Hjelp... Jeg liker ikke spedbarnstiden :-(

[Næddy]

Hei dere!

 

Jeg er en nybakt mamma for andre gang. Babyen er 6 1/2 uker og har i det fulle og det hele vært en rolig baby. Stort sett sovet hele natten og våkner bare 1 gang på tidlig morgenkvist for å få mat. Storebror på 3 1/2 hadde kolikk og når jeg tenker tilbake på de tre første mnd får jeg frysninger nedover ryggen. Bysse, skriking og enda mer byssing.... Fikk han etter HARD jobbing inn i rutiner rundt 4 mnd. Grunnet kolikken var han vant med å være våken store deler av natten og jeg var helt på felgen. Far bestemte seg for å sette hardt mot hardt og gjorde kort prosess med Ferber metoden, med GOD effekt! Siden har gutten sovet fra 20-08 og gjør det den dag i dag.

 

Nå har det seg slik at det å få en baby til var om mulig en enda større omveltning. Jeg merker at når han er urolig blir jeg stresset inni meg, viser det ikke ovenfor barnet, men kjenner jeg føler veldig på de samme følelsene som sist. I tillegg har jeg vært plaget med endel hormonstyr og tatt lett til tårene. Alle sier jeg må nyyyyyyte denne første tiden, men jeg KLARER IKKE det :-( Jeg liker rett og slett ikke denne babytiden!! Har følelsen av at alle forventer at du skal sveve på en rosa sky og drite stjerner og regnbuer... Tiltross for et barn fra tidligere som har TUSEN ganger verre så klarer jeg ikke tenke realistisk, at det blir bra etterhvert og at rutiner vil komme. Jeg føler meg nesten som en fersk mor igjen. Nå i natt har han vært urolig og jeg gruer meg til at natten skal bli lik igjen, selv om han generelt har vært dønn stabil. Er det andre som føler det slik? Savner rutiner, han sover bare 30 min lurer i histen og pisten på dagen og jeg klarer ikke finne et mønster og den tiden hvor de sover to lange lurer :-( Nå triller tårene for jeg føler at jeg i grunnen ikke har grunn til å klage :-( Men jeg klarer ikke styre disse følelsene.

[Heldig mamma til ♥to gutter♥]

Uff, føler med deg! Kjenner meg veldig igjen med hvordan jeg følte det med nr 1, så jeg er spent på hvordan det blir med nr 2 og kun 2 år imellom barna.. Førstemann var veldig urolig på nettene og sov også kun 30 min i strekk på dagtid, så det var vanskelig å få hvilt seg.

 

Du har ikke en lett barselsdepresjon, da? Jeg hadde en ganske uttalt depresjon med nr1 og frykter det med nr 2 slik at vi skal sette inn noen tiltak for å prøve å forebygge når fødselen nærmer seg. Hva med å snakke med helsesøster om hvordan du føler det? De skal jo være ganske obs på mødre med symptomer på barselsdepresjon om dagen, så regner med at du blir tatt på alvor. Uansett godt å få luftet tankene sine, det er liksom tabu å skulle innrømme at man ikke svever på skyer når man har fått en liten baby.

 

Ønsker deg lykke til, og håper at du oppsøker noen å snakke med om dette. Evt send en PM hvis du vil snakke mer! Klem fra meg!

[snart3-4-5barnsmor.87]

godt å se de er flere...

 

denne var også planlagt men litt pga sønnen skulle få søsken i grunn... hadde den snilleste lille gutten som baby, men nå er han blitt et lite troll til tider.. blir 2 år og 1 mnd mellom de er bare 7+6 i dag, men kjenner jeg gruer meg masse...

 

føler de er dumt men er så mye reddere for alt denne gangenen og rutinen våre er ikke så gode ennå spesielt ikke nå som han har vært syk, mor spyr (pga graviditeten) og pappa er desssverre ikke noe flink å hjelpe til med noe....

 

angrer ikke sånn sett, for vet de blir bedre når de bikker 6-8 mnd..

 

men tanken på lite søvn, to små og en som kunne vært flinkerer blir jeg litt stressa....

 

+ den baby tiden er ikke favoritt tiden min omtrent sitter å stirrer på babyn hele tiden for å se om den puster er jo livredd er jo ansvarlig for lille skatten...

 

+ jeg er redd jeg ikke kan bli "like glad" i den 2.. (mamma sier de ikke er tilfelle så håper jeg klarer fordele kjærligheten til begge to...)

 

(skulle ønske vi bodde nærmere fam, men de er jo ikke bare bare å selge før man er ferdig å pusse opp ...)

[Næddy]

"Håper" virkelig det er flere...

[kokosyklus]

Kjære deg Næddy. Jeg kjenner såå igjen den følelsen fra min egen tid hjemme med spebarn. Jeg opplevde null morskjærlighet og tok vare på henne som om hun var en liten katt. Leste alt jeg kom over og gjorde alle de "rette" tingene. Kom hun med en klagelyd, ikke klarte å sovne når hun vanligvis sov eller våknket før hun pleide av luren sin, klikket det fullstendig for meg, jeg gråt og gråt, kastet ting i veggen etc...

 

Jeg kommer til å nevne dette for m in helsesøster når jeg skal dit på første kontroll til tirsdag. Så håper jeg at det ikke skjer meg igjen, men jeg ser nå at det er en mulighet fro at det kan skje.

 

Snakk for all del med helsesøsteren din om dette, så kanskje bare det hjelper litt.

 

Det er helt greit å si at man ikke er overlykkelig som småbarnsmamma. Det var iallefall ikek jeg. Jeg hatet hele greia.