre..

 

så det vi nå opplever er at barnet ikke vil til mor.

at barnet har store problemer med å slippe noen andre til...

jeg har per i dag mer alene tid med mitt stebarn enn det jeg har med "mine" barn...

 

siden vi står i så motsatte situasjoner, så tenkte jeg at vi kanskje kan hjelpe hverandre med å se den andres side avsaken..

 

[Anonym bruker]

jeg er i motsatt situasjon av det du er.

Jeg er da stemor, og har fått barn med faren til dette barnet.

 

Hos oss er det ganske motsatt.

Barnet er i bhg alder, og vi har delt bosted med moren.

Men når det kommer til utstyr, ferier,klær, bursdager osv, så bidrar ikke moren. verken praktisk eller økonomisk

Jeg er heldig og har kjennt mitt stebarn min siden h*n var baby mer eller mindre, så jeg har et godt forhold til barnet.

Moren har ingen andre barn, mens jeg og faren har flere barn sammen.

Så hos mor er hun alene, og hos oss er hun e`n av mange.

 

Vi legger ALLTID opp ferien etter når vi har barnet, slik at h*n kan være med. For meg som "stemor" er det ekstra viktig at mitt bonusbarn vet at det er like viktig for meg som mine biologiske barn. Jeg skal absolutt ikke legge skjul på at det har vært en stor fordel å ha kjennt barnet fra det var helt lite. det å å fått se det vokse til og har mange gode minner med og om barnet.

 

Nå i ettertid har moren til min stedatter utrykket et klart ønske om å gjenoppta forholdet hun hadde til far. og hun har sagt at så lenge han og jeg forblir partnere vil hun ikke under noen omstendigheter samarbeide med han om deres felles barn lengre..

 

så det vi nå opplever er at barnet ikke vil til mor.

at barnet har store problemer med å slippe noen andre til...

jeg har per i dag mer alene tid med mitt stebarn enn det jeg har med "mine" barn...

 

siden vi står i så motsatte situasjoner, så tenkte jeg at vi kanskje kan hjelpe hverandre med å se den andres side avsaken..

 

[Anonym bruker]

Jeg kan svare fra stemors ståsted..

Vi venter nå felles barn nr2, og stebarnet mitt kommer nå ikke så ofte på besøk lengre. Besøk blir avlyst, ingen mistanke om at mor påvirker, men barnet selv som legger planer på dager det skal til oss. Mitt stebarn er 12år.

Det blir mye mindre alenetid på far og barn nå når det er flere barn her, tidligere prøvde vi at de hadde minst en alene-aktivitet hver samværshelg, men det har sklidd ut. Vi prøver å få til familietid, men det er vanskelig å involvere 12åringen, for alle forslag blir avvist. Jeg mener bestemt at far ikke viser mindre omsorg for sitt eldste barn, men det sliter på han at barnet trekker seg unna, ikke viser interesse for vår del av familien.

 

Teori: barnet føler seg tilsidesatt da små barn trenger mer oppmerksomhet, i form at bleieskift, redde fra å falle ned, mating, legging osv, ting som må gjøres når det er behov for det, dvs det eldre barnet må gjentatte ganger vente på å få sin tur..

 

Ang avlyste samvær og ferier, så foreslår jeg at du tar det opp med far om dere kommuniserer noenlunde greit. Ikke beskyld hand for noe, men legg frem hvordan barnet oppfatter det og hør hva far har å si.

Avlyst samvær høres merkelig ut, men det kan være spesielle ting som har oppstått de gangene det har skjedd?

Ferier.. det er vel en evig diskusjon om alle barn Må/Skal være med på alle ferier.. her har vi ferier både med og uten stedatter.