Skeptisk baby

[Anonym bruker]

Vår lille baby på seks måneder er så skeptisk til folk at det blir slitsomt med selskapligheter. Han har vel vært slik en måneds tid og vi er sammen med andre så mye som ulig for at han skal venne seg til å være sosial men så langt ser det ikke ut til å hjelpe. I nærheten av andre sitter han på armen til meg eller pappaen og gråter og er utrøstelig hvis noen andre kommer for nær. Er de på betryggende avstand kan han gjerne både se på dem og smile, men først etter å ha brukt en times tid på tilvenning.

 

Dere andre som har hatt barn som er skeptiske til folk de ikke ser hver dag, hvor lenge pågikk dette?

 

Vi kan jo ikke mure oss inne heller, tror vel neppe det blir bedre av at han ikke ser folk heller...

[Anonym bruker]

Det er separasjonsangsten som har kommet i en litt sterk versjon. Ikke mye å gjøre med det uten å gi babyen masse trygghet og ta tida til hjelp.

[Ranveig Risengrynsgraut]

Jenta vår har i periodar vore ekstremt skeptisk. Hadde ein topp ved 8-10 mnd, der ho berre "godtok" meg, pappaen, mormor og besten. Ho godtok ikkje ein gong farmor/farfar, sjølv om ho såg dei kanskje ein gong i veka. Hylte om farmor ville holde ho. Ho var og veldig var for skarpe lydar, begynte det å regne kraftig blei ho redd/begynte å grine av lyden på vindaugene, det same om nokon naus eller mista noko i golvet.

 

Det blei litt bedre etter nokre månader, men så kom det ein ny, verre topp ved ca 20 mnd. Då var ho trygg på folk ho kjente (nær familie), men alle andre var uhyre skumle. Ho begynte å grine då naboen vår vinka til ho på 8-10 meters avstand, tilsvarande om folk framfor eller bak oss i kassakøen sa hei eller smilte til ho. Stod ho på golvet prøvde ho å klatre oppover beina på oss.

 

Ho begynte i barnehage litt før ho fylte 3 og det har faktisk gått ganske bra. Det var tøft til å begynne med, ho hadde problem med å forholde seg til så mange forskjellige voksne, og då kontaktpersonen hennar blei langtidssjukemeldt og erstatta av ei rekke vikarar blei det ein vanskeleg periode. Men no har ho gått i bhg i snart 5 mnd og har det veldig bra. Dei har fått ein fast vikar på basen, og ho er heilt super )

 

Lille er framleis utrygg i nye situasjonar, og snakkar ikkje til framande/folk ho ser sjeldan. Mens heime + med folk ho kjenner godt snakkar ho ustanseleg (på inn- og utpust ).

 

Så formen av "skepsisitet" har endra seg med alderen, og ho har blitt mindre skeptisk enn ho var. Men det har tatt tid og ho er ikkje like rett-på-sak som broren . Går ut ifrå at det berre er sånn personligheten hennar er.

[Anonym bruker]

Vår førstemann var sånn, han var ihvertfall to år før han sluttet å skrike når jeg gikk på toalettet hos besteforeldrene!

Det viste seg jo og i sosiale sammenhenger og en laaaang innkjøring i barnehagen. Han er fremdeles sjenert med en gang men tør heldigvis opp.

Som en over her sier, noen er bare ekstra skeptisk og trenger den tryggheten dere gir. jeg tror det er viktig som du sier å prøve å venne han litt med å bare være rundt andre men samtidig ikke tvinge babyen inn i armene på noen eller dulle og trøste og overdrive situasjoen så babyen tror at det er farlig.