Lille engelen vår:(

[Micmac]

Kort fortalt er min fødselshistorie meget trist.

Mandag 03.01.2011 ringte jeg sykehuset da jeg siden jeg sto opp ikke hadde merket mye liv i magen og fikk litt angst. Fikk komme opp til kontroll i 15 tiden. Der ble det etter CTG scan og UL konstantert at lille Josefine dessverre var død. Dermed måtte mamma settes i gang slik at hun kunne få komme ut.

Det er noe av det verste jeg og min mann noen gang har opplevd og få høre og tankene på at jeg måtte føde henne på normalt vis var uoverkommelig. Men jeg visste jo at jeg ikke hadde no valg. Samtidig ble jeg betrygget av en meget beveget og snill lege som sa at jeg skulle få de smertestillende midlene jeg kunne slik at dette skulle bli smertefritt på den fysiske måten, de psykiske tankene kunne hun jo dessverre ikke gjøre så mye med.

 

Fikk modningstabletter klokken 21.15 mandag kveld. etter 3 timer fikk jeg 2 nye og klokken 03.00 var riene så sterke at jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hadde fått smertestillende stikkpiller først og nå fikk jeg lystgass, helt fortumlet blei jeg.

 

Det ble konstantert åpning på 3 cm og nå kunnejeg få epidural. anestesi legen kom opp og begynte og trykke på ryggen min, men nå kom det rier som gjorde at jeg nesten måtte drite på meg, hva skjedde tenkte jeg.... Så sa jordmor bare til anestesilegen, jeg sal undersøke åpning nå, og tro mæ bare på 15 minutta va æ gådd fra 3 til 9 cm, her va det ikke tid til epidural gitt, bare la meg ned og pressa. Klokken 05.05 var hun ute stakkar.

Nydeligste lille jenta i verden fordi om hun allerede var en av himmelens engler. Fikk henne til brystet og varmet henne så godt jeg kunne.

Stakkar jenta måtte jo ikke fryse.

 

Dette er et bevis på at livet mange ganger ikke er rettferdig. Heldigvis er dette noe som skjer VELDIG sjelden så sent i svangerskapet (hadde jo termin om 11 dager). Mne lillejenta vår var nok syk dessverre for målene hennes var 2068 gr og 44 cm, så hun var ikke stor. Nå gjenstår obduksjon, undersøkelse av morkake og analyse for og kartlegge hva som var galt.

 

Skriver ikke dette for og skremme noen, men for og si litt om hvor skjørt livet er, også for og fortelle min historie, slik den faktisk er. Om dere mener det er støtende så si i fra så får jeg heller slette innlegget.

 

Ironisk sagt tilslutt i dette innlegget: akkurat i det lillejente kom ut kom det en sang på radioen i bakgrunnen som har brent seg fast i våre minner: Tears in Heaven skrevet av Eric Clapton for og beskrive sine følelser da sønnen hans på 4 år datt ut fra 54 etasje i morens leilighet og døde.

 

Josefine: det var ikke dette som var meningen, men husk at mamma og pappa vil huske deg for alltid.

[snart mamma til nr 2:-)]

Kjære stakkars deg,så ufattelig trist å høre!:-(

Hva kan man si,livet er skjørt ja. Håper dere kan få sjansen igjen til å få en baby,når dere har fått bearbeidet sorgen litt. Dette viser at man virkelig ikke skal ta ting for gitt,og sette pris på det man har i livet.

Ønsker deg lykke til videre.

 

Varme klemmer sendes deres vei <3

[Pink Penguin]

:-(

 

Så dette i 3. trimester... kondolerer her også...

 

*klem*

 

 

[catchie]

Uffda leit å høre

har opplevd det samme i 2000,så vet kordan det e.

stor klæm

[Lunapuna1985]

Uff, tårene mine triller når jeg leser dette her. Jeg kan ikke forestille meg hvor forferdelig det må være å miste barnet sitt rett før termin.

 

Jeg håper dere får svar på hva som kan ha skjedd etter obduksjonen. Jeg vil tro det er lettere å forstå det hvis man i det minste kan få et svar.

 

Veldig skremmende at ting kan gå galt såpass sent, men det er dessverre realitet for noen, blant annet deg.

 

Håper dere kommer dere videre i livet, dere vil nok aldri glemme lille Josefine, men på et vis må man bare akseptere det som har skjedd.

Jeg håper det vil gå bedre for dere ved en eventuell neste gang, det kan umulig la seg gjøre at dette skjer flere ganger for samme person.

 

Klemmer til deg.

[Englebarn<3 + ny spire :)]

Kjære micmac!

Jeg føler sånn med deg!

Jeg hadde termin 23 januar, og fødte i oktober. I uke 27. De klarte å redde vår lille engel, men 3 uker senere gikk det galt. Han døde av en infeksjon som legene ikke klarte å kjempe imot.

 

Dette er helt ubeskrivelig og uvirkelig det dere opplever nå. Og det finnes ingen ord som kan beskrive den smerten dere opplever om dagen. De ordene finnes ikke, skal ikke finnes og kommer aldri til å finnes heller.

 

Håper dere fikk tatt masse bilder av Josefine som dere kan ta med dere videre i livet. Josefine skal ikke glemmes. Men hun er et familiemedlem som man gjerne skulle blitt mer kjent med lenger enn 9 mnd i din mage.

 

Ta tiden til hjelp, ikke forhast deg. Ta deg tid til å sørge. Ikke sett noen dato på når du skal være ferdig med sorgprosessen. Men godta at ting tar tid.

 

Om du ønsker, kan du gjerne sende meg en privat mld her inne om du trenger å lufte tankene litt.

 

Tenker masse på deg!

 

Mange trøsteklemmer sendes din vei! <3