2 uker til jeg kan flytte, men er så tvil nå...

[Anonym bruker]

Har ventet på leiligheten i snart 2 mnd... Har sagt fra til samboer for lenge siden at jeg skal flytte fra han. Etter mange runder med dette tidligere, hadde jeg endelig bestemt meg. Alle rundt meg støttet meg og syns jeg tok det riktige valget.

 

Men da han skjønte jeg virkelig mente det denne gangen, nektet han å samarbeide. Han nekter å skrive under på flyttemeldingen, samværsavtale o.l. Jeg får ikke begynt å sende inn søknader osv.

 

Han nekter å snakke om brudd og sier livet hans er over hvis vi flytter. Vi har barn sammen. Han snakker om at barna skal bo hos han hvis jeg flytter, og at jeg lider av depresjon :S Huff, han slo seg helt vrang. Jeg lot hele greien ligge pga julen og han later som om alt er bra og kysser meg osv... Jeg har ikke orket å kjempe med dette midt oppi julen og siden jeg er nødt til å bo under samme tak som han mens jeg venter på en plass å bo.

 

Leiligheten er snart klar, depositum er betalt og har til og med kjøpt noen møbler som er klar. Men han har jo selvfølgelig skjerpet seg ( som han har gjort tidligere også da jeg truet med å flytte)

Han behandler meg som en prinsesse, er en perfekt pappa og mann. Han gjør husarbeid og er bare helt fanastisk ... Blir så sint, hvorfor kunne han ikke være sånn tidligere???

 

Han har behandlet meg som dritt tidligere. Vi har kranglet om alt, han gjorde ingenting hjemme bortsett fra å sove, spille data, sitte oppe om natta, være frekk osv... I tillegg har han røkt en del hasj og har også gjort det da han hadde ansvaret for babyen og jeg var gravid og på jobb. Huff, ble langt dette... men trenger å få ut litt.

 

Han sverger og lover at han skal fortsette å være slik han er nå, så lenge jeg blir hos han. Jeg føler dette er manipulajon på høyeste nivå og jeg er livredd for å bli lurt av tomme ord igjen!! Jeg vil heller bo alene enn å bli skuffet over han igjen. Jeg er forferdelig gla i han og er blitt så mye såret. Jeg sliter med å tilgi han og vil vise han at jeg ikke trenger han for enhver pris.

 

Vi har snakket, vi har gått til parterapi i et halvt år. Vi har gjort det vi kan for å prøve å forstå hverandre, men frykten for at dette er nok et triks for å få meg på gli igjen er så stor. Jeg vil flytte, men samtidig ikke... Jeg er også livredd for at bruddet kan ende med rettsak, krangling om barna, ting og tang osv...

 

Noen andre som har opplevd det samme?

[nattkatta]

Hei kjære deg!

Jeg har ikke opplevd det du går gjennom nå, men tenkte det kunne være godt å høre noen ord likevel.

Kan du ta han med til terapi første uka i januar da? Der bør dere sette opp noen regler for det videre samlivet eller bruddet. Om nødvendig må du også sette inn advokat eller gå til mekling. Det er jo for jævlig at han ikke kunne vise sin gode side før løpet er kjørt for deg. Du må bare kjenne etter hva du kan gå med på videre. Det kan jo også gå an å bo litt fra hverandre for å se om han klarer å oppføre seg og fremdeles vil jobbe for forholdet til deg. I samlivsbrudd er det fullt fokus på barna og dette vil uansett ikke være noe han kan tukle med. Om han går i vranglås etter at du flytter ut må du bruke dine og barnas rettigheter aktivt, slik at han ikke kan fortsette å motarbeide et "fint" brudd for barnas del.

Du har jo vært ulykkelig lenge og har kanskje følt mye lettelse over å ha valgt å endelig bryte og flytte ut. Om du kan føle lettelse over hans "nye" kjærlighet til deg må du likevel fortsette å jobbe med din usikkerhet og en konstant redsel for at han skal begynne sitt "gamle" liv igjen. Det er ikke riktig at han skal kunne holde på deg gjennom å bruke din frykt for konsekvensene av at du nå endelig tenker litt på deg selv. I tillegg må du også tenke på barna og hvordan du har det med dem. Går det ut over den du er sammen med barna? Føler du at du er en bedre foreldre om du ikke har frykten for forholdet hengende over deg?

Bare noen tanker og de beste ønsker for dine fremtidige valg. Du vet hva som er riktig inne i deg, du må bare tørre å kjenne helt etter. Det er ikke en skam å gå tilbake, men det er heller ikke noen skam å ta ett nytt skritt. OM du angrer og han ikke vil ta deg tilbake/prøve igjen vet du at forholdet ikke hadde vart uansett...

Stå på!

[Anonym bruker]

Hei kjære deg,

jeg går igjennom det samme som deg nå. Jeg har vært sammen med barnefar i alt for mange år, og har endelig tatt avgjørelse om å flytte fra han. På samme måte som din mann har han fått meg tilbake flere ganger før ved å behandle meg som en prinsesse, og jeg har gått fem på hver gang. Jeg har kun flyttet fra han en gang før vi fikk barn, og da lovet han at alt skulle bli bedre, og det ble det... i ca 2 mnd. Min samboer er ekstremt manipulerende og ekstremt svingende i humøret. Nå er nok nok, jeg har planlagt utflytting i slutten av januar, har leil og alt klart, og nå kan ingenting stoppe meg. Man skal ikke akseptere å leve i et forhold hvor man blir behandlet dårlig. Sier magefølelsen at du skal flytte så må du gjøre det, det er jo uansett bare et spøsmål om tid før du får se samme tankene igjen og angrer nok en gang på at du ikke har brutt ut av dette forholdet tidligere.

Barnet vårt er 3 år, og bf sier at han vil bryte kontakten med henne hvis jeg gjør det slutt og han vil flytte så langt bort fra oss som mulig. Dette oppfatter jeg som en trussel, men han er "gal" nok til å gjøre det. Han vil selvfølgelig ikke snakke noe om samvær osv.

Jeg er helt sikker på at du gjør det riktige, tenkt på alle de stundene hvor han har behandlet deg dårlig.

Jeg har i alle disse 8 år visst at dette er et dårlig forhold, og ting har blitt mye verrre med et lite uskyldig barn inn i bildet.

Stå på!!