Vanlig at foreldre legger seg opp i voksne barns parforhold?

[Anonym bruker]

Vi har en sunt og langvarig forhold, og de siste par årene har jeg av ulike grunner fungert dårlig (uflaks i forhold til Helse). Det har lagt mer på min mann, og dette er jeg helt klar over. Vi krangler litt om dette innimellom da vi begge er hissige, men kortsinte. Derfor er vil alltid venner når natten kommer....

 

 

Jeg opplever i stor grad at foreldre på begge sier skal belære oss om forholdet vårt. Om jeg f.eks konstaterer at en av tvillingene har bæsjet og spør mannen om han kan bytte, blir det kommentert. Jeg er gravid og kvalm, derfor gjør han ofte det. Lager han en skive til meg samtidig som til seg selv blir det kommentert. Pakker han sammen når vi drar fra besøk er det galt. Lager han middag når vi får besøk er det også galt.

 

Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg er så dårlig fra før, men jeg føler ikke at dette hjelper oss på noen måte. Det er en gang sånn at jeg har begrenset kapasitet, så om jeg har vasket før besøk er jeg ikke i form til å servere og styre hele showet når vi har besøk. Jeg føler at det eneste dette gjør er å sette mannen opp mot meg, og det er trist fordi han støtter meg hele tiden ellers. Jeg kan ikke "ta meg sammen" det vet både jeg og han, men når han har hørt dette mange nok ganger er jeg redd for at han tror det. Han blir jo også sliten fordi han må gjøre mer når jeg klarer mindre...

[Anonym bruker]

Kanskje dine svigerforeldre/foreldre rett og slett er bekymret? De ser at din mann gjør mye. Kanskje for mye? Kanskje de ser noe du ikke ser?

Som du sier så fungerer arbeidsfordelingen dårlig - dere krangler.

 

Nå kan ikke du "bare ta deg sammen". Men hva med å fordele arbeidet på en annen måte? Ikke fordi familie ikke skal bry seg mer, men fordi de skal slippe å bekymre seg. Kan ikke han vaske huset før gjestene kommer, og så kan du servere gjestene kaffè? Det er vel flott å få ros og ikke bare ris.

 

Det er lett for utenforstående å tenke at du rett og slett bare er lat. Vis dem noe annet.

[Anonym bruker]

Hvis foreldrene deres ser at han står på pinne mens du sitter passiv og ser på, og dette er noe som skjer hver gang de ser dere så er det vel faktisk ikke så rart at de ønsker å kommentere det.

Det kommer jeg også til å gjøre hvis sønnen min får seg en dame som bare sitter på ræva og kommanderer ham rundt.

 

Du er redd for at han skal tro det hvis han hører det mange nok ganger?

Eller er du redd han skal innse at sannheten er at du er lat og la det få konsekvenser for deg?

 

Det er kjempebehagelig å sitte og se på at andre jobber, men tenk deg nøye om - hvis han ikke hadde vært hjemme og noe må gjøres - hadde du ikke klart å gjøre det selv? Da kan du også klare det selv om slaven din er hjemme.

[Anonym bruker]

Problemet med det er at om jeg ikke vasker, så blir det ikke vasket. Visst gjør mannen mye, men det er ikke alt han ser. Om jeg ikke har vasket, får JEG kommetarer på det, og det betyr ikke at huset er skittent.

 

Det fungerer ikke dårlig hos oss, men mannen min er et menneske og kanskje ikke et veldig godt organisert et. Derfor blir han noen ganger overhveldet av tingene jeg normalt gjør og organsierer. Vi krangler heller ikke ofte, men vi er ikke mennesker som kan leve så tett uten små konfrontasjoner. Det betyr ikke at ting virkelig ikke fungerer, bare at det blir mye på han en del av tiden.

 

Jeg skulle gjerne klart å vise at jeg ikke er lat, men jeg kan ikke kontrollere når jeg er sliten og dårlig. Om jeg er på topp og gjør alt to ganger, så er det den tredje gangen når jeg ikke klarer å gjøre det de legger merke til.

[Anonym bruker]

Om jeg ikke hadde hatt mannen min så hadde jeg nok vært langtidssykemeldt og på vei over i uføretrygd. Barna hadde jeg ikke klart å ha uten avlastning. Jeg er syk, og jeg har vært det lenge. Nå er jeg gravid og derfor værre, før graviditeten hadde jeg vært ganske bra i flere måneder og graviditeten var ikke planlagt. Da vi fant ut at jeg var gravid og ikke bare syk igjen da jeg var nesten fire mnd på vei. Jeg koblet ikke da jeg opplevde tvillinggraviditeten helt annerledes.

 

 

Foreldrene våre vet at jeg er syk, men sykdommen er diffus og de klarer vel egentlig ikke helt å akspetere at en kan ha et så varierende funksjonsnivå som jeg har.

 

 

Om en ser bort fra at jeg er syk, kan det sikkert virke som jeg sitter på ræven og ser på at han jobber. Ja faktisk så gjør jeg det til tider, men barna våre må ha mat selv om jeg er dårlig.

 

 

[Anonym bruker]

Hva feiler det deg da HI, hva er diagnosen din?

[Anonym bruker]

Det vil jeg ikke ut med her da det er en uvanlig diagnose (men underdiagnosisert), det kommer av en virusinfeksjon og er noe jeg må leve med. Det er imidlertid stor mulighet for å leve et tilnæremet normalt liv og føle seg frisk. Det at jeg var så bra før jeg ble gravid er i følge legen et tegn på at jeg vil være en av dem som ikke er veldig dårlig konstant. Derfor er vi egentlig positive, skulle bare ønske vi fikk støtte i situasjonen vi er i. Selv om de har mye tid og mulighet vil familiene f.eks ikke sitte barnevakt, det tror jeg egentlig er fordi de ikke tror på sykdommen min og ikke vil gjøre det "enkelt" for meg. Å ikke bli trodd gjør jo dette vanskeligere for meg å overkomme da jeg blir lei meg og full av tvil når vi er ik kontakt med familien.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver, HI. Jeg har også en kronisk sykdom som gjør at mannen min i perioder må stille opp på områder som egentlig er "min jobb". Vi har tre barn, og enkelte dager og perioder hvor formen er dårlig, så faller mye av ansvaret for ting som skal gjøres med barn, hus og hjem på ham.

 

Mannen min har ingen problemer med å ta det ekstra som dukker opp når formen min er dårlig, men hans foreldre kommenterer stadig at mye faller på ham. I vårt tilfelle så tror jeg det handler om hva som er vanlig og ikke vanlig for en mann å gjøre. Litt sånn "mannfolkarbeid" og "kvinnfolkarbeid". Jeg bor i ei lita bygd, hvor mannen min er fra og jeg flyttet til som voksen, og jeg ser at verdiene som foreldene hans har er langt fra de jeg er vant til hjemmefra. Jeg har alltid vært vant til at moren og faren min deler på alt som skal gjøres og ikke har faste arbeidsoppgaver i hjemmet.

 

Jeg tror at mine svigerforeldre heller ikke skjønner det faktum at jeg ikke er frisk, fordi jeg har en sykdom som ikke syns utenpå. jeg tror i mange henseender at de tror jeg er lat. Mitt tips er å ta det opp med dem, eventuelt få din mann til å gjøre det. Det har jeg gjort, og det har blitt bedre, selv om de enkelte ganger fortsatt ikke skjønner "greia"!

[Anonym bruker]

Vi er ganske likestilte i forholdet vårt. - Begge er friske og normalt i full jobb (jeg er i permisjon nå). Vi deler stort sett på arbeid i huset/hagen og med ungene ganske likt. Men enkelte ting deler vi ikke på, jeg står f.eks. opp 99% av gangene om natta, rett og slett fordi min mann sover tungt, og jeg orker ikke å bruke 10min på å få han våken og ut av senga, når jeg kan bruke 2-3min på å roe ungen nok til at han sovner igjen av seg selv. Jeg sovner stort sett igjen med engang, men jeg veit at min mann gjerne kan bruke 2timer på å sovne om han først har blitt våken. Men min mor maser og maser om dette.

 

Siste året (spesielt etter at jeg ble gravid med nr 2) har hun begynt å mase om andre ting hun synes mannen min skal gjøre. Kan ikke si at jeg synes det er annet en utidig og frekt!

 

 

[Anonym bruker]

Slik er det hos oss når jeg er "bra" også. Han sovner fortere enn meg, så når ammingen og min permisjon var over tok han over nattevåk. Mange reagerte på at han hjalp til om natten før det også, men hva skal en gjøre med tvillinger liksom? Gi mannen ørepropper og la den ene skrike mens man trøster den andre?

[Anonym bruker]

Du skulle ha printet ut denne tråden og bedt foreldre/svigerforeldre lese den i sin helhet. Du skriver veldig godt, og iallefall for en utenforstående virker det som du beskriver situasjonen din og følelsene dine rundt alt sammen på en bra måte.

[Anonym bruker]

Vil de ikke sitte barnevakt fordi de ikke tror deg? hm.. litt skeptisk til besteforeldrene jeg altså. Jeg og min samboer er begge unge, studenter og kan ta oss tid til vårt barn, men det betyr ikke at våre foreldre ikke passer. De vil passe for å bli kjent med sine barnebarn, og har hun ofte på besøk.

 

Har dere ingen andre som kan hjelpe til?? noen venner som kan avlaste dere??