Noen tanker om å bli gravid igjen

[mamma til lillingen]

Vi fikk ei jente i begynnelsen av desember, og siden da har det vært mye styr. Ammetrøbbel førte til null søvn, masse tårer og en sulten unge i 3-4 uker. Nå har matsituasjonen roa seg, men nå sover hun ikke. Sånn går dagene.¨

 

Kjenner at jeg savner å være gravid, å ha babyen inni magen, bare telle dagene, drømme og håpe om framtiden. Er absolutt ikke klar for en til enda, langt i fra, men tar meg selv i å tenke tilbake på den superlykkelige tiden da jeg gikk gravid. Nå skal det selvfølgelig sies at vi går bedre tider i møte, vi venter enda på første smilet, og ser fram til latter og lyder og alt det.

 

Men så slår det meg, når jeg blir gravid igjen, så kommer det nok ikke til å bli det samme som første gang. Nå vet jeg om "alt som kan gå galt" i baseltiden, og ikke minst under fødselen (selv om alt gikk over all forventing denne gang), jeg var en av de veldig lykkelige og naive førstegangsmødrene, som ikke hadde lest eller forberedt meg på problemene man kan møte på i barseltiden.

 

I tillegg kommer vi til å ha ei lita jente som trenger oss samtidig som det er en i magen. Med bekkenløsning de 6 siste månedene i svangerskapet var det ganske problematisk å få til jobb, hund og alt det andre man skulle fylle hverdagen med.

 

Kanskje det bare er jeg som er over-emosjonell, men hver gang en sånn tanke slår meg "jeg kommer aldri til å oppleve det igjen" - det være å amme jenta mi, være førstegangsgravid, osv, så blir jeg så trist at man skulle tro noen hadde dødd. Er nok litt i overkant flink til å ta sorgene på forskudd, prøver å si til meg selv, at jeg har jo aldri vært andregangsgravid! Kanskje det også er helt himmelsk!