Barnevernet-får man aldri fred?

[Anonym bruker]

Etter at et nabo ringte inn bekymringsmelding på oss om at hjemmet vårt var ei "bule", inviterte jeg dem på hjemmebesøk. De kom hit og de konkluderte med at her var alt i skjønneste orden, vi har det jo faktisk finere enn de fleste. Ja her er alt på stell, sa saksbehandleren. Jeg ser at hus, klær, jobb og økonomi er på stell. Men det vi nå skal finne ut av er samspillet mellom dere i familien. Javel, hvorfor er dette pluttselig et tema?

 

Vi har et rolig barn, som såklart greide å bli sint fordi han ikke fikk nok oppmerksomhet da de var her. Atpåtil fikk jeg prestasjonsangst og greide ikke å disiplinere ham eller være meg selv som jeg burde. Det ble med at jeg stotret frem at slik pleier han faktisk ikke å være, og det er sant også. Han er aldri slik. Ble vel litt ubekvemt for ham med alt dette besøket kanskje? Nå ønsker de å møte oss igjen for å se hvordan jeg og barnet er i lek sammen. For det første forstår jeg ikke hvordan dette kan være relevant for saken, som aldeles ikke omhandler at jeg ikke er normal med barnet mitt. Jeg har sagt meg villig til dette, men jeg forstår rett og slett ikke hvordan jeg skal greie å være meg selv når 2 stk står og observerer oss!

 

Synes dette er kjempeflaut. Kjenner på følelsen av at jeg aldri blir kvitt disse menneskene. Er lei meg

[Anonym bruker]

Akkurat slik du beskriver det her, kan du også beskrive det for bv.

Jeg synst det er rart at bv skal bruke tid på noe som er "perfekt", men samtidig hvorfor ikke la dem få lov. Hva har du å tape?

Tydeligvis er det noen som er bekymret for dere. Kanskje dem så noe du ikke er klar over. Eller kanskje dem så noe som ikke stemmer.

 

Jeg hadde tatt med attester fra barnehage,lege, venner og familie om at du er en god mor.

[Anonym bruker]

Nei det er en kjempekonflikt med en nabo som ligger til grunn her. Han aksepterer ikke vårt kristne livssyn og det gikk så langt at han tilslutt nektet barna våre å leke sammen pga dette. Så det er virkelig ikke noe galt med oss, vi er gode foreldre og har fått støtte fra både skole og helsesøster, samt familie og venner.

 

Jeg lar dem få lov. Jeg samarbeider utelukkende fordi vi ikke har noe å skjule, men synes det er svært ubehagelig såklart, å bli "mistenkt" på denne måten. Vi er ikke perfekte, det sier jeg ikke. Vi er som alle andre, gjør vårt beste i hverdagen. Gruer meg bare sånn til å prøve å være meg selv, fordi jeg vet at jeg får prestasjonsangst. Er vanskelig for meg å skulle bevise noe under press, men jeg skal jo såklart forsøke.

[Anonym bruker]

Det er jo dette som er det barnevernet gjør i jobben sin. Observerer samspillet mellom voksen og barn. Det spiller som oftest liten rolle hvilken økonomi dere har eller om dere har det ryddig og rent hjemme.

 

De observerer hvordan du er i en beklemt situasjon som du selv beskriver det, de vet godt at det ikke er en normal situasjon å ha 2 personer som observerer deg. De vil se hvordan du takler sønnen din og hans reaksjoner....uansett grunn til reaksjonene kommer. Det vil aldri bli en naturlig setting når barnevernet skal observere og det er de fullstendig klar over når de vurderer deg.

[Anonym bruker]

Hvis du ikke samarbeider med barnevernet vil de tro at du har noe å skjule...så du gjør det veldig riktig slik du gjør.

 

Husk det viktigste av alt: Vis at du er omsorgsfull og engasjert i barnet.