Går dere på jobb når det er dødsfall i familien?

[Anonym bruker]

Jeg tenker da på uken mellom selve dødsfallet og til begravelsen. Er det legitimt å si at man ikke kommer på jobb da? I dette tilfellet er det en bestefar som er død.

[Anonym bruker]

Man har ikke rett på noen fri.

Kun til nærmeste familie og kun for begravelsen.

 

Men du kan be om å få ta ut ferien din.

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp mistet bestemoren min, skal begraves neste uke. Men jeg går da på jobb for det. Har ikke tenkt på en gang å være hjemme.

Du har ikke rett på det, men kan jo selvfølgelig ta ut ferie.

[Anonym bruker]

Du har krav på fri for å gå i begravelsen, men ikke for å være borte en uke. Er det spessielle forhold kan du søke om vellferdspermisjon. Den vil i tilfelle sansynlig vis være ulønnet.

[Anonym bruker]

For 3 år siden mistet jeg mitt kjære tantebarn i krybbedød. Han ble bare 5 månder og var veldig astmaplaget. Den gangen klarte ikke jeg å jobbe. Jeg var sykemeldt lenge. Men det som gikk mest inn på meg var vell at jeg hentet mitt andre tantebarn og så minstemann lå livløs og ambulanse personellet gjortde alt de kunne for å gjennopplive han. Satt en hele dagen og kvelden med det døde barnet i armene å strigråt. Har aldri opplevd noe værre. Å håper jeg aldri får oppleve noe slikt igjen. Jeg har hjulpet familien ellers fra barnet var født med å få han inn til leger, spessialister og lærte foreldrene om bruk av forstøver ol. Jeg har selv kraftig astma og hadde netopp min egen sønn innlagt på sykehuset for alvolige astma problemer. Legene på sykehuset ga dærfor tilatelse til at jeg kunne lære opp foreldrene med medisineringen slik at de kunne slippe å legges inn pga oppøæring. Han ble plaget fra 3 ukers alder så han var ikke store gutten stakkar. Dette var også den værste begravelsen jeg noen gang har vært i. Familien hadde skaffet en sanger som sang bussan lull før sermonien ble avsluttet. Huff.... kjenner tårene presser på bare av å skrive om det. Hvil i fred lille venn. Tante elsker deg og savner deg masse. Vi sees snart igjen.

[Anonym bruker]

Huff

Dette blir jo noe helt annet, og klart at en ikke orker/klarer å dra på jobb etter en sånn opplevelse. Det er jo en ekstrem-situasjon.

Å miste besteforeldre er jo litt mer naturlig.

[Anonym bruker]

Tenker som så at det kommer veldig ann på hvordan dødsfallet var. Hvis det var veldig brått og uventet, så synes jeg det er greit å være hjemme. Hvis det er gamle mennesker som har vært syk lenge eller som man kan "forvente" at ikke blir til å leve lenge, så er det litt annerledes. Tror man har litt andre reaksjoner ved et brått dødsfall som kanskje trenger lengere bearbeidelse....

[Anonym bruker]

det kommer helst an på forholdet oss i mellom. Da min mormor døde jobbet jeg som vanlig. En kollega var mye fraværende da hennes svigerfar døde. En nær venn kan være tøffere å miste en en bestemor man bare ser i ferier. Så det blir som man føler for. Men du har ikke krav på noe når det gjelder bestefar.

[Gjest]

Jeg synes det er helt legitimt å be om fri, men i utgangspunktet ville jeg ikke forventet fri med lønn men heller ubetalt velferdspermisjon. Jeg tror de fleste arbeidsgivere viser forståelse for behovet for å sørge innen rimelighetens grenser. Det er selvfølgelig noe annet dersom man får en slags sjokkreaksjon og det er helsemessige grunner som gjør at man ikke kan komme. Da drar man til legen for å be om hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg tok ubetalt velferdspermisjon da min far døde plutselig. Jeg var ny i jobben og hadde ikke krav på betalt velferdspermisjon i tre dager slik en har mange steder.

 

Sjefen min ordnet det så jeg fikk betalt hele uken, det var utrolig snillt av henne.

 

For meg var ikke jobb et alternativ etter dette, det gikk veldig innpå meg og jeg trengte tid til å sørge over alt vi og han gikk glipp av. Om jeg hadde hatt en annen jobb og kjent kollegaene mine bedre så hadde det kanskje vært noe annet.

[Anonym bruker]

Det kommer an på hvor nært bånd man har til avdøde.

Da min bestemor døde var jeg på jobb alle dager unntatt den dagen begravelsen var.

Da broren min døde brått var jeg student og var borte fra skolen i flere uker.

[Anonym bruker]

Jeg var borte fra jobb i lengre tid etter at min mor brått og uventet døde.

Jobbet bare annenhver helg, men den uken hun døde skulle jeg gå ekstra for sjefen min hele uken. Hun døde på mandagen, jeg ble hentet rett før jobbdagen var over, ringte sjefen min fra sykehuset og sa at jeg ikke kom til å komme på jobb den uken alikevel, noe de forsto veldig godt. Tok lang tid før jeg klarte gå tilbake til helgene mine også. Men fikk jo selvfølgelig heller ikke betalt. Hadde jeg vært ved mine fulle fem på den tiden, så hadde jeg gjerne gått og fått meg en sykemelding, men det gjorde jeg ikke. Var helt handlingslammet.

Droppet også ut av skolen, noe som var utrolig kjipt, da jeg hadde betalt utrolig masse penger for det skoleåret, som dermed gikk rett i dass. Men det var ikke noe jeg brydde meg om der og da.

 

Da min bestefar døde ca halvannet år etter hadde jeg kun fri i forbindelse med begravelsen. Mulig jeg var på jobb før begravelsen begynte, at jeg gikk en halv dag, husker ikke helt. Men han hadde lenge vært syk, og vi gikk bare og ventet. Syntes ikke det var trist i det hele tatt når han døde, men så var jeg heller ikke så nær ham.

[Anonym bruker]

Jeg mistet nylig pappaen min- brått, og totalt uventet. Han ble bare 44år, så sier seg selv at det var et kjempe sjokk!

Jeg var hjemme hele uken+ noen dager etter begravelen. Jeg var så ekstremt nede psykisk at jeg ikke hadde sjangs i havet til å leve normalt.

 

Jeg har også mistet min farfar. Da var jeg hjemme samme dag+ dagen etter og begravelsedagen.