Apropos "bare ett barn"

[Anonym bruker]

 

Når noen sier rett ut at de ikke skal ha flere - tenker dere at de på en måte angrer på at de fikk barn i det hele tatt?

 

Jeg lurer fordi hver gang antall barn diskuteres her inne, er det mange som blir fryktelig forbannet over at noen ikke ønsker seg flere enn ett.

 

Jeg var enebarn, og VET at mine foreldre angret på hele babyprosjektet. Fikk høre det ofte nok i oppveksten.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at de fleste som "bare" skal ha ett barn er veldig fornøyd med tingenes tilstand. Og det er ikke "bare" ett barn. Et barn krever mye både i form av oppmerksomhet og oppfølging og penger. To barn=mer krevende. Selv ønsker jeg meg en liten flokk, men etter min datter ble født ble jeg fort alenemor og det ser ikke ut til å endre seg med det første, og klokka tikker..Mulig det "bare" blir èn her og.

 

Så trist å høre at foreldrene dine angret på deg, det må være en fryktelig ting å oppleve som barn. Men det er dine foreldres tap! Å få et barn er en utrolig opplevelse og man blir fylt av en kjærlighet uten like! Synd at dine foreldre ikke klarte å innse det..

[Anonym bruker]

Nei, det tenker jeg aldri. Jeg tenker at de enten er fornøyd med ett barn, eller det er en grunn til at de ikke kan eller vil få flere. For meg er det helt greit, men jeg håper at jeg kan gi barnet mitt et søsken, for jeg hadde alltid glede av å ha et søsken selv...

 

Så synd at foreldrene dine sa sånt til deg under oppveksten. En ting er å føle det, men det er jo bare slemt å gi uttrykk for det til deg...

[Tigergutt]

Hei du!

Nei, så absolutt ikke! Da jeg/vi først gikk for barn (fikk da jeg var 34 år), synes jeg det var helt fantastisk! Jenta er nå 4,5 år og helt super! Med to krevende jobber og oppfølging av henne, så synes vi det var tilstrekkelig med ett barn. Sambo er også enebarn, og han har aldri savnet søsken!

 

Nå gikk det slik at jeg ble gravid på prevensjon, og har 14 dager til termin. Jeg gikk noen runder med meg selv før jeg kunne si at jeg var lykkelig for dette svangerskapet!

 

Jeg har aldri angret for at vi fikk barn, og nummer to blir like godt tatt i mot og ønsket som nummer en, selv om det ikke var planlagt!

[Anonym bruker]

Næsj, hvorfor i all verden skulle jeg tenke det?

For en merkelig tanke:)

Gutten min er det beste som har hendt meg og det lureste jeg noen gang har gjort. Det at jeg ikke har lyst på flere barn enn ham har ingenting med ham å gjøre - jeg er bare så utrolig fornøyd med tingenes tilstand nå at jeg ikke føler behov for flere barn:)

[Anonym bruker]

Tenker ikke det i det hele tatt..

Hvorfor skal folk måtte forsvare at man "bare" vil ha ett barn.

Det må da jaggu folk få velge selv mener jeg.

 

 

[Anonym bruker]

kan også snu på det og si at noen er så fornøyd med det ene barnet de har at de ikke har behov for fler, for det ene barnet de har er så perfekt at de føler at de ikke trenger fler barn for å bli ordentlig lykkelige.

[Anonym bruker]

jeg hadde ikke blitt gravid om jeg hadde visst de helsemessige konsekvensene for meg. MEN jeg er veldig glad for at jeg faktisk fikk et helt og levende og friskt og vakkert barn ut av alle plagene! (vi var i gang med adopsjonsprosessen da jeg ble gravid)

 

MEN det betyr at det ikke blir fler. Jeg har ingen ønsker om å utsette meg for både plager og dødsfare en gang til.

[Anonym bruker]

Nei, tenker aldri at noen angrer på at de fikk barn. Tenker heller at "det sier dere sikkert for at dere ikke kan få flere"

[Anonym bruker]

Jeg har villet ha to- tre bare tidligere.

Nå fødte jeg for nøyaktig 13 timer siden, alle sier at man glemmer smerten, og at man ofte vil ha en baby til relativt fort igjen.

Jeg tror har ombestemt meg etter denne fødselen.

Jeg tror at jeg bare vil ha dette ene barnet. Kanskje jeg vil adoptere selvfølgelig, men jeg vet ikke om jeg vil føde igjen.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tenker at jeg ikke burde fått barn om jeg fikk velge på nytt. Grunnene til dette er ikke barnet, han er nydelig. Men jeg opplever å ha fått forandret personligheten min til det negative. Jeg er blitt mer pessimistisk, mer hissig, mindre tolerant, mindre utadvendt, fått snev av angst, trives ikke sammen med venner, blitt mer usikker og har mindre tro på meg selv. Forholdet mellom meg og mannen min har endret seg fra å være nært og harmonisk, til å bli kranglete og veldig svingende. Jeg har liten glede av sex og kos pga en traumatisk fødsel og smerter i underlivet. Jeg har ikke overskudd til jobben min, som jeg før elsket. Jeg håper jeg ALDRI blir så bitter at jeg sier dette til sønnen min, det er slemt og ikke hans problem. Kan bare forestille meg hvor vondt dette har vært for deg hi, og vil på vegne av dem (og fordi jeg jo er en angrer..) si unnskyld og påta de voksne skylden for det. Det kan være at de, som meg, sliter med følelsene i foreldrerollen fordi de hadde dårlige foredremodeller selv. Men likevel: barnet skal skånes for dette, og jeg har bare å vise atj eg syns han er verdens nydeligste!

[Anonym bruker]

Hei. Til deg 08:44 så synes jeg det var trist å lese om din situasjon. Kan du være deprimert? Jeg kjenner meg litt igjen dessverre, Alltid dårlig samvittighet for at jeg er trett og har kort lunte. Har to små barn og eldste får mye kjeft(som selvsagt ikke hjelper på trassen). Men elsker jo barna og ville ikke vært dem foruten, men av og til tenker jeg at de hadde hatt det bedre uten meg. Jeg er nok noe deppa...

Men angående hovedtemaet så tenker jeg ikke at noen angrer på å ha fått barn, Tenker helle at de ikke kan få flere enn ett, er jo ganske vanlig å slite nå for tiden.

Jeg har forresten selv hørt fra min far at han hadde hatt det sååå bra hadde det ikke vært for meg og min bror...ikke gøy, men det er tilgitt nå. Har et kaldt forhold til min far som forøvrig er alt for smart til å si noe så dumt uansett hva han mener...

[Anonym bruker]

jeg tenkr heller at de ikke vet hvor "lettvint" det egentlig er med 2 barn relativt tett i alder. Joda, det er slitsomt de første 2-3 årene, men så jevner det seg ut.

Mange av ettbarnsmammaene jeg vet om har hatt tøffe fødsler, så kanskje grunnen ligger i et ødelagt underliv?