hvordan takle partners psyke?

[Anonym bruker]

Har en samboer med veldig varierende psyke. Han kan være glad og lykkelig ene dagen og totalt nedbrutt den neste. For noen år siden fikk han diagnosen bipolar, men har nektet for det selv og går derfor ikke på medisiner.

Nå er jeg gravid og det hadde vi planlagt lenge. Men så har han fått en nedtur og sier at det dummeste han har gjort er å kjøre meg på tjukken. Han snakker stygt om meg og familien min som aldri har gjort han noe vondt.

Noen som har opplevd lignende og kan komme med noen råd?

[Anonym bruker]

Han må få profesjonelle folk til å forklare han viktigheten av å ta medisinene sine, særlig nå som han skal bli far. Han må ta ansvar.

 

Dette må være veldig vanskelig for deg. Sender deg en kjempeklem.

[Anonym bruker]

Takk for det!

Problemet er at han har klart å få fastlegen med på troa om at han er feildiagnostisert. Så derfor skrives det ikke ut medisiner til han lengre. Har brukte medisiner i en par måneder etter diagnosen, og jeg så at det hjalp. Han tror han klarte å hjelpe seg selv!

Jeg har snakka med legen hans et par ganger uten at han vet om det, men legen kan ikke gjøre noe så lenge det ikke kommer fra pasienten selv...

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg trodde legen kunne kalle han inn uansett jeg. Med ønske om å finne "riktig" diagnose da. For dersom han skulle være "feildiagnostisert", så måtte de jo finne den "riktige".

 

Du må be din kjære stå på for dere og det ufødte barnet. Forklar ham hvor vanskelig du synes dette er.

Det beste er i alle tilfeller å være åpen.

 

Håper det ordner seg.... Kan kanskje være lurt å alliere seg med familie også rundt dette?

 

samme anonym som første svarinnlegg.

[Anonym bruker]

Så lenge han ikke ber legen om hjelp selv kan ikke legen gjøre noe eller gi uttrykk for at han vet om ting fra andre hold enn pasienten selv...

Er vanskelig å snakke fornuft med han når han e nedfor. Da er alt min feil og han sier ting som at jeg ville hatt det bedre om jeg kunne leve det livet jeg egentlig vil leve; med fyll og sex med tilfeldige mannfolk.

Jeg har ikke vært ute på byen på 4 år og har aldri vært noen partyløve. Drikker svært sjelden og hvertfall ikke nå når jeg er gravid! sex med andre har vært helt uaktuelt etter at vi ble sammen. Bare ett eksempel på ting han sier som ikke har rot i virkeligheten. Kun for å skyve meg unna.

 

Og når han begynner å se lysere på ting igjen ser han hvertfall ikke grunn til å søke hjelp for noe. Fordi han mener han drar seg selv opp av søla. Det han ikke ser er at han tramper meg ned i den...

 

Hi

[Gjest Antarctica]

Har vært der, og kan bare si en ting; gravid eller ikke gravid: kom deg ut.

 

Har han ikke sykdomsinnsikt, kan det være et potensielt farlig forhold å bli i. Ikke nødvendigvis mht vold, men den måten han snakker til deg på er jo psykisk vold.

Jeg har selv måttet sitt og høre min ekspartner si de verste, mest løgnaktige ting i time etter time, ondsinnede personkarakteristikker, direkte løgner, skjellsord og trusler.

 

Jeg kan ikke se for meg at jeg på noen måte kunne ha vært en mer lojal partner enn det jeg var før alt dette begynte (at sykdommen forverret seg), for i de årene vi var sammen hadde jeg ikke en gang en drøm om å kysse noen annen enn ham. Jeg kunne helle ikke ha elska han høyere, det er ikke ulig, for jeg gikk helt opp i ham. Virkelig.

 

Mitt råd er derfor: ikke tro at du vil ha igjen for din lojalitet en vakker dag, eller at han noen sinne kommer til å takke deg for at du sto last og brast mens han hadde det vondt. Ikke hvis han ikke har sykdomsinnsikt. Han kan ikke realitetsorienteres, i alle fall ikke av sine nærmeste. Så det eneste du kan si og gjøre er på helt formelt nivå.

 

Du må ta tak i det på en av de mindre svarte dagene, og være godt forberedt. Si at du, og deres parforhold, og deres framtidige lille familie akkurat nå har behov for en eneste ting, nemlig at HAN tar ansvar for SIN egen psykiske helse. Ikke gå inn i smådiskusjoner om filleting og enkeltepisoder (eller de greiene du nevner, at han omtrent anklager deeg for å være en sjuske) - bare hold på det som er vesentlig og behold det store blikket.

 

Si du vil flytte ut helt til han har klart å stabilisere seg på medisiner, og at du ikke kommer tilbake før du er helt, helt trygg på at han forblir på medisiner. Si at dere godt kan kalle det pause, og at du ikke skal finne deg en annen før han har avgjort saken, men at du ikke kan være i hans umiddelbare nærhet mens det pågår.

 

Kanskje går forholdet til helvete der og da. Men tro meg, å gjøre som jeg gjorde, å degge for sykdommen hans og utholde anfallene hans i håp om at han skulle se hvor lojal jeg var, det bidro ikke til noe godt. Det gjorde at bruddet tok 12 måneder i stedet for 3, og det gjorde at jeg selv var en frynsete nervebunt hele det året og i størstedelen av det neste.

 

IKKE utsett deg og babyen for det. Finn deg i den tanken at det kanskje ikke blir dere to sammen, og fokuser på babyen og deg selv. Finn ro og hvile og positive aktiviteter sammen med positive personer. Skjerm deg fra hans utbrudd og hans meninger, særlig hans meninger om deg og ditt. Legg på hvis han ringer og skjeller deg ut, reis deg og gå hvis dere er i samme rom og han gjør det.

 

Du finner hele min smertefulle prosess på parforhold-siden, under overskriften "er dette utroskap eller nostalgi". Jeg unner deg ikke en tilsvarende prosess. Selv om jeg vet at jeg var anstendig mot ham til det siste, skulle jeg ikke ha gjort det.

[Tante Blås Squaw]

Han har fått diagnose, men nekter for at den er er riktig, og nekter derfor også å ta medisinene sine?

 

At han krangler på diagnosen gjør det bare enda tydeligere at han trolig HAR den diagnosen, det er mange tilfeller som hans!

 

Sett ned foten og krev at om dere skal bo sammen må han ta medisinene sine. Bipolar er ikke noe å kimse av, det er VIKTIG at han tar medisinene han får.

[Anonym bruker]

For ikke å snakke om hvor viktig det er for deres kommende barn at pappaen holder seg frisk og ikke begynner å behandle ungen på samme måte.