Trenger å høre deres synspunkter, selv om valget er mitt.

[Anonym bruker]

Er en jente på 35 år.

Har en fantastisk mann, vi har 1 nydelig datter sammen på 6 år.

Og et barn hver fra tidligere forhold som er 10 og 12 år.

Mitt barn bor her 80%, hans barn er her annenhver helg, pluss alle ferier.

Vi har hus, og god økonomi..

 

Jeg har nå funnet ut at jeg er gravid, 6 uker på vei..

OG PANIKKEN BRER SEG..................................

Hjelp, skal jeg liksom starte på en ny runde til nå tenkte jeg da testen ble positiv, NÅ SOM alle begynner å bli så store, og alle klarer seg selv, men på mange måter trenger mere oppfølging enn småbarn..

 

Når vi har alle 3 barna annenhver helg, pluss i ferier er det ganske kaotisk og vi synes vi har mer enn nok med 3 barn, men når vi bare har lillejenta alene kjenner vi at det hadde vært superkos med et søsken til henne, men nå begynner jo aldersforskjellen å bli så stor...

 

Jeg har i tillegg Revmatisme som gjør at jeg bruker laaang tid på å komme meg etter et svangerskap, noe som også går utover de andre barne, og dette er vel hovedgrunnen til at jeg tenker tanken om abort, og ikke vet om jeg tørr få et barn til.

 

Det koker i hodet mitt og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, men føler jeg bør ta et valg innen denne uken..

 

Jeg ønsker veldig tilbakemld på hva dere synes..

Godt for meg å få litt andres synspunkter og ikke bare høre på alle mine rare tanker i hodet..

 

Innerst inne vil jeg jo IKKE ta abort, men vet ikke om jeg TØRR et svangerskap til heller..

 

[Anonym bruker]

Oiiii..

 

Beklager at dette innlegget kom 4 ganger..trykket bare 1 gang, men noe feil har vel skjedd..sorry

 

HI

[Anonym bruker]

det er fryktelig vanskelig å skrive et svar på et slikt innlegg, når det dreier seg om noe så avgjørende som å beholde/ikke beholde. Du må bare kjenne godt etter selv. Jeg valgte selv abort da jeg var gravid som 19 åring. Jeg var krystallklar i mitt valg, og tvilte aldri et sekund på at det var riktig for meg. Jeg har ikke angret et sekund i ettertid, selv nå når jeg er 4 mnd på vei med mitt første barn. Det var veldig riktig for meg i min livssituasjon, og jeg må desverre innrømme at det aldri var aktuelt for meg å beholde barnet på det tidspunktet. Jeg tok også en tidlig abort, og det er jeg svært svært glad for idag (var vel 6 uker på vei, gikk til legen dagen etter at jeg testet positivt og fikk time på sykehuset veldig raskt). Eneste rådet jeg har å gi deg er at om du er sikker, så ville jeg ikke ventet så lenge med å bestemme meg, jo tidligere jo bedre.

 

Du må spørre deg selv om du kan leve med avgjørelsen din. Jeg gikk mange runder med meg selv på akkurat det, og kom frem til at om jeg skulle gjennomføre, så skulle jeg aldri bruke tid på å angre. Det har jeg altså ikke gjort, jeg er åpen om dette med mine nærmeste, og jeg føler at jeg har prosessert det på en god måte.

 

lykke til uansett hva du velger, og ikke la noen andre påvirke ditt valg og ditt liv.

[Anonym bruker]

Hei ! Jeg er omtrent i akkurat i samme situasjon som deg bare at minste er 4 år og eldste er 18 år. Var veldig usikker da jeg ble gravid.

Jeg hadde valgt abort hvis barnet mitt var 6-7 år -helt sikkert, tenker de ikke får så mye glede av hverandre når aldersforskjellen er så stor, 4 år tenker jeg som max.

Jeg er nå halveis i svangerskapet og er enda veldig usikker på valget, angrer til tider....Høres fælt ut, men sånn er det. Føler jeg aldri blir ferdig med barn, og er lettere deprimert til tider. Jeg håper at det forandrer seg når barnet er født, det må det jo gjøre.

 

Hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg mest sannsynlig valgt abort....

[Anonym bruker]

Takk for svar..håper på flere svar

 

hi

[Anonym bruker]

Hadde det vært meg hadde nok ganske sikkert beholdt. Aldersforskjellen til hun på 6 spiller ingen rolle tenker jeg. Det er lett å få panikk når slike ting skjer uplanlagt og vi føler at vi mister kontroll over livet. Det høres jo ut som alt det praktiske er ok mtp økonomi og pappaen, så da er det jo først og fremst følelsene som ikke henger med på lasset.

 

Jeg har selv en sykdom som gjør at jeg sliter spesielt under graviditet og etter fødsel, men dette går jo over. Og gamle og skrøpelige blir vi jo uansett! :-)

 

tenk så morsomt det blir for storesøsknene med en liten attpåklatt de kan kose med! Jeg hadde definitivt kastet meg ut i det!

[Anonym bruker]

Henger meg på tråden jeg også!

 

Jeg hadde definitivt beholdt! En aldersforskjell på 6 år og mer kan jo være positivt også det, tenk bare på hvor mye hjelp du vil kunne få! De eldste barna er jo så store, de klarer seg jo mye selv, så det er jo ikke snakk om at du får mange småbarn du må være i form til å løpe etter like etter fødsel (om jeg forstår deg riktig?)..

 

Jeg har selv barn på 11, 6,5 og 4 år, og klart det var tøffe tider da barna var 0,1, 2 og 7, men ville uansett ikke vært foruten noen av dem!! Er nå gravid med nummer fem, og alle gleder seg stort, til og med eldste barn!! Denne gang ser jeg fram til å kun ha ett barn hjemme ad gangen, ikke ha 3 bleieunger, men kun en å konsentrere meg om store deler av dagen, det er luksus for meg!! Jeg blir forøvrig 32 år før neste kommer, så har holdt på noen år vi også.

 

Håper du ser glede i situasjonen etter hvert!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei!

Det høres tøft ut, og det kan det sikkert bli også - hvis du beholder.

Men du får enorm glede resten av livet hvis du beholder.

Du får jo mulig flere barnebarn og en alderdom med flere rundt deg.

For hva er egentlig meningen med livet;)

[Anonym bruker]

Aldersforskjellen på barna kan komme til nytte når det gjelder praktisk hjelp, lek og kos. Så den hadde jeg ikke tenkt på. Og siden hus og økonomi er i orden setter det avgjørelsen på beholde-listen.

Selv har jeg 4 barn med stor aldersforskjell og min erfaring er at det er ikke alder som har størst betydning for søskenforholdet, men personlighetene.

 

Så det jeg ville lagt vekt på i ditt tilfelle er din egen helse. Vil kroppen din greie et nytt svangerskap og fødsel?

Igjen kan barna være til god hjelp under svangerskapet og i spebarnstiden.

 

Og ikke minst, kan du leve med avgjørelsen om en evt abort i ettertid?

Jeg siterer andre når jeg skriver at man angrer aldri på de barna man har fått, kun de man ikke har fått.

 

En god samtale med mann og kanskje en lege er nok lurt nå.

Lykke til med valget ditt

[Anonym bruker]

Nå kom det noen tårer her..

 

Tusen Tusen TAKK for mange flotte svar..

 

HI

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok beholdt om helsen din tillater det.

Skjønner godt dette kom som et sjokk når en føler seg ferdig med småbarnstiden. Jeg er sikker på at alle barna dine vil få det fantastisk morro med en liten atpåklatt. Jeg snakket faktisk med ei dame her forrige uke, hun hadde 4 barn, på 12, 11 , 8 og 6 mnd. Minste var langt ifra planlagt, de hadde fått sjokk men valgte å beholde. Hun sier hun aldri har hatt en så lett babytid, alle barna vil hjelpe med bleieskift, bading og mating. De koser seg masse med lillebror som får vanvittig mye oppmerksomhet. Tenk så koselig for minstejenta å få et helsøsken som hun vil ha rundt seg hele tiden når de andre er hos pappaen/mammaen sin.

 

Mine brødre skiller 6 år, men er fanstastisk gode venner, og det har de vært fra de ar ganske små.

 

Hvis du er i tvil så behold, jeg er sikker på at det blir en fantastisk opplevelse med en liten en i huset igjen.

 

Lykke til med avgjørelsen.

[Anonym bruker]

Oi umulig å svare egentlig..er jo ditt valg,,

Men om jeg hadde vært uheldig å blitt gravid med dårlig helse så hadde jeg nok tenkt det samme som deg, helt ærlig..for et barn må jo følges opp, og du vet jo aldri hvilket barn du får...(kolikk, adhd osv osv)

Min mor sliter mye med helsen..da hun ble gravid for 3 gang sa legen rett ut til henne at du som er så dårlig i ryggen og beina burde tatt abort!

Hun tenkte på det, men klarte det ikke...kanskje fordi hun er i mot abort koste hva det koste vil eller at hun hadde en veldig flink mann(far)...

Jeg vet ikke jeg...rematisme..finnes vel forsjellige grader der også..bare du vet best...

Men jeg hadde nok IKKE klart det tror jeg.

Uansett om jeg satt i rollestol til og med...men..lykke til med valget..

Husk om du angrer på en abort så må du leve med det resten av livet...bare en tanke..du vil aldri angre på et barn når det er født...

Men tenk på deg selv...og prat med mannen dine!!!

[Anonym bruker]

Jeg tenker også at aldersforskjellen ikke har noe å si.

 

Og når minste er 4 år er de eldste allerede 14 og 16 år.

 

Koselig med enda en fast i huset så lenge helsen din kommer seg greit etter en fødsel.

Tror du vil få mye hjelp i de andre ungene.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært i samme situasjon selv, men har en i familien min som har.

De har to barn hver fra tidligere ekteskap, og stillingen med hvor ofte de hadde barna var det samme som deg (Bare de hadde to av barna 80% og to annen hver helg osv).

De ble da gravide og valgte og beholde barnet. Det er en avgjørelse de ikke har angret på. Er det beste som kunne skjedd

 

Barna er i dag 24, tvillinger på 20, 18 og 6år.

De hadde det litt kaotisk i starten, men de vokser fort til å alt er kjempekos. Hu minste trives også veldig med å ha eldre storesøsken, og nå som de har blit eldre alle mann er det lett å få barnepass

 

Så om du orker, og helsa holder ville jeg satset på det barnet

 

[Anonym bruker]

Jeg mener det er moralsk forkastelig å ta abort dersom man har omsorgsevne, helse og økonomi til å ta seg av et barn.

 

 

[Anonym bruker]

Stor aldersforskjell på meg og mine søsken, vi har nå stor glede av hverandre.

 

Ellers er det bare du som kan svare om du skal beholde. Likevel tror jeg man aldri angrer på et barn.

[Anonym bruker]

Takk igjen for mange fine svar..

 

Jeg må ta et valg innen i mrg, skal til kontroll på sykehuset da..

 

Hi

[Anonym bruker]

Vil bare kommentere en ting. 6-7 år kan virke mye når barna er små.

 

Det er 7 år mellom min bror og meg. Vi har alltid hatt et godt forhold og nå som vi begge er voksne har forholdet blitt enda sterkere.

 

Derimot har jeg ei venninne hvor det er 11 mnd mellom hun og søsteren og de har aldri hatt glede av hverandre. Uvenner gjennom hele barndommen og i voksen alder.

 

Så alder behøver sånn sett ikke bety så mye.

[Anonym bruker]

Hei. Vanskelig situasjon det der når du er usikker, men 6 år mellom barna er ikke mye. Jeg har 7 år mellom mine barn og størstemann er til stor hjelp for meg, dvs hun leker med baby og kan se etter henne mens jeg går for å sette på vask, og må gjøre andre småting i huset. Du nevner det at dere har flere barn i perioder og at dere er mange men de begynner jo også å bli store.. Om 5 år så kan faktisk eldstesøsken være barnevakt for deg om du skulle trenge det.

Når sjokket er lagt seg så blir ting ofte litt lysere:)

 

[Anonym bruker]

Bare for å ta aldersforsjellen først, det er ikke noe negativt med 6 års forskjell. Selv har jeg fire barn, og de to det er best forhold mellom (en helt magisk kontakt mellom de to) er gutten på 9 og jenta på 3 år. De er det altså 6 år mellom og storebror trykket henne til sitt bryst fra første dag

 

Mitt fjerde barn var heller ikke planlagt, jeg har tøffe svangerskap og tøffe fødsler. Jeg har også reuvmatisme så jeg har slitt mye med rygg, hofter, isjias osv i svangerskapene, svangerskap nummer tre var spesielt tøfft og fødselen endte med skade på barnet...

 

Da jeg testet positivt med nummer fire gråt jeg, jeg orket ikke mer! Men mannen tok det anderledes, han smilte og sa "Dette fikser vi fint, det skal gå bra"

 

Abort var aldri noe tema heldigvis.

 

Det har vært slitsomt til tider, men har egentlig gått over all forventing. Ungene er nå 9 år, 7 år, 3 år og straks 2 år gamle og logistikken i familien har gått seg til. Hverdagene flyter fint og vi er alle superglad i den minste lille "overraskelsen".

 

Jeg hadde beholdt om jeg hadde hatt muligheten, tror ikke jeg kunne levd med et annet valg etterpå, jeg er forresten eldre enn deg også..