Ble du mobbet eller utestengt som barn eller ungdom?

[Anonym bruker]

Hvordan klarte du deg gjennom noe sånt?

Hva gjorde de mot deg?

Fikk du hjelp av andre barn eller voksne til å få slutt på det?

[Anonym bruker]

Jeg ble litt mobbet, men konstant utestengt helt fra jeg begynte på skolen til jeg sluttet. Det at det begynte så dårlig, var en veldig negativ ting, for jeg lærte aldri ting som sosiale koder osv, derfor synes alle at jeg er en raring. Jeg var sen ut i arbeidslivet fordi jeg først var nødt til å lære meg å prate med mennesker først.

 

Det er noe av det hardeste med å ha barn, jeg er så konstant opptatt av at jentene mine ikke skal bli dårlig behandlet eller være redde for å ta stor plass.

 

Vel, etter seks år gikk mamma til skolen og krevde slutt på mobbingen (hun hadde ikke ant noen ting, på tross av at jeg alltid var hjemme og gråt på ettermiddagene), og det var ikke før jeg rømte fra skolen de fikk vite det. Mobbingen tok slutt etter møter med hver eneste av elevene. Men det var fremdeles ingen som pratet meg. Det verste var faktisk at jeg aldri fikk komme i noens bursdag, og ingen kom i min.

[Anonym bruker]

Ble mobbet fra jeg startet på barneskolen, til og med første år på vgs.

Gikk i navnoppkalling, sparking, lugging, slag i ansikt, innelåst i små kott ol.

Slet med overspising pga dette, sosial angst og selvskading. Fikk aldri noe hjelp av noen, lærerne så hva de gjorde, men latet som ingenting, ble ikke satt noe stoppe for det, før jeg flyttet.

Nå har jeg flyttet tilbake, kom tilbake for 4 år siden, da hadde jeg bod borte i 2 år, og de som mobbet kjennner enten ikke igjen meg, eller later som om de ikke ser meg, synes det er helt i orden, så slipper jeg å ha noe med dem å gjøre.

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet og utestengt i ca 8 år på barne og ungdomskole. Det var ganske stykt selv om det etter hvert var få som våget å angripe meg fysisk.

Jeg opplevde å bli holdt fast mens de tisset på meg, jeg kunne ikke delta i gruppearbeid på skolen da de andre da bare gikk hjem, jeg måtte ha enerom på skoletur ellers ble ikke de som skulle dele rom med meg med på turen, Sekken min ble tømt, ting ble skrevet om meg på veggene, men svart sprittrusj, jeg ble ikke invitert hjem til noen osv.

 

Fikk ikke hjelp av betydning av noen voksne utenom fammilien men har greid meg bra. Det tok tid å begynne å stole på andre, men jeg fikk tidlig en større selvsikkerhet enn de fleste. Jeg har lært meg å leve etter mine egne verdier med lite tanker på hva andre måtte mene om meg.

 

[Anonym bruker]

Jeg lo meg igjennom det hele barndommen, men fikk et slag i trynet når jeg ble voksen.

 

Jeg sa det til de voksne både på skolen og hjemme, og tipset jeg fikk, og som jeg trodde ville fungere, var at jeg skulle le av de som mobbet meg, men det hjalp ikke.

 

Jeg ble mobbet fordi jeg var veldig lav De var veldig slemme. Dyttet meg utti vanndammer og skreik "XXXX (meg) drukner....hjelp henne!!!" Eller når jeg skulle opp trappene til skolen, sammen med de 500 andre elevene som gikk der, skreik de fra andre enden "Noen må hjelpe XXXX opp trappen....hun når ikke opp trappetrinnene!!!" Så begynte alle å le som gikk rundt meg. Heldigvis hadde jeg mange nære venner utenfor skolen som hjalp på hverdagen og liker meg den dag i dag som jeg er. Men fy f... Ungdommer/barn kan være slemme.

 

Sliter veldig med selvbildet i dag, og har endal depressive episoder som psykologene mener kommer fra denne tiden.

[Anonym bruker]

Jeg ble utestengt på barneskolen. Ble aldri mobbet, men jeg fikk bare ikke lov til å være med. Var en jenteklikk i klassen som hadde bestemt seg for det. Grunnen til det har jeg i ettertid fått vite var misunnelse. Skjønte aldri hvorfor den gangen og det var veldig vondt.

Da vi begynte i 7 klasse ble alt snudd på hodet. Klassene våre ble splittet og jeg ble kjent med de "kule" jentene i klassen. Gikk fra å være "usynlig" til å være en av de mest populære jentene på skolen. Det var litt av en overgang! Det tok likevel lang tid å komme over den vonde tiden på barneskolen, men nå er jeg 33 år, og kan si med hånden på hjertet at jeg er ferdig med det.

I dag fungerer jeg veldig godt både i jobb (har høy utdannelse) og sosialt. Har veldig mange gode venner og det betyr veldig mye for meg.

 

Men jeg unner ingen å gå igjennom det jeg gjorde. Har ei litta jente selv nå, og skal passe på som en smed og kjempe med nebb og klør for at ingen skal gjøre noe tilsvarende mot henne!

[Anonym bruker]

Hvrdan jeg klarte det vet jeg ikke.. Det sitter ikke så langt inne nå heller og jeg er veldig påpasselig med at mine barn ikke mobber. Jeg har fortalt de hvordan jeg hadde det for at de skal la være.

 

Hva de gjorde? Listen er lang, men dette er noe av det: Kastet råtne epler på meg, spyttet på meg, ga meg skylda for at andre ble skadet (selv om jeg ikke var på skolen den dagen), slo, dyttet, skrev stygge hatbrev osv.. Jeg ble til og med utfryst i mitt eget bursdagsselskap og ble aldri invitert i bursdager.. Grunnen? Familien min var kristne og derfor overfladiske...

 

Jeg fikk ikke hjelp av noen. Lærerene snudde ryggen til og latet som at det ikke skjedde. Mamma kontaktet helsesøster og da jeg var 17 fikk jeg endelig snakke med en psykolog om det. Da hadde jeg blitt mobbet fra jeg var 8.

Jeg forsøkte å starte på videregående et stykke unne slik at jeg skulle bli kvitt mobberene og kunne starte på nytt, men læreren gjorde om hele søknaden slik at jeg ikke kom meg vekk likevel. (læreren min på ungdomsskolen var med på mobbingen)

 

Men.... Jeg er blitt veldig sterk av det. Jeg skrev en gang et dikt hvor jeg takket mobberene mine. Takket de for at jeg ble den jeg ble.. Det ble trykket i lokalavisen og det vekket masse reaksjoner i form av leserinnlegg.

Det er viktig å få det frem i lyset, for det er veldig vondt å ikke være ønsket noen plass. Mobberene er der uansett hvor man snur seg. Har skrevet et langt brev til mamma hvor jeg takket henne for alt. Hun støttet meg alltid og er den eneste grunnen til at jeg i det hele tatt overlevde 4 selvmordsforsøk fra jeg var 10 til jeg var 13. Mamma er fortsatt min beste venn og den som alltid har fortalt meg at uansett hva andre synes om meg så blir hennes liv dødt uten meg. Mamma er verdt mer enn gull og diamanter!

 

Må nevnes at for 20 år siden var ikke mobbing like mye i fokus som det det er nå. Det blir tatt opp fra det blir oppdaget og fulgt opp hele tiden. I alle fall på barneskolen.

Hvis man kjenner til noen som blir mobbet tror jeg det er viktigere å vise de at de betyr noe for noen enn å forsøke å finne ut hvorfor de mobbes. Har 2 søsken som også ble mobbet. Vi ble mobbet av hele skolen, ikke bare noen få..

 

Husker også at jeg måtte komme for sent til skolen hver dag fordi jeg ikke fikk lov å gå i nærheten av de andre som gikk samme vei. Jeg måtte vente i 5 min etter at de hadde gått for de ville ikke at noen skulle tro de gikk sammen med meg...

 

Beklager at dette ble så langt, men hadde visst mye å si her:-)

[Anonym bruker]

Tja... Jeg trodde egentlig ganske lenge at jeg ble mobbet. Utestenging er definitivt en form for mobbing, og jeg var aldri "med". Trodde det var fordi jeg ikke var kul nok, ikke hadde de riktige klærne og annet stæsj, foreldrene mine var strenge og ikke særlig "kule" de heller...

 

Men i ettertid har jeg innsett at jeg neppe var særlig interessant å være med. Jeg var beskjeden, aldri frampå, diltet bare etter uten egne meninger, trakk meg unna og skjønte så alt for lite av sosiale koder... Å være venn med meg måtte ha vært et slags veldedighetsprosjekt. Jeg hadde rett og slett ingenting å tilby. Så jeg ble en outsider. Ingen som var slemme med meg, men ingen som var snille heller.

 

For meg har det vært godt å komme til denne erkjennelsen. At det var eg det var noe "galt" med. Jeg er glad for at jeg aldri tok imot "hjelp" fra læreren min den gangen det kom opp på en foreldresamtale at jeg ikke trivdes så godt og ikke egentlig hadde venner i klassen. Det hadde bare gjort meg til et enda mer ynkelig vesen enn jeg allerede var. En som trengte lærerens hjelp til å få noen til å aller nådigst leke med meg... Jeg var rar og lite sosial uten særlig utviklede sosiale antenner.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet hele barneskolen, hele ungdomsskolen og 2 første årene på vgs. Den samme gjengen. Stor gjeng.

 

Det startet med at pappa var håndballtrener for laget mitt og noen som ikke likte det satt i gang et helvete.

 

Vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt dette uten at jeg virker innbilsk,men jeg er en veldig søt og pen jente som alltid har hatt mange "friere" så jeg trur mye av mobbingen var pga sjalusi ..

 

Jeg latet som ingenting gjennom alle disse årene, noe jeg angrer på idag, for jeg sliter virkelig med å omgås andre, sosialeisere meg rett og slett. stoler ikke på mange, og tror alle som ler snakker stygt om meg..

 

Har diagnosen fibromyalgi og fysioteraupauten min skrev et brev til legen min om at jeg bør gå til psykolog og få hjelp med alle tankene mine, for det går utover kroppen .. men føler jeg ikke har "problemer nok" til å gå til psykolog.

 

Vel,vel.. det var min "historie"

[Anonym bruker]

Jeg syns det er ille at skolen skal sende bekymringsmeldinger om elever, samtidig som skolens system gjør at mange elever lider.

Skolens system gjør at elevene skal dele seg inn to og to for å jobbe sammen, og de samme blir utenfor hele tida. Og elevene får ikke lov til å være inne i friminuttene, slik at det ikke er noen steder å gjemme seg bortsett fra toalettene. Og hva gjør det med selvtilliten å måtte gjemme seg på toalettet når man ikke har noen andre steder å være?

[Anonym bruker]

Ja, jeg ble mobbet fra barnehagestadiet og til ut 9 klasse. Var både fysisk og psykisk mobbing og at jeg overlevde er et under. Den fysiske mobbingen holdt på å ta livet mitt to ganger.

Ledelsen ved skolen gjorde ingenting for å stoppe mobbingen .

Denne skolen har den dag i dag seriøse problemer med mobbing..

 

Hvordan jeg ellers overlevde, kan jeg ikke svare på, for det vet jeg ikke.

 

Flyttet etter endt 9 klasse, og det ble starten på mitt nye og mye bedre liv.

Måtte selvfølgelig ta tiendeklasse (på en annen skole, i en annen kommune) for å forbedre karakterene, slik at jeg kom inn på videregående skoler.

 

I dag har jeg ett bra liv, men det har kostet en del.

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet fra jeg var 9 til jeg var 15 år .

 

De var helt grusomme ,ikke bare mobbet de men de ga meg også masse bank .

 

Dette er noe av hva de gjorde :

 

Helte melk i sekken min (når jeg skriver dette kan jeg kjenne lukten av sur melk)

Skar opp klærne mine

Tok skoene mine (på vinteren )

Dyttet meg i brennesle

Sparket ut tennene mine

Kvelte meg

Dynket meg i snøen

Kalte meg et stygt guttenavn

Kastet harde snøballer i øynene mine

Stjelte alle sykler ,ski ol jeg hadde

Lurte meg ut for å gi meg juling

Lo av meg

 

 

I tillegg var det slag ,spark ,kloring,lugging,og spytting

 

I perioder var det veldig ille og de banket meg flere ganger så hardt at jeg måtte til sykehus ,en gang kom ambulansen på skolen .En gang var det 20 stk som banket meg opp og de sparket meg så hardt i hode at jeg ble bevisstløs.

 

Jeg fikk også endel drapstrusler .

 

Skolen prøvde å ta ta i det ,men klarte det ikke ,noen eldre elever prøvde også med en slags fadderordning ,men funket ikke så bra det heller .

 

Men til tross for dette ,gikk jeg på klubben, spilte basket ( treneren min truet de andre på laget at om det var noen som mobbet eller banket meg fikk de ikke være med på laget ) .

 

Når jeg var 13 år var det så ille at jeg jeg ble innlagt på statens senter for barne og ungdoms psykriatri.Der var jeg i 6 mnd og snakket med psykolog 1 gang om dagen . Etter jeg hadde vært der ,flyttet jeg på ungdomshjem og bodde der i 4 år .

Fra jeg var 13 - 15 år gikk jeg med kniv fordi jeg var så redd

 

Ett par ganger tok jeg igjen når de banket meg og ene gang så ga jeg en jente juling ,men det sto mange rundt ,så når de så at jeg ga jenta bank ,så fløy de på meg alle sammen .

Men etterpå kom moren til denne jenta og klappet meg på skulderen og sa at hun syns det var helt ok at jeg hadde banket datteren hennes for hun fortjente det fordi hun var så stygg mot meg ..Hun rørte meg aldri igjen ..

 

En annen gang gikk ste søsteren min og snakket med faren til en gutt som banket meg opp og han fikk juling av faren etterpå ,han rørte meg heller aldri .

 

Når jeg bodde på ungdomshjemmet og skulle hjem i helgene var jeg het nervevrak ,for jeg var så redd for å møte på noen av de som mobbet og banket meg ,at de andre ungdommene som bodde på ungdomshjemmet fulgte meg hjem og kom og hentet meg ,sånn at jeg slapp å gå med kniv .De var helt fantastiske .

 

Hadde det ikke vært for at jeg kom på ungdomshjemmet hadde jeg enten ikke vært her i dag eller så hadde jeg vært drapsmann

 

 

[Anonym bruker]

HI her.

Tusen takk for svarene. Dette var faktisk sterk kost og mer rystende å lese enn jeg hadde regnet med! Du som unnskylder at du skrev for langt: det var overhodet ikke langt, bare gripende. Og du som skriver at det egentlig var din egen skyld at du ble utestengt: det var det såklart ikke! Eu er da ikke kjedelig, og var det garantert ikke som barn! Mennesker som blir møtt med tillitt og åpenhet åpner seg ogbyr på sc seg selv - det hadde du også gjort hvis du bare hadde fått en sjanse! Du må aldri innbille deg noe annet!

 

En stor klem til dere alle sammen - flotte, sterke mennesker!

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet fra barnehagen til jeg begynte på videregående.

 

Hvordan klarte du deg gjennom noe sånt?

Tiden går uansett hvor vondt man har det.

 

 

Hva gjorde de mot deg?

Utestenging, mobbing, konstante stygge kommentarer, ble ofte lurt og ledd av, slått av et par gutter jevnlig...men ikke nok til at det ble noen store merker av det. Trusler om juling, ble tatt på private steder av guttene (utpå klærne), ble slått med pinner på vei hjem fra skolen og mye mer.

 

 

Fikk du hjelp av andre barn eller voksne til å få slutt på det?

Det ble tatt opp i 3.klasse og de voksne pratet om det, ble ingen forandring for min del. Alt fortsatte som tidligere.

[Anonym bruker]

Jeg må bare kommentere dette...

Jeg er lærer og opplevde selv vonde ting på skolen da jeg var liten. Ting som fortsatt gjør meg trist og som har påvirket min lærergjerning...

 

Jeg lar ALDRI elevene velge selv hvem de skal jobbe sammen med når de skal jobbe sammen to og to eller i gruppe. Jeg har ALDRI første- og andrevelger i gymtimene. Jeg har faste plasser, faste oppstillingsrekker... Valg på elevrådsrepresentanter er anonymt og jeg vokter meg vel for å gjøre utsatte elever til "lærerens gullunge" med egne privilegier. Jeg er alltid innom hver elev hver dag og prater litt, klapper på skuldra, vil at alle skal føle seg sett. Vi snakker åpent om hvordan vi har det i friminuttene og stempler ingen som slemme hvis de har gjort noe dumt. Da snakker vi om alternative måter å løse problemer på, hvordan folk opplever situasjoner forskjellig, hva som er akseptabel adferd og ikke...

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet fra 5 klasse og ut ungdomskolen.

Det var ikke fysisk men psykisk mobbing.

Ble daglig kallt navn og andre stygge ting , fikk besjed om å drepe meg selv etc...

 

Er i dag ressursterk utad, med flott familie og barn. Men er veldig bitter på alle de som mobbet meg og ser på DE som svake mislykkete mennesker som hadde det fælt selv og måtte trykke andre ned i dritten. Har ingen respekt for dem og verger meg ikke i mot å si noe stygt til dem eller sende dem onde blikk hvis jeg treffer på dem.

 

Sliter psykisk selv pga mobbingen, spesielt med aggresjon, spiseforstyrelse og litt angst.

[Anonym bruker]

Nei, jeg stengte ute meg selv.

[Anonym bruker]

Ja, jeg ble mobbet og utestengt!

 

Vet egentlig ikke hvordan jeg klarte meg, men mobbinga slutta ikke før jeg var ferdig med ungdomsskolen og begynte på vgs. Ble mobbet fra 5-10 klasse, på to forskjellige barneskoler + ungdomsskolen... Mobbinga var egentlig verst i 10 klasse, men da opplevde jeg i tillegg at en person som stod meg nærmere enn mine foreldre, døde av sykdom.

 

Ja, spør heller hva de ikke gjorde! Var like mye fysisk, som psykisk og jeg var et slags "hat-offer" Dersom noen hadde en dårlig dag, fikk jeg merke det! Jeg hadde ofte blåmerker på armene, på str med tennisballer...

 

Var spesielt en som mobba meg (og uheldigvis var jeg betatt av han, hvordan det kan gå an vet jeg ikke)

 

Fikk ikke hjelp av noen, og læreren min visste om det, men brydde seg ikke,,, Jeg kunne plutselig forsvinne fra timen, og når jeg kom tilbake, spurte ingen om hvor jeg hadde vært eller om hvorfor jeg var borte...

 

Jeg var forresten en "mønsterelev" med lite fravær, gode karakterer og oppførsel... Eneste at jeg var stille i klassen, og holdt meg for meg selv..

[Anonym bruker]

Må spørre... Hvorfor vil du vite dette HI?

[Anonym bruker]

Ja, jeg ble mobbet i mine barne- og ungdomsår, fra 1-8 klasse.

 

Det begynnte med småerting av utseendet mitt ( litt mørkere enn de andre ), Og etterhvert ble det verre og verre. De laget stygge vitser om meg, kalte meg stygge ting, herpet graven til besteforeldrene mine, spyttet og slo meg med flasker. Jeg har også fått drapstrusler og noen av de eldre som mobbet kjørte etter meg på bil og moped.

 

Jeg skjulte godt at jeg ble mobbet, så mine foreldre skjønte det ikke før en venninne kom å sa ifra når jeg var i en situasjon med mobberne.

 

Mobbinga preget meg hele tiden, jeg ville ta livet mitt ett par ganger men gikk ikke sålangt.

 

Her var det ikke mye hjelp å få fra helsedistanser når det kom for dagen at jeg var så kraftig mobbet. Foreldrene mine tok kontakt med skolen, samt barnevern som tok opp dette med foreldrene til de som mobbet meg, og etter det fikk jeg bra oppfølging av skolen, og mobbingen stoppet. Men det var mange som ikke turte å kontakte meg eller ville ha med meg å gjøre etterpå heller, men bedre å føle seg utestengt enn å oppleve den synlige mobbingen.

 

Jeg kom meg greit utav dette i grunnen, men jeg har tunge perioder også, og sliter med tillit til mennesker etter dette, samt selvbildet mitt er ikke det beste. Føler meg depresiv i perioder, men i det store og hele har jeg det bra.

 

Jeg jobber selv med barn- og unge nå, og jeg bruker historien min av og til. Mobbing vil jeg ikke at noen skal oppleve, unner ingen den smerten som jeg selv følte i alle de årene.

 

Jeg er også veldig bevisst med tanke på mine egne barn, bevisstgjøre for de at erting/plaging/mobbing ikke er greit, og har lært de at de skal komme til meg om de opplever sånne ting selv.

[Anonym bruker]

Jeg vurderer å skive noe om mobbing. Vet ikke helt hvordan det skal gripes an.

Men det som har kommet frem her har gjort voldsomt inntrykk!

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg gråter pga det dere skriver, og som alltid synes jeg at smerte, ensomhet hos og ondskap mot barn er verre enn noe annet..

 

Jeg opplevde selv å bli mobbet en stund, men gudskjelov ikke utestengt.. En gjeng bøllete gutter i klassen begynte å mobbe meg fra 3. klasse på barneskolen. Det gikk på kallenavn for utseendet (kanintenner, overbitt, kort hår mm) og en slags misunnelse for at jeg var kjapp i hodet og skoleflink. Det har jeg skjønt i ettertid- disse guttene hadde alle sammen ekstraundervisning i alle teorifag. men kommentarene for utseendet såret noe forferdelig, jeg kunne jo ingenting for det! Jeg følte meg vanskapt pga dette i mange år, selv om jeg ser på bilder i ettertid at jeg var jo en ganske normal unge...

 

En annen ting, som er ubehagelig å skrive om- var at jeg fikk en slags øre-nese-hals-tilstand i løpet av barneskolen- kronisk tonsillitt. dette medfører at det konstant ligger små gul-hvite klumper på mandlene som lukter døden (slike man kan få når man har en infeksjon i halsen). Jeg hadde det hele tiden, og når noen først oppdaget det (guttene) så fikk jeg høre det. Og det var en utrolig grusom følelse og vite at man er den som stinker!! Følte meg som verdens ekleste menneske og ønsket bare å forsvinne. Å sitte i klasserommet var bare en plage uten like, innestengt i årevis.. Jeg fortalte det til mamma og pappa som tok meg alvorlig og tok meg til lege. Møtte dessverre en lege av den gammeldagse sorten som mente at guttene selvsagt bare var misunnelig på meg og ba meg puste på henne. Hun påsto hun kjente ingenting, og avfeide meg egentlig..

 

Mens jeg gikk da hele barndommen og slet så veldig med selvtilliten pga dette, pirket meg i mandlene med q-tips med vademecum på hver kveld med brekninger som følge, brukte en formue på tyggis/pastiller og kviet meg for hver ny skoledag. Følte jeg så at folk rund tmeg sendte blikk i klasserommet, gjorde grimaser, lo/snakket om meg osv.. Men heldigvis hadde jeg alltid gode venninner og var bestandig en del av jentene i klassen- vet ikke hvordan jeg hadde klart meg uten!

 

Dette problemet fulgte meg i årevis. Men fom 6.klasse begynte gutta å bli mer voksne og jeg ble mer en "nøytral" person for dem. 7.klasse ble et slags mellomår, og i 8. ble verden snudd på hodet: jeg hadde fått langt hår med permanent, fått av tannreguleringen og begynt med litt sminke- med det resultat at gutter begynte å bli forelsket i meg!!! Ikke mobberne, men eldre og gutter fra andre klasser. Det var en så ufattelig følelse at den kan ikke besrkives.. Fra å være den stygge og ekle til å bli ettertraktet- det var en så god følelse at jeg har ikke ord..

 

Problemene med mandlene forfulgte meg dog, men var liksom ikke så fremtredende på ungdomsskolen. Men etter videregående klarte jeg endelig å innse at jeg hadde rett til hjelp fra lege pga dette (hadde liksom ikke turt gå til lege før siden jeg hadde prøvd og blitt avvist). Kom til ø-n-h-lege og fikk fjernet mandlene i narkose.. Jeg er helt overbevist at om dette hadde blitt gjort mens jeg enda var barn ville livskvaliteten min de årene vært en helt annen..

 

Mamma og pappa tok forresten opp mobbingen med skolen og de snakket med foreldrene til de aktuelle guttene. Det hjalp ingenting, husker tom disse guttene kom med halvhøye, negative kommentarer til meg og lo ondskapsfullt da jeg kom ut fra skolen sammen m ma og pa etter konferansetime en kveld..! Eneste forskjell av at dette ble tatt opp var at foreldrene til disse gutta begynte å hilse på meg!

 

Anyway.. jeg klarer meg strålende i dag. Har nok en mye større sensitivitet enn mange til sosiale ting, men den tror jeg at jeg ville hatt uansett. Er derimot litt "paranoid" sånn sosialt sett, men det er det ingen som merker, tror jeg- mest i hodet mitt, overtolker ting. Mange år med samboer som har avkreftet at jeg lukter (innbiller meg det enda) har hjulpet mye.. Er i dag en dame som folk betegner som pen og vellykket med høyere utdanning, fine barn og flott jobb, men inni meg er jeg alltid en "rar" og annerledes jente som ikke ser bra ut og som ingen gutter vil holde i hånda under ringdans på skolen .. Selv ikke 15 år med oppmerksomhet fra menn kan helt endre på det..

[Anonym bruker]

Ps- når jeg leste det andre her har opplevd av fysisk og psykisk mobbing så føler jeg at jeg egentlig ikke "kan klage", og føler virkelig med de som aldri har hatt venner og har blitt banket opp, det er helt for jævlig!! Unger kan være så onde. Men selv det lille jeg opplevde av verbal/psykisk mobbing var mye for meg, og vi bør alle lære ungene våre at selv "uskyldige" kallenavn/latter/håning kan ødelegge et menneske for livet.. For ikke å snakke om det andre her beskriver, som å bli tisset på, slått og grovt mobbet. Hjertet mitt blør for dere...

 

11.17