Alenemor??

[Anonym bruker]

Forholdet er ikke på topp, og samboeren har sagt at han ikke har følelser for meg lenger. Vi krangler, og har det ikke lenger så bra sammen. Vi har kommet inn i en dårlig sirkel. Jeg vil likevel kjempe for familien min, og håper at vi finner ut av dette. Han ønsker også delvis å jobbe for å få forholdet på rett vei. Alt blir så mye enklere om vi kan fortsette som en familie. Men samtidig må det fungere, om ikke lider både barn og voksne. Men alle ønsker jo i utgangspunktet å være sammen med barnets far. Hvilken erfaring har dere fra samlivsbrudd? Og har dere det greit økonomisk? Håper det ordner seg for oss, men er veldig usikker.

[Anonym bruker]

Jeg beklager å måtte si det, men dersom han ønsker "delvis" å jobbe for forholdet, så tviler jeg på at det vil holde. Han må virkelig ville det dersom dere skal ha sjans for å klare det.

 

Økonomisk går det greit, blir jo ikke rik på stønader og lønn fra lavtlønnet jobb, selv om mange tror det, men det går rundt.

 

Erfaringene fra samlivsbruddet mitt er ikke bra...men her var det løgner, utroskap, tvilsom omgangskrets som han påsto han hadde brutt med og mye krangling. Men din situasjon virker ganske mindre dramatisk, så det blir nok litt enklere å samarbeide ang barna i deres tilfelle.

 

Dersom det blir slutt så blir det en lang sorgprossess, både sørge over tapet av mannen, drømmen om en familie og selvsagt tapt tid med barna ved samvær, jul, etc.. Det samme kan nok han også gå gjennom selv om menn ofte ikke gir uttrykk for det. Men det går over!

 

Har dere prøvd familierådgivning/parterapi på familievernkontoret? De pleier å være behjelpelige i slike situasjoner og kan gi råd og veiledning både i forhold til tips om å få tilbake romansen i forholdet, og kanskje forberede deg/dere på reaksjoner etter et evt brudd.

 

Jeg håper for dere begges del, og ikke minst barna, at dere klarer å finne ut av det. Uansett så ordner det seg på ett eller annet vis, man må bare klare å se det positive sidene i situasjonen..selv om det tar litt tid før man ser de.

[Anonym bruker]

Er enig med hun over her i at det er tvilsomt at dette vil holde, om han bare er delvis engasjert.

 

Alenemødre er nok forskjellige, som alle andre.

 

Jeg klarer meg godt økonomisk, men jeg hadde en god utdannelse innabords og hadde fast jobb da jeg ble alene med barn. Jeg var alene fra begynnelsen, og har ikke samlivsbrudd bak meg-

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Takk for svar fra dere begge.

Dette er vanskelig for oss begge. Begge ligger søvnløs om natten, begge har vondt i magen, og ingen av oss har særlig matlyst. Vi ønsker begge at det egentlig skal fungere. Men desverre for oss har det vært dalende i lengre tid. Det spørs om vi får til å snu det. Vi har snakket for lite underveis. D.v. jeg har snakkes, han har gått eller ikke hørt. Vi skal til parterapi. Har nevnt det for han tidligere, men han ville ikke blande inn andre. Er glad han nå vil være med. Vi har god støtte av familien vår som selvfølgelig ønsker at vi skal fortsette.

 

Vi har god økonomi nå, og han må vel betale meg endel i bidrag dersom et brudd skjer, så får håpe det går greit økonomisk.

 

Han har nylig mistet følelsene for meg. Så jeg er glad han sa det så fort slik at det kanskje er mulig å gjøre noe med det. Vi får se. Vi er borte fra hverandre nå. men skal prate mer om det når han kommer hjem om noen dager.

 

Sorgprosessen blir nok stor for oss begge. Kjenner meg veldig igjen i deres tanker. Vil jo vi skal være en familie. Og ikke minst i høytider.

Glad det finnes et slikt forum.

 

Klem til dere fra meg.