Hjerte mitt brister!!

[Anonym bruker]

Pratet med ei venninne i kveld som mistet jenta si for snart 2år siden, hu var prematur og klarte seg ikke. Hun er så sterk utad, men inni er hun ikke kommet videre.

Jeg tenker på jenta hennes hver dag og kommer aldri til å glemme henne (noen venninna mi er redd for at kommer til å skje, at dattra blir glemt)

 

 

Noen som har vært i samme situasjon, enten som henne eller meg??

Har dere noen tips til hvordan være en god venninne og gi gode råd?

 

Takk for svar på forh¨ånd!

[Anonym bruker]

dytter litt jeg

[Anonym bruker]

hei, jeg mistet min sønn i uke 23... syns du virker som en super vennine som virkelig bryr deg om vennin din og dattera hennes. Er også ofte redd for at noen skal glemme gutten min. Noe som gjør meg veldig glad er om none drar innom graven og tenner lys ol. Sender de meg mms fra graven der blir jeg helt rørt!!

Ellers er det deilig å ha familie venner som bryr seg og som tør/ onsker å snakke om gutten min.. Er ofte slik at jeg kvier meg litt for å snakke om han til enklete og det er dumt.

 

Foreslå for venninen din at dere kan dra bort på graven til jenten hennes og la henne få prate så mye hun vil om henne til deg, det vil hun nok sette stor pris på

[Anonym bruker]

Takk for svar!!

[Anonym bruker]

Jeg har netopp misten min lille tulle jeg også, bare litt over 2 mnd siden :´(

Det jeg setter mest pris på tror jeg og som jeg er litt redd for, er at andre skal glemme henne etterhvert...

Hun døde før hun ble født så det er egentlig bare jeg som har rukket å bli kjent med henne.

For oss i familien er det viktig at hun er inkludert selv om hun er død;

Jeg har 3 barn, selv om den yngste er død, storebror og storesøster har en lillesøster og mannen min har en datter og er ikke barnløs, selv om hun er død.

Jeg kommer til å telle med 3 barn når jeg ramser dem opp... bare st den ene ikke kan delta i familien slik som de andre.

 

Det viktigeste du kan gjøre tror jeg er å ikke glemme den lille, forstå og respekter at venninen din trenger både å sørge, at hun kanskje lsiter med andre smårollinger, at hun noen ganger vil snakke om barnet og andre ganger ikke...

Bare vær der!

Det er det viktigeste du kan gjøre tror jeg