Hvordan takler dere å være stemødre?

[Anonym bruker]

Jeg har møtt en mann som er perfekt på alle måter for meg. Altså jeg har ingenting å utsette når det er bare han og meg.

 

Men jeg har barn fra før og han har barn fra før. Og alt skjærer seg når vi er sammen alle fire. Begge barna er under 4 år..

Han har et litt annet syn på dette med oppdragelse enn meg, er mer voldsom, "brøler" til ungene, tar hardt i dem når de ikke hører på ham eller gjør noe han ikke liker.. Men samtidig veldig flink med dem på andre måter, engasjerer dem, leker med dem, tar ansvar.. Men jeg er faktisk litt skeptisk til å la barnet mitt være sammen med ham alene fordi jeg vet hun blir skremt av oppførselen hans til tider og er redd hun skal bli utrygg.. Samtidig er hun veldig glad i ham og tillitsfull mot ham..

Jeg har sagt i fra til han om dette, men han bare tuller det bort..

 

Og hans barn er også et kapittel, han er veldig tillitsfull med meg, og vi har et godt forhold, han er egentlig en skjønn unge. Men jeg merker at jeg ikke takler dette å være stemor selvom jeg skulle ønske det ikke var sånn. Lunta er veldig kort når det kommer til sutringa hans og slåinga hans og han vil alltid motsatt av mitt barn, så de krangler jo konstant... Begge ungene sliter med søvn og er gjerne våkne annenhver gang i løpet av natta. Og jeg er utslitt etter en helg sammen. Og nå prater han om å flytte sammen... Noe jeg aldri tror jeg blir klar for..

 

Er det noen andre som har vært i omtrent samme situasjon hvor ting har bedret seg etterhvert? For jeg har skikkelig dårlig følelse nå. Hvordan klare å behandle mannens barn som sine egne?

[Tante Blås Squaw]

Her er det noe som skurrer for meg.

 

Du beskriver mannen som "mer voldsom, "brøler" til ungene, tar hardt i dem når de ikke hører på ham eller gjør noe han ikke liker."

 

Jeg tenker at hvis hans barn er vant til sånt, er det ikke rart at barnet slår. Unger har ikke samme evne til å bearbeide ubehagelige opplevelser som voksne, de reagerer gjerne med å slå, sutre, krangle, furte - i det hele tatt være små-aggressive.

 

I tillegg er det en stor overgang for unger å få mors/fars kjæreste inn i livet, uansett. Litt gnissel blir det gjerne, jeg kan bare anbefale å finne frem den største tuben med tålmodighet hvis du skal satse på forholdet ;o)

 

Men framfor alt; i din situasjon ville jeg tatt meg veldig god tid. Om dette virkelig er Mannen med stor M, er det ingen vits i å stresse med å bli samboere.

[Anonym bruker]

Problemet her for meg er pengene.

Man kan jo selv mer eller mindre bestemme hvor mye cash man skal bruke på ungene sine. Med stebarna er det ikke mitt valg, og prioriteringene er ulike. Deler av hans økonomiske bidrag administreres jo av mor, som er enda mer udugelig på prioriteringer enn faren.

Dessuten er jo samvær en del av fars økonomiske bidrag, og når han tar på seg flusst med ekstra samvær uten å kutte i bidrage røyner det på økonomien vår.

Uten økonomien, takler jeg det fint. Jeg er nok temmelig forsiktig med penger, og liker å ha trygghet, og liker ikke at hardt oppspart trygghet sløses bort. Mener på ingen måte at barna våre, eller de som kun er hans ikke skal ha det de trenger. Men mener nok ikke at alt man har lyst på, er noe man trenger.

[Anonym bruker]

Hvordan kan han være så perfekt når han brøler til ungene?

[Anonym bruker]

HI her.

 

Ble kanskje en litt for voldsom beskrivelse, men det er litt sånn jeg opplever det nå om dagen. Starter gjerne med at han er voldsom med ungene på en "tullete" måte, tuller og ler - og når de tar igjen med han og kanskje tar litt for hardt i tar han dem så hardt tilbake (gjerne med et brøl) at de begynner å begynne å gråte. Til og med jeg synes han er hardhendt når han tuller med meg, så kan ikke forestille meg hva de små føler.. Og når de ikke hører eller skriker får de samme hardhendte behandlinga. Prøvde å si fra i går, men da sier han "hvis de gjør noe med meg så gjør jeg det samme tilbake". (Det være seg skriking, klyping, sparking...)

 

Og ja, lille gutten går gjerne rundt og "brøler", slår, furter, krangler og sutrer når han er sliten eller ikke får vilja si, så det er sikkert en sammenheng med pappan.

 

Og det er en stor overgang for alle parter, merker det på jenta mi også.

 

Nei er det jeg også har tenkt, om vi skal klare det her i det hele tatt må vi nok vente noen år med å bli en "ordentlig" familie.. For jeg må se an det her før jeg tør å satse. Om den oppførselen er vedvarende er jeg ikke så sikker på at jeg vil dette.. Men hvordan si det på en måte uten at jeg tråkker han på tærne?

[Anonym bruker]

HI her.

 

Ble kanskje en litt for voldsom beskrivelse, men det er litt sånn jeg opplever det nå om dagen. Starter gjerne med at han er voldsom med ungene på en "tullete" måte, tuller og ler - og når de tar igjen med han og kanskje tar litt for hardt i tar han dem så hardt tilbake (gjerne med et brøl) at de begynner å begynne å gråte. Til og med jeg synes han er hardhendt når han tuller med meg, så kan ikke forestille meg hva de små føler.. Og når de ikke hører eller skriker får de samme hardhendte behandlinga. Prøvde å si fra i går, men da sier han "hvis de gjør noe med meg så gjør jeg det samme tilbake". (Det være seg skriking, klyping, sparking...)

 

Og ja, lille gutten går gjerne rundt og "brøler", slår, furter, krangler og sutrer når han er sliten eller ikke får vilja si, så det er sikkert en sammenheng med pappan.

 

Og det er en stor overgang for alle parter, merker det på jenta mi også.

 

Nei er det jeg også har tenkt, om vi skal klare det her i det hele tatt må vi nok vente noen år med å bli en "ordentlig" familie.. For jeg må se an det her før jeg tør å satse. Om den oppførselen er vedvarende er jeg ikke så sikker på at jeg vil dette.. Men hvordan si det på en måte uten at jeg tråkker han på tærne?

[Anonym bruker]

HI her.

 

Ble kanskje en litt for voldsom beskrivelse, men det er litt sånn jeg opplever det nå om dagen. Starter gjerne med at han er voldsom med ungene på en "tullete" måte, tuller og ler - og når de tar igjen med han og kanskje tar litt for hardt i tar han dem så hardt tilbake (gjerne med et brøl) at de begynner å begynne å gråte. Til og med jeg synes han er hardhendt når han tuller med meg, så kan ikke forestille meg hva de små føler.. Og når de ikke hører eller skriker får de samme hardhendte behandlinga. Prøvde å si fra i går, men da sier han "hvis de gjør noe med meg så gjør jeg det samme tilbake". (Det være seg skriking, klyping, sparking...)

 

Og ja, lille gutten går gjerne rundt og "brøler", slår, furter, krangler og sutrer når han er sliten eller ikke får vilja si, så det er sikkert en sammenheng med pappan.

 

Og det er en stor overgang for alle parter, merker det på jenta mi også.

 

Nei er det jeg også har tenkt, om vi skal klare det her i det hele tatt må vi nok vente noen år med å bli en "ordentlig" familie.. For jeg må se an det her før jeg tør å satse. Om den oppførselen er vedvarende er jeg ikke så sikker på at jeg vil dette.. Men hvordan si det på en måte uten at jeg tråkker han på tærne?

[Anonym bruker]

HI her.

 

Ble kanskje en litt for voldsom beskrivelse, men det er litt sånn jeg opplever det nå om dagen. Starter gjerne med at han er voldsom med ungene på en "tullete" måte, tuller og ler - og når de tar igjen med han og kanskje tar litt for hardt i tar han dem så hardt tilbake (gjerne med et brøl) at de begynner å begynne å gråte. Til og med jeg synes han er hardhendt når han tuller med meg, så kan ikke forestille meg hva de små føler.. Og når de ikke hører eller skriker får de samme hardhendte behandlinga. Prøvde å si fra i går, men da sier han "hvis de gjør noe med meg så gjør jeg det samme tilbake". (Det være seg skriking, klyping, sparking...)

 

Og ja, lille gutten går gjerne rundt og "brøler", slår, furter, krangler og sutrer når han er sliten eller ikke får vilja si, så det er sikkert en sammenheng med pappan.

 

Og det er en stor overgang for alle parter, merker det på jenta mi også.

 

Nei er det jeg også har tenkt, om vi skal klare det her i det hele tatt må vi nok vente noen år med å bli en "ordentlig" familie.. For jeg må se an det her før jeg tør å satse. Om den oppførselen er vedvarende er jeg ikke så sikker på at jeg vil dette.. Men hvordan si det på en måte uten at jeg tråkker han på tærne?

[Anonym bruker]

Nei det er det jeg også har begynt å lure på..

Men han er en perfekt kjæreste. Tydeligvis ikke en fullt så perfekt pappa..

HI.

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke hatt en mann som ikke var en trygg og god pappa for barna sine, jeg blir litt skremt av det du skriver om han.