Er det jævlig gjort av meg? Vanskelig...

[Anonym bruker]

Vurderer å kutte kontakt med min egen mor helt. Selv om hun er det eneste familiemedlemmet i mine barn sitt liv som de har kontakt med bortsett fra meg. Lillejenta er glad i henne, og hun er på besøk ca 2 ganger i året 1 mnd om gangen, da hun bor i et annet land.

Det jeg sliter med, er hennes oppførsel overfor meg. Når hun er på besøk, så blir jeg (voksen tobarnsmor i slutten av 20-årene) hakket på hele tiden, hun spør hvorfor jeg drikker cola, det er jo skadelig. Ikke spis ostepop, du blir feit... Spør om jeg er alkoholiker hvis jeg har tatt meg EN HALV øl på nyttårsaften (har aldri vært full i mitt liv). Da jeg hadde problemer med menn, ble lurt 2-3 ganger under løftet om fast forhold, har hun lirt ut av seg at jeg må slutte å oppføre meg som en hore, ellers vil ingen omgås meg. Hun presterte å si at jeg forskjellsbehandler ungene, at jeg sikkert hater minsteungen, at jeg er uansvarlig fordi jeg lar min førsteklassing ta skolebussen fordi han har lyst til det selv (sammen med flere andre i samme alder).

Hun presterer å spørre hvor lenge siden jeg veide meg, for så å si at jeg bør veie meg og slanke meg, siden jeg har gått opp så mye (jeg er 169 høy og veier 53 kilo). Når hun er på besøk her i 1 mnd, så klager hun over at jeg ikke underholder henne hele tiden, at jeg prater med venner i tlf eller sitter på data et par timer på kvelden. Jeg kan på en måte ikke stoppe opp livet mitt i 1 mnd fordi jeg har fått familiebesøk.

Har fått meg ny kjæreste for en stund siden, det klarer ikke hun å takle. Hun overser han når han er her, viser tydelig at hun misliker ham, ikke hilser, kjefter på meg mens han ser på, osv. På nyttårsaften laget jeg og kjæresten familiemiddag, og hun ¨gikk og la seg demonstrativt for å slippe å sitte sammen med oss, så vi måtte spise nyttårsmiddag uten henne. I landet der jeg kommer fra, er nyttårsmiddag en familiebegivenget der hele familien samles, noe a la norsk jul. Nå kjenner jeg faktisk at nok er nok. Det er synd hvis barna ikke har kontakt med sin mormor, når de aldri ser far og hans familie (noe som var deres eget valg, selv om jeg prøvde å tilrettelegge). Hun hjelper også meg med å avlaste med barna når hun kommer, jeg har aldri avlastning ellers. Men jeg har blitt knekt psykisk i flere år av eksmannen, og mobbet gjennom hele skolegangen, så jeg føler at jeg ikke takler mer hakking og sårende kommentarer og dustete oppførsel fra henne, når jeg endelig har fått selvtillit, god mann til kjæreste og ser lyst på livet.

Blir det jævlig gjort av meg å kutte kontakten med henne? Jeg er rett og slett rådvill!

[Anonym bruker]

Hun behandler deg veldig dårlig, men jeg syns likevel du skal prøve å "redde forholdet", ikke for din mors del, men for din egen. Kanskje sliter hun selv med sitt, og hva hvis du kutter kontakten og hun går bort, da har du for alltid mistet sjansen til å gjøre det godt igjen.

 

Men du trenger hjelp utenfra, familieterapi kan vel brukes for å redde mor-datterforhold også?

 

 

[Anonym bruker]

Hun bor som sagt ikke her i Norge, og forstår ikke norsk, så familieterapi er vel ganske uaktuelt. Hun har vært slik hele livet, kontrollerende og en som klarer å lire ut av seg de utroligste ting. Jeg ble dratt etter håret og "overkjørt" fullstendig med tanke på yrkesvalg osv osv. Klarte¨å løsrive meg på en måte da jeg flyttet hjemmefra og giftet meg. Men det henger masse igjen, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det

HI