Stebarnets mamma er dø

[Anonym bruker]

Jeg er stemor til en gutt på 11 år, moren hans døde for en del år tilbake. Livet mitt har blitt helt annerledes enn jeg trodde det skulle bli. Jeg ser at mange sliter pga ekser som lager bråk og masse styr. Sånt eksisterer ikke i vårt i liv selvfølgelig, og da tenker sikkert mange: "Hva klager du for da? Du vet ikke hvor heldig du er!"

Jeg føler meg fryktelig fanget i situasjonen, som jeg tror er skapt av en fjern far. Fra første stund har han forventet at jeg skal ta fullt ansvar for barnet, det eneste han gjør en innsats med er lekser. Og det skulle kanskje bare mangle. Ellers så er det jeg som har ansvar for alt, påkledning, hygiene, oppdragelse, selskap... far er fjern og uinteressert, så ungen maser veldig sjelden på han, meg derimot mases det og plapres til hele tiden. Dere synes sikkert synd på ungen som har mistet mora si, det gjør jeg også, men jeg er sliten av dette her. Da jeg gikk inn i forholdet så var det selvfølgelig med forutsetning om å være noe for barnet, men ikke ALT. Jeg har også et "eget" barn, som jeg føler at jeg ikke får noe alenetid sammen med, pga at stebarn alltid skal være med. Jeg får dårlig samvittighet hvis jeg gir mitt eget barn en klem, jeg kan ikke tillate meg å kjøpe så mye som en liten belønning hvis hun har vært snill, må forsvare alt overfor stebarnet. Jeg sliter med å ordne opp i krangling og diskusjoner mellom ungene, og går stort sett rundt og er fly forbanna for at jeg aldri kan få litt tid for meg selv. Stebarn er her hele tiden, ALDRI på avlastning eller besøk noe sted. Jeg vil gjerne ta barnet mitt med på diverse aktiviteter, men da må alltid stebarn være med, hvis ikke blir det jo urettferdig. Far gidder ikke, så nå sleper jeg rundt alene med TO barn istedet for ett. Hvis jeg hadde villet ha det sånn, så hadde jeg heller adoptert en unge da vel. Jaja...måtte bare ut med det... tar gjerne i mot tilbakemeldinger, men regner ikke med å få særlig støtte. Vet at løsningen er å bryte forholdet og komme meg vekk faktisk.

[Anonym bruker]

Skjønner deg meget godt. Tror jeg hadde hatt det likedan selv om jeg hadde hatt stebarn 24/7 og far var så fraværende som du beskriver.

Mitt råd blir å få med meg fyren til familievernkontor så fort som mulig, før du blir helt sprø og bare vil flykte unna. Det hadde jo vært tragisk for denne gutten å miste deg ut av livet sitt, så det er verdt å legge ned mye innsats i å få løst dette. Ikke noe tvil om at far må mye mer på banen.

[Anonym bruker]

Helt enig med siste taler. Får helt vondt i hjertet av det jeg leser - fordi dette barnet har ikke "råd" til at du skal bli uttværet og lei og bite deg fast i bare negative følelser. Da har jo barnet først mistet den moren som kunne tilby sin betingelsesløse kjærlighet, og deretter blitt fast i en familie der det ikke er kjærlighet nok; hos mennesker som enten ikke ser barnet, eller direkte misliker barnet. For en oppvekst.

 

Dersom mannen tar grep og begynner å være kjærlig og til stede, vil behovet for deg bli mye mindre, og dere kan hver på sin kant tilby barna litt aleinetid med bare den ene voksne. Det vil skape en helt ny stemning i huset.

[Anonym bruker]

Det er ikke enkelt det der, verken den ene eller andre veien. Stebanet ditt har mistet moren sin, og trenger at faren nå må være både mor og far - noe han ikke klarer ut fra det du skriver. I stedet er du satt inn som omsorgsperson uten å ville det...

 

Her er situasjonen motsatt. Jeg har en datter på 6,5 år som ikke har noen kontakt med far. Han nekter. Trist det også, og vanskelig å vite hva som er verst (å miste noen som bryr seg om deg, eller vite at ene forelder gir blanke i at du eksisterer og helst så deg ufødt...), uten å ta den diskusjonen her. Poenget mitt er, at det aldri, ALDRI hadde vært et alternativ for meg å la min samboer overta alt som heter ansvar og plikter overfor barnet mitt. Det er det selvsagt JEG som skal ha og gjøre. Så kan stefar være nettopp det, stefar, og være en ekstra voksenperson hun kan ty til som en farsfigur ved behov, som en ekstra bonus i livet hennes. I ditt tilfelle, der du trer inn som en "erstatter" for barnets mor, så er det jo det du er. Du blir aldri barnets mor, og skulle heller ikke måttet føle på det du gjør fordi situasjonen er som den er. Det er far som må på banen her. Var han ikke det før da? Før moren døde? Uansett blir dette en trist situasjon, for barnet risikerer her også å miste deg dersom du ikke orker mer, og det er ikke helt bra.