jeg er ensom

[Anonym bruker]

 

og jeg har ingen grunn til å være det! har familie som bryr seg - dog en veldig rar familie som ikke snakker om de nære ting. men de bryr seg på sin måte. jeg har masse venner, flere en jeg har tid til, og jeg har et barn.

men jeg har kanskje ikke de nære vennene, selv om mange ser på meg som nær venn så har jeg få/ingen jeg ser på som nære og som jeg føler jeg kan ringe til om det er noe, selv om de ringer meg.

 

det er ingen ting i veien med dem! de er flotte folk. jeg har heller ingen mann og det er vel sikkert litt der det ligger. men jeg klarer bare å være alene, jeg klarer ikke være sammen noen. åpne meg for noen, eller bli glad i noen. altså jeg kan snakke med folk om alt, men det er ikke slik at det spiller noen rolle. og nå i julen er jeg ensom, jeg er lei av å være alene. lei av å sove alene, lei av og sitte alene når kvelden kommer og jeg føler at jeg må møte noen hele tiden for å ikke føle meg ensom. jeg pleier ikke føle det sånn, men nå gjør jeg det.

 

jeg kjenner ingen som jeg tør og slippe innpå meg. jeg vet ikke hvordan man gjør det, og jeg vet ikke hvordan folk greier å leve sammen noen. jeg har aldri gjort det. alt jeg kan er å være alene. det er det jeg alltid har gjort. jeg bruker venner som underholdning og det funker fint, men jeg blir ikke lei meg om noen forsvinner. uansett hvor lenge jeg har kjent dem eller hvor gode venner vi er.

 

er det vanlig? noen ganger tenker jeg at jeg har tilknyttningsproblemer og at jeg mangler følelser. men jeg bryr meg om folk og vil at dem skal ha det bra. men jeg slipper dem ikke inn slik at de kan såre meg, jeg vet ikke en gang hvordan man gjør det.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er også ensom, men jeg er ensom fordi jeg ikke har familie og nære venner som bryr seg. Jeg er alenemor til baby og flyttet fra den lille bygda til storbyen fordi jeg visste jeg kom til å trenge barnepasser av og til. Så jeg bor nå i byen min mor bor i.

Så hun var egentlig grunnen til at jeg flyttet hit, og at jeg ville ha mer å gjøre, flere tilbud.

 

Men så fortalte min mor til meg at hennes nye (ferske) kjæreste er voldelig mot henne. Noe min far også var mot mor. Og etter mye sinne, frustrasjon og oppgitthet føler jeg meg tom.. Jeg kjenner ingen i denne byen, og det er visst kun jeg som bryr meg om min mors sikkerhet og velvære, for resten av familien (mor søstre, brødre og foreldre) ville ikke involvere seg. DA følte jeg meg skuffet over de, og siden det har jeg vært helt alene syns jeg!

Går mer og mer mot min mor fordi jeg ikke liker at hun er sammen med han, noe de begge vet nå, og min mor nekter å gå fra han (noe jeg forsåvidt forstår, vanskelig å dra fra en voldelig mann). Vet at jeg ikke kan tvinge henne, og det gjør meg frustrert..

 

Gråter ofte fordi jeg tenker på hvordan vår neste jul kommer til å bli. Vurderer å begynne allerede om noen mnd å etterlyse venner som også feirer alene til å kanskje starte vår egen tradisjon.

 

Grusomt å føle seg ensom i ny plass hvor man ikke kjenner noen!