Jeg er så sinnsykt forvirra. =(

[Anonym bruker]

Jeg har bodd alene i 3,5 år nå, sønnen min er 4 år. Vi klarer oss veldig bra.

Men jeg har jo savnet en annen voksenperson i livet vårt. For et par måneder siden ble jeg kjæreste med en kjempeflott mann. Han er en kjempekar, å tar stor del i livet til sønnen min og meg. Sønnen min har ingen kontakt med faren sin, så jeg syns jo dette er kjempeflott.

Men allikevel så er jeg så utrolig usikker på om det er dette jeg vil. Jeg VET at hvis jeg dropper ut av dette gjør jeg en kjempefeil! Å jeg er glad i han, kjempeglad i han! Uten tvil!

Vi bor i hver vår by, å sees bare i helgene. Jeg syns en helg er lenge nok, for jeg er så vant med å være alene. Men nå i julen har vi vært sammen i over 10 dager.. Jeg merker at det var utrolig deilig å få være litt alene igjen. Samtidig vet jeg jo at det går nok ikke mange dagene før jeg savner han igjen.

Men for noen dager siden hadde vi en liten prat da, å han syns jo det er vanskelig å komme inn i en allerede liten familie, å det forstår jeg veldig godt. Men han vil prøve, å han vil at dette skal fungere.

 

Er det flere som har slitt med å plutselig skulle ha en annen voksen å forholde seg til når man er vant med å være alene? Hvordan gikk det når dere ble samboere f. eks.?

Jeg syns jo nå at det bare er dritslitsomt å ha en annen voksen her.. Men det er jo kanskje fordi at han ikke er pappan til mini, så han er jo ikke den som hjelper til med det en pappa hadde gjort liksom.

 

Lurer på om dette går seg til, å om jeg noen gang vil klare å leve med en annen voksen igjen..

[Anonym bruker]

Skal han inn i livet deres permanent, så må han jo ta litt "papparolle" ifht barnet ditt!

Jeg ville sett på hans ønske/evne til å ta den rollen før jeg slapp ham helt inn...

 

Det er stor forskjell på å være sammen døgnet rundt i en periode når man ikke har fått sine felles vaner etablert og å ha et familieliv i sammen.

I hverdagen er dere jo opptatt med barnehage/jobb osv.

 

Synes du skal snakke med ham om disse tingene jeg!

 

[Anonym bruker]

Ja vi hadde en lang prat om det i jula, å det er vel etter den praten at jeg ble forvirra.. Han vil dette, virkelig, det sier han i hvertfall. Så det må jeg jo bare stole på. Vi snakket også om hvordan han skal være ovenfor barnet mitt. Han er jo usikker, fordi han har ingen barn selv. Men jeg syns han er flink. Han leker med barnet mitt, å hadde han også med seg ut på aketur alene en liten stund i jula. Vi har kjent han 1 år, så sønnen min kjenner han godt. Men jeg syns fortsatt det er tidlig at han skal stelle han osv. da. Det jeg mente med hva en pappa ville gjort. Men leker med han, det gjør han.

Men det var en del småting han sa under samtalen som gjorde at jeg ble litt betenkt.

Å ja, vi har jo gått oppå hverandre i flere dager nå, så det er jo en forskjell på hva evt. et samboerskap ville blitt.. Hm.. Skal ikke være lett npen av delene skjønner jeg..

 

Takk for svar!