Mannen min driver og smålyver for meg...

[Anonym bruker]

Jepp, det er det som er saken. Vi har vært sammen i over 9 år, og dette er ikke et nytt fenomen for oss. Han lyver om så mye rart til og med ting som overhode ikke er "nødvendig" å lyve om!

 

Hva i all verden skal eg gjøre med det??? Har prøvd alt fra kjefting, til grining. Jeg har forklart gang på gang at jeg synes det er vanskelig at han gjør det og at denne lyvingen fører til misstilitt i forholdet. det virker som om ingenting hjelper! I går tok jeg han i å lyve, noen ganger ser jeg det godt på hele oppførselen, (og så sa magefølelsen min at jeg ikke måtte tro han) og han blir veldig lei seg og beklager så inderlig for at han gjør det, og kan heller ikke gi meg et svar på hvorfor han lyver.

 

Hva skal jeg gjøre?!?! Er detnoen andre som er / har vært i liknende situasjon??

[Anonym bruker]

Jeg har en tendens til å gjøre det samme, eller dvs jeg gjorde det samme. Grunnen var nok at jeg har en mor som kjeftet masse, statistik sett så lønte det seg å lyve, for si at 60-70% av gangene ble ikke løynen avslørt.

 

Ting som "Har du gått ut med søpla?" Ja svarte jeg, satt i et par min før jeg sa jeg møtte på do, for så å snike ut søpla. Jeg ser jo nå at det er bedre å bare si; nei pokker det glemte jeg, skal ta det nå jeg... Men da hadde mamma enten kjefta eller rulla med øynene eller på annen måte vist hva hun mente.

 

Dette tok jeg med meg videre i voksenlivet, og det tok laaang tid før jeg greide å avvende meg dette. Men ved å ha en tolmodig mann, som faktisk så sammenhengen fikk jeg tilslutt tilit til at mannen min ikke skulle kjefte på meg dersom jeg fortalte sanheten..

[Anonym bruker]

http://www.barnimagen.com/forum/thread/142707289

 

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver! Her lyver han om små ubetydelig ting, til om ting han vet han ikke burde ha gjort men likevel gjør.

[Anonym bruker]

HI her

 

takk for svar!! Jeg har nok en lei tendens å kjefte. Så jeg har kanskje litt skyld i det selv, prøver gng på gang å ta meg sammen og snakke rolig og reflektert når jeg fersker han i å lyve, men det hjelper ikke. Tror eg kommer til å bli gal av dette snart!

 

Tror ikke at han lyver som veldig stor ting (utroskap, spillegjeld og den slags) men hva skal man gjøre med all denne latterlige smålyvingen???

[Anonym bruker]

Jeg har en kamerat som er på samme måte.. Han lyger om alt mulig, betydelig og ubetydelige ting. Han er verdens snilleste, men all den lygingen blir for slitsomt for meg, så jeg har mer eller mindre kuttet kontakten med han. Er hyggelig når jeg treffer han, og det er ikke noe vondt mellom oss, men jeg orker bare ikke sitte og høre på historier som jeg vet er usanne.

 

Jeg tror at de som lyger på denne måten, rett og slett har et problem. De klarer bare ikke snakke uten å dikte historier, og dette kommer ikke til å bli bedre. Så hadde jeg vært deg hadde jeg kuttet han ut.. Lett for meg å sitter her og si det, men som sagt, synes det er slitsomt med folk som hele tiden dikter opp historier, så må vi sitte og "sile" ut de vi tror er sann og de vi tror er løgn.

[Anonym bruker]

HI her

 

He, he, nei det er ikke aktuelt å kutte ut mannen min, men heller hjelpe han å få bort denne uvanen. For det er det det er. Han er sktremt konfliktsky og lyver for å komme seg unna situasjoner han mener kan skape konfikter. Eks at han sier han kjørte fra jobben for 40 min siden, men så er det egentlig 5 min siden.

 

I går merket jeg at han gikk inn på badet og *kremt* koste seg med seg selv. Det er seriøst helt greit at han gjør. Det kan han værsågod gjøre så mye som han vil. Så seinere på dagen tok jeg opp at jeg synes vi hadde litt lite sex, og om det var en årsak til det. Jeg er nok litt spesielt lysten om dagen pga graviditen... Han sa at han var rett og slett i en periode hvor han ikke hadde noe spes lyst, men at det ikke var noe gale. Jeg sier at det er vel ikke noe med lysten, i og med at han styrte litt med seg selv på morgenen, og spør igjen om det var noe med meg. Hvorpå han da nei nei det var lysten, og at han ikke hadde gjort noe på morgenen.

Dette var en løgn, som han da innrømte etter en stund.

 

Jeg har ingenting imot at han koser seg, men han var redd for at jeg skulle bli sur og valgte da å lyve. Det er lyvingen som gjør meg sur, ikke at han koser seg!

 

 

[Anonym bruker]

Har samme problem her.

Jeg prøver gang på gang å fortelle hvor viktig ærlighet er for meg, da jeg har blitt jugd for og sviktet en del opp igjennom, og selv de minste ting MÅ han være ærlig om; uansett hva det gjelder. Jeg prøver å si at jeg blir mer sur om han juger, enn om han forteller sannheten. Uansett hvor sårende sannheten er, så er uærlighet myyye sårere...

Kommer ingen vei da, for han sier bare "jaaa, unnskyld, jeg lover at jeg skal prøve å skjerpe meg!!! men jeg er så redd for at du skal droppe meg eller bli sur eller noe sånt..."

Så han skjønner rett og slett ikke at jeg blir mye mer sint og skuffa om han juger, enn om han forteller sannheten. Og stort sett er det bare småting som egentlig ikke har noen som helst betydning!! Men bare det at jeg vet at han juger, at han føler at han er nødt til å skjule noe som helst for meg, det er jo det som irriterer meg og sårer meg..

 

Hehe ble ikke mye råd fra min side, men om du finner en "oppskrift" på å bli kvitt juginga så si gjerne ifra!!!!

[Anonym bruker]

Ja det er nettopp det som er... Blir seriøst gal av det! Skal si i fra om eg finner en oppskrift som du sier, var derfor eg tenkte å skrive her for å høre om det er noen som har noen smarte tanker om saken. Det er så sykt ikke greit.

 

HI

[Anonym bruker]

Uff, det er slitsomt å stadig skulle lure på om det er sant eller ikke det de sier. Har en venninne som er slik, lyver om de mest banale ting! En ting jeg ikke tror hjelper er kjefting, selvom jeg skjønner det er fristende iblant!

Tror du han ville gått med på samlivsterapi?

[Anonym bruker]

Han er virkelig den snilleste personen på denne jord. Mye snillere enn meg hvis man kan si det slik. Han er sååå opptatt av at eg skal ha det bra, og "ofrer" seg så mye for meg og barna våre. Men så er det denne lyvingen som ødelegger så mye... Forholdet vårt er helt supert, bortsett fra dette.

 

Har vært innom tanken på samlivsterapi, men føler at kanskje han burde få hjelp selv og at jeg ikke er tilstede så han kan være helt ærlig med terapeuten. Forstår du hva jeg mener?

 

HI

[Anonym bruker]

Jo, men jeg tenker at det kan virke mindre skremmende for han om dere går dit som par også kan du komme innpå hva du sliter med i forhold til dette. Vil tro terapeuten da kan hjelpe han videre

[Anonym bruker]

Kanskje det? Jeg skal snakke med han. Han har vansker for å åpne seg til andre, veldig privat av seg.

 

HI

[Anonym bruker]

dytt

dete lurer jeg også på

[Anonym bruker]

Fortjener en dytt