Hvordan vite om man skal gå fra samboeren?

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke lenger hva jeg føler for samboeren. Mye av det han gjør eller ikke gjør irriterer meg grenseløst. Dessuten har vi helt ulike behov når det gjelder feks nærhet. Han er ekstremt kosete og jeg er helt på andre siden av linja - veldig lite kosete. Jeg vet at det plager han, hver eneste dag, at jeg ikke gir han mer nærhet. Likevel klarer jeg ikke gjøre noe med det. Han elser mg, men iblant føles det feil av meg å "holde han her" siden jeg ikke kan gi han det han fortjener. Jeg frarøver han ekte lykke tror jeg.

 

Samtidig plager det meg også litt at jeg ikke føler så sterkt for han. Det har jeg i grunn aldri gjort.. Jeg tenker veldig mye på en x og jeg vet han tenker på meg også. Med han opplevde jeg virkelig tiltrekning, noe jeg har aldri opplevd med samboeren.

 

Syns det er så vanskelig å gå rundt med denne tvilen. Det tryggeste for alle parter, og kanskje det beste, er å bli i det forholdet vi har nå. Men vil vi virkelig ha det 75% bra istedetfor 90% med en annen partner?

 

Noen som har vært i dilemmaet, og hva gjorde dere/ mannen? Hvordan ble det?

[Anonym bruker]

Jeg følte det samme som deg og gjorde det slutt med min. Orket ikke bare å ha det "litt bra" nå og da, men ønsket heller å ha det fint hele tiden, alene. Dessuten følte jeg også det var feil og holde han her når jeg ikke hadde romantiske følelser for han. Da kaster man bort hverandres tid.

 

Lykke til, et samlivsbrudd er ikke nødvendigvis verdens undergang

[Anonym bruker]

Hvis du føler så sterkt for eksen din og han tenker på deg, hvorfor er ikke dere sammen da??

 

For og være helt ærlig så tror jeg nok at du og samboeren din blir lykkligere hver for dere. Du elsker ikke samboeren din sånn som du burde og samboeren din tror han lever med en kvinne som elsker han alltså så holder du han for nar. Gi han muligheten til og finne den kvinnen som kan gi han all den nærheten som han trenger og som vil elske han for den han er.

 

Bryt ut, for begge sin del!!

[Anonym bruker]

Jeg og x-en var bare sammen en kort stund. Vi var unge. Så, i mitt neste forhold ble jeg uplanlagt gravid og beholdt barnet. Jeg traff min samboer og jeg tror vi ble sammen mer av at vi begge trengte noen, enn at det var virkelig forelskelse og kjærlighet. Hvertfall fra min side, men også litt fra hans tror jeg.

 

De gangene jeg har truffet x-en de siste årene har han alltid sagt at han skulle ønske det var oss, at han ønsker han var mer moden den gangen etc. Oftest har jeg bare tøyset det bort med at vi likevel er altfor ulike hverandre, men i smug drømmer jeg om han.

 

Huff, for en vanskelig situasjon...