Er det ingen som PRATER SAMMEN lenger?

[Tante Blås Squaw]

 

Er kommunikasjon mellom partnere gått helt av moten?

 

Jeg har inntrykk av at det å snakke skikkelig sammen er noe man bare gjør når ting holder på å gå til helvete - fram til det furter man på hver sin kant over at den andre ikke er tankeleser.

 

Hvorfor?

[Anonym bruker]

Jeg tror alle disse menneskene prater en hel masse, jeg. Har selv gjort det, prata i vei, i alle de forholdene som gikk til helvete.

Spørsmålet er ikke OM man prater, men HVORDAN man prater. Om man f eks har et felles språk....

[Tante Blås Squaw]

Jeg sliter med å skjønne hvordan folk kan leve i parforhold uten å snakke om annet enn hvem som skal hente i barnehage og hva det blir til middag.

 

Visst prater de, men "fiskegrateng vs seipanetter" er ikke en diskusjon som utvider horisonten og holder gjensidige følelser i live.

 

Når det gjelder sex, for eksempel;

Er det ingen damer som snakker rett ut il mannen i sitt liv og forklarer hva de liker? Hvorfor skal HAN ha ansvaret for at hun kommer - når hun ikke engang tør å formidle hva hun vil han skal gjøre?

 

"Jeg syns at (fyll inn det som passer), men han syns sikkert ikke det, så da holder jeg kjeft" - hva slags blodfattig innstilling til kjærligheten er det, liksom?

 

 

 

[Anonym bruker]

Jo, man prater sammen.. Men er jo de som har problemer som har lyst til å få hjelp man leser mest om..

 

Her i huset prater jeg og mannen om alt mulig.. Om oppdragelse, hva vi begge mener og føler, hva vi synes vi gjør godt og galt.

 

Vi prater om sex og alt som hører med det.

 

Vi har en veldig god kommunikasjon, men alt trengs ikke snakkes om.

 

Han trenger ikke vite alt, jeg trenger ikke vite alt. Fortid er fortid. Venner og samtaler med de trengs virkelig ikke gjentas. Og det han prater med sin mor om i fortrolighet trenger ikke jeg vite om. og motsatt.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg sa jo alt hva jeg likte og ville, men jeg sa det ikke på en måte som gjorde at han fikk noen respekt for meg. Og hans språk varr likeledes ikke forståelig for mine ører. Tro meg, det var mye mer enn seipanetter vi snakka om, men det hjalp oss ikke, når vårt kommunikasjonsmønster var av to forskjellige "skoler".