Sliter med mann som sliter!!

[Anonym bruker]

Vi har prøvd i flere år å få barn uten resultat. Vi er 33 og 35 år. Holdt på i sju år..

 

Han har hele tiden sagt at han har lyst på unge, og at det skal bli så fint å barn oss to sammens.

 

Problemet er at hver gang vi skulle ta det et skritt videre har han holdt igjen..

 

Etter ca 1 1/2 år prøving syntes jeg det var på tide å gå til doktor, det ville han ikke, så vi ventet et år.

Så da det var gått 2 1/2 år sa jeg at nå MÅTTE vi gå til lege! Og det var greit men jeg fikk værsågod å dra alene..

 

Da vi kom til hans del av utredningen gjorde han seg igjen vanskelig, for ikke f*** om han skulle sprute i en kopp!

Jeg fant ut at jeg ikke kunne mase på han om det, så etter et år var det greit å sprute i koppen, men bare hvis jeg ble med... Så jeg ble med.

 

Deretter ny runde med utsettelse på utsettelse på sykehuset for å få prøvesvaret... Skjønte at han ikke han ville dra, men han gikk med på det. Desverre (men heldigvis for han!) kom en begravelse tett på i familien, så endte med at jeg dro alene...

 

Og jeg kan si med en gang at det ikke var moro... Var ikke særlig lovende at legen ventet med å ta meg inn til helt til slutt... Ventet i en og en halv time over tiden..

 

Så der satt jeg da å bortforklarte meg for at jeg kom alene og fikk i tillegg beskjeden om at å greie dette selv kunne vi bare glemme!

Om at vi må ha prøverør hvis vi skal greie det, og at dette skyldtes mannens svømmere.

 

Jeg gikk ut fra sykehuset i ørska og endte opp med å sose rundt i byen uten å klare fordøye beskjeden.. For det var et lite helvete å måtte gi mannen min den beskjeden!

 

Han tok det svært hardt.. Og det er nå snart to ÅR siden jeg var på den sjebnesvangre timen.. Han har ikke villet ta noe avgjørelse om hva vi skal gjøre videre..

 

Han sier bare at han så veldig skulle ønsket at vi fikk barn snart..?!

 

Hva gjør jeg nå da????

 

Jeg har veldig vondt av han, og vil selvfølgelig ikke gå fra han..

 

[Anonym bruker]

Hei du!

 

Dette er ingen enkel greie, først og fremst fordi mannen din sliter såpass med dette her tydeligvis.

 

Men når han sier at han "skulle veldig ønsket at dere fikk barn snart", har du spurt ham hva han egentlig mener med det? Eller vet du hva han mener kanskje...?

Er han i full fornektelse av problemet sitt fortsatt, eller tror han virkelig at dere kan ha en bitte-liten sjangs på å bli gravide "the natural way"??

 

Har ingen gode råd dessverre, men du må selvfølgelig (hvis du ikke alt har gjort det i løpet av årenes gang) sette deg ned å være dønn ærlig med ham. Både om hva DU føler, og om problemstillingen med barnløsheten deres.

Ut i fra det du skriver, så synes jeg dessverre ikke det ser helt lyst ut for dere mtp. å bli foreldre, og åra går jo også fort forbi hvis han skal "somle" sånn for hver legetime han skal til.

 

:-/

[Anonym bruker]

kanskje legeangst.

eller kanskje en angst ang det å møte andre face to face som vet at han har problemer med sæden. kanskje han føler seg mindre manndig og har en angst i forbindelse med det.

 

vet du grunnen?

[Anonym bruker]

Det å ha dårlig sædkvalitet går direkte på manndommen hans, han føler seg mindre verdt som mann. Det er sikkert et sånt resultat han har fryktet alle disse årene, og derfor har han skjermet seg selv mot sannheten. Han er vel ikke den eneste som heller vil leve i "lykkelig" uvitenhet enn å måtte se fakta i øynene....

 

Du blir nødt til å forklare han i enkle ordelag at hvis ønsket hans ift å få barn er ektefølt, blir han helt nødt til å være med til legen og til sykehus for å gjennomføre behandling. Ellers kan han bare glemme det. Kort og godt.

[Anonym bruker]

HI

 

14:38 Ja vi vet grunnen. Og sånn vi har fått det framstilt er det stor sjanse for at det ikke bare holder med en liten "håndjobb" for å få det som trengs fra han. De må sannsynligvis inn å operere eller hva det nå heter, de snakket om å hente ut direkte fra testikkelen.. (

 

Mannen min har nesten ikke sædceller. Skarve 2,5 mill..

Vi vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Han har hatt både brokk i pungen operert ned en stein, og hatt kusma, men lenge før puberteten.

 

[Anonym bruker]

HI

 

14:45: Nei har følelsen av at han har gått å vært redd for dette lenge ja..

Det har vært ganske "mye" sykdomsmessig, så det var vel egentlig bare det som manglet...

 

Kan liksom ikke gjøre prøverør uten han heller...

[Anonym bruker]

neida, mente ikke grunnen for at han har lav sædkvalitet, men grunnen for at han kvier seg.

 

huff, hørtes ikke noe gøy ut å få den beskjeden der. :/ lykke til hvertfall

[Anonym bruker]

kanskje et alternativ (om han absolutt ikke vil til klinikken) er å bli befruktet av en annen mann fra spærmbank (eller hva det nå heter). gjøres i danmark tror jeg?

 

så kan mannen din adoptere barnet.

[Anonym bruker]

Ja, har tenkt på det, men han har ikke spesiel lyst da, ikke jeg heller..

Føler at da er det mitt behov, og min unge.. Tror ikke han hadde taklet det..

 

HI

[Anonym bruker]

Han høres ut som en vrien fyr som sliter litt mentalt. Kanskje han rett og slett ikke er noe å avle videre på?

 

Men ærlig talt, skal du ha barn så har du ikke tid til å sitte og høre på sutringa hans i mange flere år, du får ta stilling til hvor viktig det er for deg å få barn. Kommer du frem til at det er viktig så gi ham valget, enten blir han med til behandling ellers er du nødt til å komme deg videre fordi han ikke er istand til å få barn uten hjelp. Sikkert en knekk for manndommen, men det er jo sannheten.

[Anonym bruker]

en ting er hva han takler. han kan faktisk gjøre noe med det. men takler du et liv uten barn? hvis ikke så kan du faktisk gjør noe med det du også. få nytt barn eller å bli befruktet fra sæddonorer.

[Anonym bruker]

ops, mente: få ny mann*