Hva tenker dere om folk som velger 1 barn?

[Anonym bruker]

Alle har jo så mye meninger her inne, så regner med at man er egoistisk om man velger 1 barn. Selv har jeg ingen meninger om folk som bare vil ha 1 barn. Jada det er sikkert fint og ha søsken, men barn har ikke vondt av og være enebarn. Værre er det med dem som har den flokken, men ikke tid til å følge opp alle sammen

 

 

[Anonym bruker]

Akkurat i dag, når mine to små prøver å drive meg til vanvidd, tenker jeg at de er fornuftige.

[Anonym bruker]

Er ikke alle som VELGER. Noen må bare innfinne seg i det pga. sykdom som kan oppstå. Så synes det er stygt å dømme. Jeg går ikke rundt med påskrevet "jeg kan dø av en graviditet" i panna!

[Anonym bruker]

Jeg tror man kan finne folk som mener 1 barn er egoistisk, og andre som mener at flere barn er egoistisk. Selv skal jeg bare ha 1 barn, og trives helt greit med det valget. Tror jeg. Kanskje får man en atpåklatt om maaange år, eller noe, men akkurat nå mener vi det er nok med den ene.

[Tigergutt]

Hei du!

Jeg hadde lenge bestemt meg for at jeg ikke trengte barn for å få/ha et "rikt liv". Etter endt utdannelse og jobb i en del år så endret dette seg, og som 34 åring ble jeg mor. Samboer er 6 år yngre enn meg! Nå er jenta 4,5 år, og jeg synes det er helt fantastisk å være mor, og kunne ikke tenke meg et liv uten henne.

 

Med en krevende jobb og ei jente å følge opp, så hadde vi bestemt oss for at ett barn holdt. Sambo er enebarn, og sier han aldri har ønsket søsken. Selv har jeg hatt 2 søsken, men søsteren min ble drept i bilulykke som 15 åring. Mamma har hele tiden sagt: "tenk om det skulle skje noe, og du ikke vil ha noen igjen.......", men slik føler jeg at jeg ikke kan/kunne tenke.

 

I sommer oppdaget jeg at jeg PLUTSELIG var gravid! Til tross for prevensjon og IKKE planlegging var jeg blitt gravid. Jeg oppdaget det i uke 11. I en alder av 38 år og ett barn var jeg veldig usikker på hva jeg skulle gjøre. Samboer var helt klar på at vi skulle beholde barnet (noe jeg også var innerst inne!). Det må vel ha vært en mening med dette, og nå sitter jeg her med ei fantastisk datter på 4,5 år og 14 dager til termin.

 

Så mitt valg om først ingen barn, så ett barn blir plutselig til to !

 

Jeg fordømmer ingen som velger det ene eller andre - her må folk få bestemme selv!

[Anonym bruker]

Jeg tenker at folk har sine grunner om de velger å få 1 eller 8 barn.

Og at vi ikke må bry oss så mye om de som ikke får akkurat gjennomsnittet på 2 barn eller hva det er.

Selv om man ikke har søsken kan man ha andre man kan bli sterkt knyttet til som søskenbarn og venner.

Sikkert ganske sårt for de som ikke kan få flere som sikkert får mange spørsmål om når nestemann kommer.

[Tante Blås Squaw]

Jeg blir nysgjerrig på hvorfor de velger å ikke få flere (dersom de faktisk er noe de velger, da).

 

Jeg er enebarn og syns ikke det var noe særlig. Derfor har jeg tre unger.

[Anonym bruker]

Jeg hadde en pyton førstegangsopplevelse og så ikke for meg flere barn. Men etterhvert som barnet vokste opp ble det påpekt hvor ego vi var som ikke laget søsken.

Det prella av, ærlig talt. Mitt valg!

Men etter noen flere år ble tanken på at gutten var alene resten av livet ekkelt å tenke på. Hva hvis vi døde i en bilulykke? Barnet satt helt alene igjen..

Nå 10 år etter har vi fått et barn til.

[Anonym bruker]

Det er en evig diskusjon her inne..., og jeg har aldri skjønt de som kritiserer og mener det er egoisstisk å velge å få bare ett barn ?

Det er da ingen skjebne å være enebarn i dagens samfunn. De færreste bor i ødemarka uten kontakt med omverden. Nå så har vi jo sosial omgang, barna går i bhg., er men slekninger og venner med barn. Har selv et barn som har vokst opp alene, fikk nr 2 når hun var 14 år og venter nå et tredje barn. Hun eldste har hatt det topp, det har hun sagt mange ganger, full fokus og oppfølging med henne. Masse kontakt med andre. Skjønner ikke helt hva problemet er ? Kjenner en drøss av enebarn og folk med mange søsken som ikke har kontakt med noen av dem. Det å ha søsken er ingen garanti for at man har kontakt, søsken kan være veldig ulik.

[Anonym bruker]

Er selv enebarn, gikk mange omveier får at gutten vår skulle få søsken.

 

[Anonym bruker]

Tenker at de må ha et fryktelig kjedelig familieliv.

[Anonym bruker]

Jeg er også en av de som ikke kan ta sjansen på et svangerskap til - så jeg er nok veldig egoistisk som ønsker at mitt ene barn skal ha en levende mor fremfor å risikere livet for å få en til....

[malingus]

Hva jeg tenker om dem?

At de kanskje ikke er så dumme?

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det kan være mange årsaker. Min er at jeg ikke har psykisk eller fysisk helse til å ha mer enn en (dette hadde ingen gjettet om meg). Planen var å få to og jeg liker ikke tanken på at han blir enebarn, men det vrenger seg i meg når jeg tenker på en fødsel småbarnstid til. Dessuten tror jeg ikke forholdet vårt hadde overlevd et barn til, og det må jo være bedre å ha foreldre som bor sammen enn søsken (hvis man må velge, da..).

[Anonym bruker]

Synes det er veldig egoistisk ja. Å ikke ha søsken er trist på alle punkter. Ingen å leke med, ingen søskenstøtte, ingen som faktisk kan hjelpe barnet med å skjønne en hel rekke verdier, som det å dele, å ta hensyn, etc, verdier som aller best læres via søsken. Og i voksen alder, å ikke ha mer familie enn foreldre, som en dag vil bli gamle og syke og trenge hjelp og stell, og måtte hanskes med det alene... nei.

Minst to!!!

[Anonym bruker]

Jeg var selv enebarn, mine foreldre kunne ikke få flere, til tross for at de prøvde alt..

 

Jeg har alltid ønsket meg søsken, og har derfor valgt å få mange barn selv, kompenserer på en måte også litt for de barna mine foreldre ikke fikk, hehe. Sitter nå gravid med nummer 5:-)

[Anonym bruker]

Jeg har tre søsken, men har i dag ingen kontakt med hverken søknene eller foreldrene mine...

[Anonym bruker]

Å få barn er egoistisk i seg selv. Punktum. Og velge å få flere enn ett barn ut fra argumentet at første trenger søsken er bare det dummeste argumentet. Et barn skal bli født fordi det er ønsket i seg selv, ikke fordi det skal fylle en rolle som søsken, eller skrekk og gru, gamlehjembesøker når den tid kommer.

 

Det finnes jo også familier hvor søskenforholdene ikke er direkte varme, finnes ikke garantier for at søsken skal like hverandre.