Gå til innhold

Dere som leser skjønnlitterære romaner :-)


Anbefalte innlegg

Skrevet

Hvorfor leser dere disse romanene?

 

Dette lurer altså jeg på. Det har tidligere vært en del debatter her inne på hva som er å regne for "ordentlig" bøker, og hva som er såkalt husmorsporno, og hvilken kategori evt krimbøker burde havne i. Det er del snobberi når det kommer til å lese bøker i denne sjangeren har jeg funnet ut. For en tid tilbake ble det endatil lagt ut en liste over 100 bøker en person som anså seg selv for kultivert burde ha lest. Ikke lagt ut her altså (eller, ble lagt ut link), men av en professor på en annen nettside.

 

Jeg vet ikke hvorfor, men dette har ligget og ruget litt i bakhodet på meg. Hva er det som avgjør om en bok er god eller dårlig? Er det virkelig bare språket? Må den få deg til å stoppe opp og reflektere over livet for å være god? Eller kan en bok være god rett og slett bare fordi det er lystbetont å lese den for akkurat den leseren? De som er "kulturelle" vil nok påstå at begge de to første komponentene må være 100% på plass, og at sistnevnte ikke skal ha noe å si i så måte. Jeg er litt uenig jeg. Rett og slett fordi det bunner ut i hvorfor man velger å lese en bok i utgangspunktet.

 

Når jeg ønsker å lære meg noe nytt, reflektere og tenke over ting, da velger jeg meg en fagbok. Ikke en skjønnlitterær bok. Jeg har lest mange, mange fagbøker i mitt liv. Felles for dem er at de er en blanding av tunge og lærerike. Jeg må jobbe meg igjennom dem. Ofte lese opp igjen avsnitt. Stoppe opp og tenke over hva jeg leste, reflektere over det. Det er krevende å lese fagbøker, og i hvertfall jeg blir mentalt sliten av det og har en grense for hvor mye jeg klarer å lese og ta til meg på en dag.

 

Så når jeg vil lese en skjønnlitterær roman, så vil jeg lese av to grunner. Den ene er for å slappe av. Jeg ønsker ikke å anstrenge hjernen min mer enn et minimum. Den andre er for å bli underholdt. Jeg ønsker ikke å måtte jobbe med boken for å forstå den. Jeg ønsker rett og slett bare å bli trukket inn i en handling som driver seg selv frem og får meg til å smile, le, tørke en tåre, øke spenningen, eller få meg til å føle vemod. Uten at jeg må anstrenge meg. Jeg har lest bøker som "Sult", "Håvamål" osv av bøker som stod på den listen, men for å være helt ærlig, så gav de meg ikke så veldig mye. De var tunge, litt kjedelige og gav meg minimalt med underholdningsverdi. Det føltes som fagbøker, ikke skjønnlitterære bøker. Så da lurer jeg på. Er jeg lite kultivert fordi jeg liker å lese skjønnlitterære bøker for underholdningen og avslapningen sin del? Eller er det litt snobberi ute og går? Dere som helst leser tunge romaner av typen på 100-listen, hvorfor velger dere slike bøker? Er det fordi de gir dere noe viktig? Lærer dere noe av dem føler dere? Gir de dere underholdning? Eller er det litt for å kunne skryte på seg å ha lest dem? Ikke være utenfor når andre i miljøet diskuterer dem? Jeg lurer helt oppriktig på dette, fordi jeg ærlig må innrømme at jeg ikke helt forstår at noen orker å bare lese slike bøker ;-)

Videoannonse
Annonse
Skrevet

her går det i "husmor porno " sjangeren :P

Jeg leser for (som deg) å drømme meg vekk , slappe av og bli underholdt.

Har forsovidt også lest noen "riktige" bøker.. Men mest for di jeg har hatt lyst til å lese de, jeg driter i hva andre mener om det jeg leser..

 

Jeg er fulstendig avhengig av

Caputchino ( det skrives vel ikke akkurat sånn :P ) sine mnd bøker

bags of funn

Krig og kjærlighet

storgårdsfolk

 

akkurat nå koooser jeg meg med sukkerdøden av unni lindell ;)

 

 

Skrevet

Folk er forskjellige, og liker forskjellige bøker.

 

Du liker å finne utfordring i fagbøker, andre liker utfordringen enkelte skjønnlitterære bøker gir. At "Sult" og "Håvamål" krever litt å lese er ikke så rart, siden de ble skrevet/skapt for mange år siden, og språk og samfunn har forandret seg. Nettopp dette kan det være at noen finner fasinerende. Håvamål kan være spennende fordi man lærer noe om de norrøne gudene.

 

Jeg har ikke lest Sult, og bare utdrag av Håvamål. Men jeg kan finne tolkninger av bøker og dikt (slik vi gjorde på VGS) fasinerende - og det å finne ut hva forfatteren har villet fortelle med det han/hun har skrevet(og hva sier det meg?). Jeg vet ikke om det gjør meg til "kulturell"? For tida blir det ikke så mye lesing, og jeg kan fint lese Ahern eller Kinsella for underholdningens skyld.

 

De beste bøkene tror jeg er de som kan leses på flere plan. Feks "Kristin Lavransdatter" som kan leses som ei kjærlighetsbok, eller man kan velge å "dykke" dypere ned i materialet hvis man ønsker det. En nyere forfatter som har fått til dette, er Per Petterson som har et språk som er lett å lese.

 

Bøker som "bare" er underholdning tror jeg ikke varer like lenge. Hvis de ikke sier noe om "det å være menneske/å leve i et samfunn" så vil de fort bli umoderne. Det var ikke Henrik Ibsen som var den mestselgende forfatteren i Norge i sin tid, men en forfatter som het Rudolf Muus, men han har ikke tålt tidens tann like godt som Ibsen. (Ibsens språk kan være litt vanskelig, men temaene han tar opp er fortsatt interessante for mennesker i dagens samfunn)

 

At noen liker andre ting enn deg(og meg), tror jeg ikke nødvendigvis er snobberi, men andre interesser. Hvis man liker noe veldig godt, så ønsker man å gå man lenger inn i materialet.

For de som er interesserte i litteratur, betyr det at det er visse bøker de vil lese - og gjerne vil at alle skulle lest. For de som er interessert i sport vil det si at man følger med på det meste, kan rundetider, osv.

Skrevet

Tusen takk for langt og veldig utdypende svar! Jeg føler meg mye klokere nå, faktisk :-) Det du skriver gir god mening og får meg til å tenke anderledes, det var akkurat noe slikt jeg håpet på med innlegget. At noens kulle få meg til å forstå hva som fenger med slike bøker, og da tror jeg at jeg forstår det i større grad nå enn før :-)

 

Du har nok helt rett i at det også går på interesse. Jeg har jo lest mye faglitteratur av ren interesse også, ikke bare fordi jeg "må". Og jeg er helt med på tanken om at en skulle ønske at også andre kunne lese de samme bøkene fordi det har gitt en selv så mye. Jeg skulle gjerne foret en del av brukerne på Anonymforumet med bøker som "Religion and psychology" og "Religion and politics through the world" (mener den het det), hehe...

Skrevet

Jeg er av dem som helst leser litt "tyngre" bøker, og årsaken er at det gir meg noe mer enn en ren beskrivelse av situasjoner og hendelser romankarakterene i mellom. Det gir en tilførsel til eksistensielle tanker, en gjenkjennelse av følelser og tanker man selv har som kan føles litt "aparte", og en følelse av å ikke være alene om tanker som i et hverdagsliv ofte er "for store". Pussig at du skulle nevne nettopp "Sult", som er en av mine favoritter. Leste den første gang som 15-åring og ble begeistret for det "vanviddet" beskrevet i hovedpersonens sinn, såvel som det blomstrende, vittige 1800-talsspråket til Hamsun. Har lest den flere ganger siden og har vel sett litt andre sider også senere som jeg ikke så som 9.-klassing.

 

Men jeg tror Odine er inne på noe, "større" klassikere tar gjerne opp noe allmenngyldig som varer, uavhengig av tid og kontekst- de evige spørsmål rundt skyld og ansvar (f.eks Brødrene Karamasov). Betraktninger fra sinnets irrganger bragt frem av kriser eller vanskelige hendelser (Sult), uavhengig av tidsepoke, funderinger over etikk og verdier, kamp med egen samvittighet, og selvsagt grenseløs kjærlighet og brede beskrivelser av følelselivet (Hamsuns Victoria, f.eks). Det jeg føler gir en slags trygghet når jeg leser bøker som ikke bare er rene hendelsesbeskrivelser er vissheten om at jeg ikke er alene med filosofiske betraktninger. Gjenkjennelsen. Ønsket om å bli utfordret, tenke dybde i en verden som er så altfor mye viet til overfladiskhet og "eksteriør". Man får liksom tak i noe "bakenfor ordene" som så absolutt gir meg noe verdifullt.

 

Men- det betyr jo ikke at jeg ikke leser lettere bøker også. "Øya" av Victoria Hislop synes jeg var bra. Den var mest en beskrivende bok, og derfor veldig drivende da den beskrev følelseslivet til de involverte svært godt. Holder nå på med Wassmos "Hundre år", også fantastisk drivende. Og det som gjør lettere romaner drivende er nettopp det at det ikke utfordrer oss i dybden men er mer underholdning med overflate-beskrivelser. Sistnevnte synes jeg imidlertid gir meg mye av historiske beskrivelser, betraktninger rundt det harde hverdagslivet for 100 år siden og hendelsene man opplevde da, så vel som følelser hos hovedpersonene.

 

Men tror altså at forskjellen ligger i "kjernen" av en roman, om den tar opp et tema som kan ha varighet over tid, til forskjell fra en som man leser på en dag, underholder oss der og da, men hvor man ikke står igjen med noe mer i ettertid...

 

Hmm noe springende dette, men var det som came to mind

Skrevet

Hm...

 

Har forsøkt å svare på dette innlegget et par ganger, men det går jo ikke!

 

Ser du har fått andre, veldig gode svar. ;-)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...