Blir så oppgitt over min søster!!!!

[Anonym bruker]

Vi er begge gravide nå, med 3 ukers mellomrom.

Jeg har tidligere hatt enkle svangerskap, denne gangen tro jeg til med full depresjon og alle plager som fins. Men jeg holder meg hjemme, klager ikke til alle om dette.

 

Min søster har en sønn fra tidligere og antatt PCO, dermed problemer md å bli gravid. Svangerskapsdiabetes i forrige sv.skap - alt gikk fint, fødsel 3 uker før tiden - noe hun stolt forklarer som prematur. Nå er hun gravid igjen, etter 2 års mer eller mindre intens prøving på hjemmebane.

 

Min mor som skal bli bestemor har uttalt til meg ved en anledning at min søster fortjener dette svangerskapet mer enn meg, fordi det er såååå ønsket og de har prøvd såååå lenge. Jeg hadde "stengt fabrikken" inntil jeg ble skilt og møtte en ny mann som ikke hadde egne barn. Så dette barnet jeg bærer nå, er hans første.

 

I tillegg til at min søster har et enestående fortjent svangerskap klager hun over fysiske plager så en blir helt svett. Vi var sammen og feiret jul på hytta i 3 dager, og tilslutt spurte jeg henne om svangerskapet var ønsket... Hun klager hele tiden over stinn mage, unødige kilo, halsbrann, sliten, orker ikke stort. Navneforslag til hennes ufødte jente ble også behørig diskutert rundt middagene, spede forslag om guttenavn til oss ble forsøkt, men jentenavn er tydeligvis mye morsommere for alle (jnkl min mor) da de andre 3 barnebarna er gutter...

 

Jeg måtte bare tømme ut litt... Tenker også på hvordan det kommer til å bli fremover, når denne prinsessa blir født og vi skal omgås. Min søster er utrolig opptatt av status og "look", jeg orker ikke tanken på feriedager med henne og hennes familie på hytta fremover. Synd at det skal bli sånn, men...

[Anonym bruker]

Høres ut som søskensjalusi og altfor mange hormoner i sving på et sted. Sikkert slitsomt..

[Anonym bruker]

Uff, så trist:( Trist når man føler seg tilsidesatt og at søsken er viktigere enn en selv, at de får mer oppmerksomhet og tar all plass.

 

Det er sikkert mye fordi hun har slitt med å bli gravid, men likevel.. Det er TO barn som kommer og jeg håper at din familie ikke vil skyve ditt barn til side til fordel for kusinen som kommer. Det er iallfall trist!

 

Min bestemor er slik. Vi var tre søskenbarn som fikk barn nesten samtidig, jeg fikk sist, og hun er langt mer opptatt av min jente enn av de andre to barna (en gutt og en jente). Det gikk så langt at jeg syntes det ble ubehagelig og måtte ta en prat med henne. Nå er det bedre, men jeg må stadig minne henne på at de to andre barna også er her.

Synd at ikke din søster ser dette for da kunne hun pratet med dem. For om du sier noe så vil det sikkert bli misforstått som misunnelse, sjalusi osv. Kinkig situasjon.

 

Håper det løser seg når barnet kommer;)

[Anonym bruker]

HI her...

 

Ja, hormoner er det nok i bøter og spann hos begge, men min søster har alltid vært glad i å fremheve sine plager og sin flotte sønn. Hun har også to stebarn som det er tydelig forskjellsbehandling mellom. Alt har eksaltert nå i graviditeten og hun elsker oppmerksomhet rundt seg selv og sitt svangerskap, hvor sterk hun er som klarer seg så godt gjennom dette samtidig som hun har to stebarn som er sååååå vanskelige. Og min svoger prøver så godt han kan å glatte over utsagn, krangler etc når vi alle er sammen. Hadde et par episoder nå i jula også hvor min svoger ikke klarte holde maska, fælt å si det, men godt å se han sto imot sin kone og forsvarte sine biobarn. Men hele greia resulterte i at min mor åpent gikk imot min svoger i forsvar mot sin stakkarslge datter, mens alle vi andre hørte på. Og min søster fikk enda mer medlidenhet og falsk styrke på hvor sterk hun faktisk er som har et så slitsomt utgangspunkt for en graviditet. Det rare er at hun klarer å beholde en fysisk krevende jobb, for hun er avhengig av penger for å klare å holde en god status med flotte klær, fancy skiutstyr og dyre kremer, ernæringstilskudd og aktiviteter for sin biosønn.

 

Og jeg er ikke sjalu, her er det mange, mange som ser det rette bildet som er enig med meg - til og med min far tror jeg, men han igjen glatter over min mor, akkurat som min svoger glatter over min søster... Hmm....

 

Jeg får jo ikke gjort noe med dette, ønsker det ikke heller, men måtte bare tømme ut litt...

[Anonym bruker]

Takk, 009.57!!

 

Det er sånn allerede... Mot min yngste sønn. Min eldste og min søsters biosønn er plankekjøringbarn. Rolige, fornuftige og enkle å oppdra. Aldri vært noe problem med dem. Min yngste sønn er som barnehagen sier " en god gammeldags guttepøbel". En gutt som prøver ut, sier ifra, leker hardere, mer lyd - men allikevel veldig elskelig og herlig. Min mor gjør forskjell. Åpenlyst her også, min eldste sønn har til og med sett det, og liker det ikke. Og jeg er i forsvar, syns det er trist hvis min yngste sønn skal se at han ikke holder mål hos bestemor og tante...

 

Min søster gikk til og med så langt at hun sa i sommer på en felles ferie at min yngste sønn nok hadde adhd eller noe annet galt som krevde behandling, rett og slett fordi min yngste sønn protesterte mot ting, laget litt kvalme og uro ved matbordet etter 8 timer sittende i bil gjennom europa 6 dagen på rad... Syns slett ikke det er rart at en 5 åring må utagere jeg!!!

[Anonym bruker]

Mye av dette skyldes sikker hormoner hos dere begge og blir bedre når dere har født og kommet gjennom de første ukene /mnd, men må dere ha alle ferier sammen? Du sier dere var på hytta nå i jula og på biltur i Europa sammen i sommer og det ble diskusjoner begge gangene. Kanskje det er lurere at dere planlegger deres egen ferie på en måte så den passer deres barn, uavhengig av hva de andre skal gjøre. Hvis dere har en sønn som ikke orker å kjøre bil hele dagen, hver dag (og hvilke barn syns egentlig det er gøy...), så kan jo dere feire i Norge eller ta fly dit dere vil, så kan de andre dra på bilferie alene.

[Anonym bruker]

10.33: Jo, det er allerede bestemt, det blir ikke flere fellesferier, iallefall ikke sommerstid. Har også luftet det for min mor og da ble det sure miner, og jeg var vanskelig. Jeg måtte jo skjønne at de hadde rett til å komme med klager på min umulige sønn, så jeg ikke det så var det noe veldig galt hos meg også!!! Puh.

Har også sagt ifra nå etter juledagene at slike dager på rad iallefall vinterstid hvor man er mer innendørs, blir uaktuelt når babyene kommer for min del. For mye folk og kaos skyldte jeg på. Da ble også min mor snurt og sa tydelig ifra til meg at HUN ville ikke være den som skulle dele opp vinterferieuker etc og bestemme hvem som skulle komme når på hytta etc.

 

Det er jammen ikke lett!!! Det enkleste burde være å kutte helt, men DA blir det nok ramaskrik tenker jeg, og JEG blir helt forferdelig og overfølsom... (iflg min mor og min søster).

 

Jeg har en stygg tanke da, som min svoger satte meg på... Han sa under sommerferien etter at min søster hadde diagnostisert min yngste sønn, at han innimellom håpte at det ufødte barnet dems kom til å bli en skikkelig gutt, rabbagast, slik at min søster kunne oppleve hvordan det var å ha et slikt barn, uten at det derfor skulle være noe galt, noe man kan fikse... Eller noe man VIL og BØR fikse - i mine og samboers øyne er min yngste sønn ganske normal. Bhg også mener det...

 

Så jeg håper at den søte prinsessa hun tror hun skal få nå, kommer til å bli ei skikkelig guttejente med bein i nesa og vilje av stål Det er gode egenskaper som min søster nok IKKE liker et barn har, barn skal nemlig adlyde og ikke lage lyd...