Kameraten til sambo ødelegger hverdagen vår... :/

[Anonym bruker]

Sambo har en kompis som kommer inn 1-2 dager i uka..

Har generelt ikke noe problem med at han kommer, men med tidspunktet han kommer på..

Han kommer gjerne kl 23 og utover og blir sittende gjerne 4-5 timer!

 

Sambo er arb.ledig og skal straks begynne å studere..

 

Til daglig kjører han meg på jobb og ungene i bhg og bruker resten av dagen til å gjøre litt husarbeid og andre ting han ellers måtte ønske å gjøre..

 

Men de dagene kompisen har vært her så er han ødelagt dagen etter.. Sover hele dagen (står ikke opp med meg og ungene) og gidder ingenting.. Har gjerne drukket litt når kompisen har vært her og det blir han veldig sliten av..

 

Og når han da har sovet hele dagen så er han jo ikke trøtt når kvelden kommer igjen da, så blir han sittende oppe igjen på natta å se på tv eller sitte på fb.. Tar ofte en stund før han kommer inn i gjenge igjen etter at han har snudd døgnet (han tåler det rett og slett ikke, men vil ikke innse det selv).

 

Han er absolutt verdens beste og flinkeste mann ellers når han får søvnen sin og døgnrytmen er i orden.. Men når han ikke får det så står jeg plutselig alene om alt ansvar for husarbeid og barn.

 

Selv jobber jeg hver dag og studerer litt ved siden av og føler at tiden ikke strekker til til alt det som må gjøres. Føler meg nesten konstant utslitt. Derfor blir disse dagene da sambo er ødelagt etter rangling så fryktelige for meg (føle at jeg MÅ stå på hjemme, lage middag, stelle barna osv mens han ligger å sover på sofaen/senga på ettermiddagen) at det begynner å koke innvendig og jeg skjeller ham ut..

 

Ender ofte i krangling, men vi har klart å prate rasjonelt om det, og han forstår meg godt sier han..

Men han sier han synes det er så vanskelig å avvise kompisen siden kompisen er kreftsyk (ikke livstruende lenger, men får fortsatt cellegift) og deprimert..

 

Har foreslått at de kan møtes på dagtid, men det er så vanskelig siden kompisen sover til langt på dag og bare er våken på kveldstid/natta..

 

 

Men er det da urettferdig og feil av meg (siden kompisen er syk) å kreve at viss denne kompisen skal komme, så må han komme tidligere slik at sambo får lagt seg i rimelig tid??

 

kjenner jeg har denne situasjonen så langt opp i strupen at jeg ikke klarer se klart lenger!

[Anonym bruker]

Det er ikke kameraten som ødelegger hverdagen deres, det er samboeren din.

[Anonym bruker]

Sant nok.. men HVORDAN få ham til å si nei til kompisen sin da???

ALLE de andre kompisene hans har vett nok i skallen til å ikke komme på nattestid! Og når denne kompisen ikke tar kontakt en periode har vi det SUPERT!

[Anonym bruker]

22.45 skrur dere av alle lys og legger dere i senga, etter det svarer dere ikke om telefonen ringer eller det kommer på folk på døra.

 

Kommer han før den tid må mannen din si a kl. 00.00 må han legge seg for å fungere neste dag.

 

Han må også begynne å be kompisen komme tidligere, han må da klare å komme seg på besøk til kl. er 20. I dette tilfellet bør ikke kreft og depresjon være en unskyldning.

[Anonym bruker]

Du må SNAKKE med samboeren din. Forklar situasjonen og bli enige om når det er greit å legge seg i ukedagene.

[Anonym bruker]

Kjenner at jeg nesten hater dem begge to!

Lett å føle at det er kompisen sin feil, siden problemet ikke hadde vært der om han ikke hadde kommet så sent/blitt så sent.

 

Men problemet er vel egentlig sambo som ikke klarer å si fra.. Kjenner at sinne mitt koker for at han gang på gang setter meg i denne situasjonen!

Nå, feks, burde det jo vært jeg, som jobber hver dag, som burde få lov å hvile litt ut mens han sto opp med barna, men det er ikke sjans i havet for at jeg får vekket ham! Helt i koma! Og om jeg får en reaksjon så er det en forbanna og sint reaksjon og hvorfor han må stå opp nå?! (noe han sjeldent husker når han en gang våkner)

 

Kjenner at det har vært så mye problemer så lenge at jeg er helt på kanten til å tippe over.. Mannen min har vært syk i en årrekke.. og endelig for et halvt år siden begynte det å gå fremover for oss.. Riktige medisiner, og han er "menneske" igjen.. men så er det dette "lille" problemet igjen da, som er som gift for forholdet vårt...

 

Føler at jeg har hatt min dose med slit nå...