Vi fikk ikke bli kjent med Henning...

[Synnove75]

Gutten vår ble født den 22.12. 2010, etter at vi fant ut at hjertet hans hadde stoppet i magen min.

Jeg var da 31 uker på vei.

Nå sitter vi her med et helt umennesklig savn etter gutten vår, vi vet ikke årsaken til at han døde, og sannsynligvis får vi ikke vite det heller.

Jeg angrer sånn på at jeg ikke tok kontakt med føden med en gang det ble rolig i magen! Men hvordan skal man vite sånt? Selv om jeg ikke ventet så lenge, var det FOR lenge til at han skulle greie seg. Men kanskje hadde det vært for sent uansett, det får vi ikke vite nå...

Henning var en perfekt liten baby da han ble født, men så stille så stille... 41 cm, 1410 g.

Takker for meg for denne gang her på BIM, skulle ønske jeg fremdeles kunne surfet rundt på 3. tri. Det skulle ikke ende slik.

[englemamma84]

tårene triller for dere nå. Livet har vist seg fra sin mest grusomme side. Jeg har ingen trøstende ord, men jeg vet akkurat hvordan dere har det. Selv mistet vi gutten vår i uke 41+4..altså 9 dager over termin. Som du skriver så merket jeg ikke liv en morgen jeg sto opp, og kontaktet føden. Hos gutten vår var årsaken mest sannsynlig at han hadde surret inn i navlesnoren, også var det blitt for stramt. Han døde dermed av oksygenmangel.

Håper dere har noen å snakke med, og at dere får svar på de spm dere har. Hvis du ikke allerede har meldt deg inn på englesiden, så vil jeg anbefale deg det. Der er vi mange englemammaer og englepappaer som har et barn for lite.

 

Klem fra meg

[monixxa]

Får helt vondt i hjertet av å lese innlegget ditt Synnove75!

Så utrolig trist! Slike ting skulle ikke vært mulig, men det er det nå altså.

Håper du/dere likevel etterhvert kan finne en mening med det som skjedde, eller iallefall få et svar på hva som skjedde med den lille gutten deres.

 

Dere har min dypeste medfølelse!

[shari_z]

Føler veldig for deg, og vet så altfor godt hvordan det er å miste et barn. Jeg mistet min første baby, hun døde i magen 30+3 (eller 4; skjedde om natta) og kom 31+0. Husker så godt følelsene mine, jeg var IKKE ferdig med å bli gravid! Hadde ikke fått den store magen enda. Måtte dra fra sykehuset med ingen-verdens-ting i hendene, bare en stor sorg i hjertet som jeg ikke visste hvordan jeg skulle overleve.

 

I april er det 11 år siden jeg mistet datteren min, og fortsatt kan jeg kjenne de vonde følelsene. Og mens jeg ikke lenger gråter hver dag og har lært å leve uten min datter, så går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på henne.

 

Vi fant ut da hun kom ut hvorfor hun døde: navlestrengen var tett bundet fire ganger rundt halsen, og i tillegg var den for kort (25 cm) og måtte klippes for å få henne ut. I etterkant har jeg funnet ut at dette med navlestrengen skjedde tidlig i svangerskapet, og at det var derfor jeg kjente så lite liv (kun 1-2 meget svake bevegelser per dag).

 

En stor og god klem til deg fra en annen mamma som alltid vil ha et barn for lite.

 

Klem fra mamma'n til Kayla Colleen, 19. april 2000