Til dere som av en eller annen grunn har gitt opp amming

[Anonym bruker]

Jeg har veldig lyst til å ha lyst til å slutte å amme. Går på smell på smell, og hver amming resulterer i at jeg strigråter og babyen er sur og sulten (jordmor mente det er brystverging). har lyst å gi helt opp, men klarer ikke la være å tenke at kanskje det ordner seg om jeg bare holder ut i noen dager eller uker til. men samtidig har jeg lyst å kose meg med babyen, ikke bare sitte som en klump i senga å gråte. siden babyen ikke noen sinne har ammet ordentlig, har jeg heller ikke melk (((

 

Dere som har gitt opp å amme et spedbarn, vil det bli bedre om jeg slutter å amme? Jeg tenker på om jeg skal fortsette, er det et helvette, og om jeg slutter, vil jeg føle meg mislykket

 

Er så redd for å ødelegge om jeg gir meg nå, samtidig er jeg nesten så dritlei ungen og puppene og amminga at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre!

[Gjest]

Jeg ga opp etter 14 dager. Da hadde jeg prøvd alt jeg kunne - fikk masse hjelp på sykehuset, de klemte, pumpet og styrte på, jeg prøvde å massere, nesespray og you name it. Jeg gråt, baby gråt og alt var bare bæsj! Kom ikke så mye som en eneste dråpe med råmelk engang. Så på sykehuset ga de henne mme for hun raste ned i vekt.

Jeg fortsatte å "amme" da vi kom hjem fra sykehuset, ville ikke gi opp, og ga henne mme innimellom, men hun gikk fortsatt ikke opp så mye som ønsket i vekt, jeg gråt, var lei meg, jeg stresset, jeg var en dårlig mamma, baby gråt og det var noen fæle 14 dager.

 

Så sa jeg stopp. Jeg ville heller at baby skulle få den maten hun trengte, jeg ville ikke stresse lengre, jeg ville at vi skulle kose oss sammen og jeg orket ikke mer. Og som jeg gråt den dagen jeg ga opp!

Hadde alltid tenkt at om jeg ikke fikk til å amme så var det ikke noe stress, men da virkeligheten slo meg i bakken så var det ikke like kjekt...

 

Etter det fikk jeg og baby en helt annen hverdag. Stresset slapp tak og jeg roet ned. Hun fikk mat og vi koste oss på andre måter. Det var utrolig herlig:)

 

Mange vil sikkert mene at jeg ikke forsøkte nok, prøvde alt og at jeg var lat. Det må de gjerne mene og tro, men sannheten er uansett at alt ble bedre den dagen jeg ga opp.

 

Ikke føl deg mislykket. Du er ingen dårlig mor! Kjenn på følelsene dine og hva du virkelig vil. Det er du som bestemmer dette og ingen andre!

 

Lykke til uansett hva du måtte bestemme deg for!

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg skjønner godtat du er fortvilet. Da jeg fødte ifjor, nektet mini å ta brystet. Alle på sykehuset prøvde å hjelpe oss, vi trente mye hjemme, jeg pumpet og pumpet mens mini fikk mat på kopp og etterhvert flaske. Jeg var så nær ved å gi opp, alt var bare pyton og helsesøster sa at det var opp til meg hva jeg ville gjøre, hun var veldig støttende. På dag 16 tok mini endelig brystet. Han ble aldri noen storspiser og diet sakte og fikk stort sett 1 flaske om kvelden i tillegg til pupp. Da han var 6 måneder ville han ikke ha mer og jeg avsluttet ammingen.

 

De dagene hvor mini ikke ville ha bryst var helt forferdelige, katastrofetanker som jeg er en dårlig mor etc raste gjennom hodet daglig. Hadde mannen min satt foten ned og sa nå avslutter vi, så hadde jeg slutta på flekken. Heldigvis gikk det seg til. Poenget mitt, er at det er verken det ene eller det andre valget som er feil. Velg det som føles riktig for deg og ikke tenk tilbake etter du evt har valgt. Stå for valget ditt, klapp deg selv på skulderen. Uansett hva du velger, er det til det beste for deg og babyen din.

 

Jeg er nå gravid igjen og vet ikke om jeg holder ut like lenge denne gangen ikke ammingne fungerer iløpet av de første ukene. Håpet mitt er at neste baby finner puppen og trives med den fra første stund.

 

Lykke til videre.