hjelp, nå vil jeg "ikke" ha barnet vårt...

[Anonym bruker]

noen hær vil nok si jeg er teit og overreagerer... men nå har jeg fått nok.. min kjære samboer ville så gjerne ha barn, jeg å, så da vi ble gravid var alt flott.. jeg har vært hormonell med både gråt og kjefting, dette har vi kommet oss gjennom.. men så har vi dagen i dag.. han har vært på fest og inviterer til etterpåfest....

 

trakk han til siden hær da festen startet og lurte på hva han tenkte på når han ba til etterpåfest når jeg satt hær hjemme gravid (gravid i uke 19) han ble sur og mente vi alltid måtte ta hensyn til meg og at vi ikke tok hensyn til han, han synest jeg overreagerte og burde roe meg... jeg ble fly forbanna og lurte på om han viste at det var et barn jeg hadde under bulen på magen.. han brydde seg ikke i det hele tatt, jeg sa jeg ikke orket dette mer, og han gikk som om ingenting hadde skjedd til de andre for å fortsette festen... så nå er klokken pasert 6 festen begynner å ta slutt, og nå er jeg i sterk tvil om det vil være rett av meg å bære frem dette barnet, har ei på 11 år (med annen far) vil ikke ha et til barn som må lide fordi jeg har gjordt et valg som vil være ei belastning... regner med forholdet snart tar slutt......

 

huff.. føler det blir så feil å sette noen til verden når jeg ser hvordan det påvirker det barnet jeg har fra før... vet det er sent å ta abort, og jeg har aldri vært verken imot eller tilhenger av det, men min situasjon føles så vanskelig nå, og tiden er knapp, jeg må vel strengt tatt ta en avgjørelse nå straks som jeg føler blir feil begge veier....

[Guttemamma75]

Du får jo ikke innvilget abort i uke 19 på dette grunnlaget uansett så det kan du med en gang slå fra deg... Man får kun innvilget abort så sent om det er noe feil med fosteret som er uforenlig med liv eller vil føre til store funksjonshemminger.. Forholdet burde du jo absolutt revurdere og blir det slutt så klarer du deg da også... Ro deg ned, la samboeren sove ut og så snakker dere sammen om det som har skjedd...

[Anonym bruker]

takk for svaret...

 

jo det var vel ikke så mye å snakke om i dag, siden han fortsatt mener jeg er urimelig, og at jeg kunne jo bare lagt meg vis jeg var trøtt.... (fikk ikke til å sove da det var litt for mye støy for mine ører, og da mente han at vis jeg var så sart skulle jeg bare ha det så godt....)

 

føler det bare er å bite tennene sammen, smil, vær glad og la han herje med sitt, til barna er blitt stor å flyttet hjemmefra.. iallefall det barnet jeg har fra før som har lidd nok, trodde ikke det var mulig å rote seg bort i så mye tull... har dårlig samvittighet, og har akuratt flytta til hans hjemplass, alle "mine" bor så langt unna....

 

lurer fælt på om han faktisk angrer seg å ikke vil bli far, eller ønsker at vi skal være sammen lengre, dette er spørsmål han ikke vil svare på...

 

vil så gjerne at han skal være litt forståelsesfull og bare ta rundt meg si han er glad i meg og at det var kansje litt unødvendig av han det i natt, men jeg kan vel se langt etter det desverre.... men håper selvsagt på det....

 

godt å ha en plass å blåse ut sin frustrasjon

 

[Anonym bruker]

Hei,

 

man bør ikke ta alvorlig tanker som man har klokka 6 på morgenen når man ikke har sovet. Da er man "full" i toppen også uten alkohol. Det er helt normalt å se mørkt på tingene på morgenkvisten etter en lang natt uten søvn. Tanker om viktige ting i livet klokka 6 om morgenen er nesten alltid det motsatte av det man bør tenke og kommer til å tenke nåe man er uthvilt.

 

Du er bare 19 uker påvei og samboeren din og du har ennå laang tid til å venne dere til å bli foreldre til en baby sammen, med de tilpasninger som det innebærer. La samboer ha fest mens dere ennå har nattesøvnen til vanlig, men si han må feste annet sted hvis du trenger nattesøvnen fordi du er gravid. Når baby er født, bør barnefar stå opp om natten med baby også, og da blir han vel for trett til å feste.

[Anonym bruker]

Han høres nå uansett ut til å være en egoistisk og umoden idiot. Tenk å svare "alltid skal vi ta hensyn til deg!" - det sier ikke kjæresten min til meg, han tar hensyn helt av seg selv! Og jeg er ikke gravid en gang!!

[Anonym bruker]

Fikk lyst til å svare deg, men vet ikke helt hvor jeg skal begynne egentlig...

 

Jeg er sammen med en helt lik mann selv, eller jeg burde vel si gutt, for selv om han er 30 år kommer han nok aldri til å bli voksen. Han kommer bestandig til å være den viktigste personen i sitt liv. Det å skulle sette andres behov eller ønsker foran seg selv sitter langt inne, med mindre han på en eller annen måte tjener noe på det selv.

 

Gutten vår er fem måneder nå. Da jeg var gravid fikk jeg liten forståelse eller omsorg. I de to ukene før terminen min ville jeg at han ikke skulle drikke øl, slik at han var klar for den nært forestående fødselen uansett når den måtte inntreffe. Dette var selvfølgelig også midt i ferien hans. Dette var etter hans mening helt unødvendig og du verden som jeg fikk høre at jeg hadde ødelagt hele ferien. Ikke fikk han dratt på noen ferie, og ikke kunne han kose seg med øl hjemme en gang. Dette altså mens jeg bar hans eneste sønn i magen. Jeg har mange flere historier, men dette er vel tilstrekkelig for å vise likheten skulle jeg tro.

 

Siden gutten vår kom har han aldri vært oppe med ham om natten, og han har stått opp med ham en morgen i løpet av drøye fem måneder. Kveldsstell og legging gjør han et par ganger i uka. Han er ute på ting ca hver tredje helg, ikke festing da, for det har han ikke behov for, men han er ute på hytteturer og sånt med en eller to overnattinger altså ca hver tredje helg. Han har et stort behov for å oppleve ting og føle at det skjer noe, ha ting å se frem til, og selv om jeg skulle ønske at han trivdes mer med hjemmekos med familien, så er det bedre at han drar på turer enn at han er hjemme og er rastløs og misfornøyd.

 

Jeg tror ikke samboeren min noen gang blir annerledes. Det er noe jeg må velge å leve med. Jeg er ikke desperat, det er ikke derfor jeg velger å være sammen med ham. Jeg har vært alene i seks år siden jeg fikk min første, så det er ikke singellivet som skremmer meg, men når alt kommer til alt så er det også mye som er positivt med ham, og jeg er svært glad i ham.

 

Hvor vil jeg så med dette laaange innlegget? Jeg skjønner godt at du ble sint over at han måtte dra med folk hjem på nachspiel. Hadde det vært her, så tror jeg sannsynligvis helvete hadde vært løs. Hvis elleve-åringen din var hjemme, så synes jeg vel også at fest og leven i heimen ikke er så heldig for henne. Samtidig så tror jeg nok ikke samboeren din kan ventes å forandre seg så veldig mye. Han er slik han er og det må du velge å leve med eller ikke. Samboeren min blir stort sett bare irritert når jeg prøver å snakke med ham, uansett hvor rolig og saklig jeg er. Han føler seg lett angrepet og dermed glefser han tilbake. Det er vanskelig å få budskapet til å synke inn. Når en person er såpass umoden og egosentrert så er det vanskelig å prøve å få vedkommende til å forstå andres følelser, eller respektere dem. Her blir det fort avskrevet som overdrivelser og unødvendig drama skapt for dramaets skyld. Hvis du skulle finne noen geniale måter å håndtere ham på så er jeg åpen for gode tips.

 

For øvrig så er det jo sant som de andre sier her at man tenker ikke så klart selv midt på en søvnløs natt, og ikke når man er gravid og hormonell heller. Jeg for min del har roet meg mye siden jeg fødte, og vi har det på det jevne godt sammen nå.

 

Dette ble langt, og kanskje ikke så hjelpsomt i det hele tatt. Ville bare si at vi er flere i samme båt. Hvilket stjernetegn er samboeren din? Jeg synes sånne ting er litt interessant i forhold til personligheter. Samboeren her er vær mens jeg er steinbukk. Det krever en del å få et sånt forhold til å fungere