Lite liv? En fødselshistorie

[Snuskomrusk]

Da sitter jeg på barsel og har kommet meg såpass oppå at jeg tenker jeg må skrive fødselshistorien min mens den fortsatt er ferskt i minne (ammetåke? Jada )

Den viser viktigheten av å ta kroppens egne signaler på alvor!

 

Jeg hadde en skikkelig møkkadag mandag 20 desember. Jeg hadde null krefter, psyken var på bunn etter enda en søvnløs natt og samboer lite forståelsesfull ovenfor en diger hormonell og hulkende hval. Jeg hadde 6 dager til termin og alt var et uhorvelig ork. Utover kvelden begynte jeg å tenke litt etter; hadde jeg kjent liv i dag? Etter kl 19 på kvelden begynte jeg å virkelig kjenne etter, slukte to store glass vann, gikk "lang" tur med hunden og gomlet i meg en halv pakke kokesjokolade for å prøve å vekke junior. Har besøk av mamma og hun insisterte på at jeg skulle ta kontakt med føden hvis ikke jeg kjente noe i løpet av en halvtime. Ingenting fungerte og kl 12.30 natt til 21 desember overtok frykten, og jeg vekket samboer og vi dro inn på SUS for kontroll.

 

Inne på fødeklinikken fikk jeg bånd rundt magen og når jordmor skrudde på CTG'en hørte jeg verdens fineste lyd; babyens hjerteslag. Jeg gråt av glede! Lå med registreringen i 20 minutt og hadde ganske dårlig samvittighet overfor samboer, som skulle på jobb tidlig dagen etter. Etter CTG'en kommer jordmor inn og sier at før vi får lov til å dra hjem, vil legen bare ta en siste UL sjekk. Vi blir geleidet inn på et annet rom hvor legen venter. Han tar UL på meg i nesten en halvtime uten å si så veldig mye, men jeg er beroliget av hjertelyden han stadig får opp og holder egentlig mest på å sovne der jeg ligger. Etter endt UL vil legen at jeg tar en ny CTG registrering og vi blir flyttet inn på et annet rom igjen.

 

Etter en 10 min med bånd rundt magen på nytt, kommer legen inn sammen med jordmor og setter seg ned. Han forteller at det er noe merkelig med hjertelyden på baby, men at han ikke kan sette fingeren på det + at han i løpet av UL også har prøvd å få baby til å bevege seg, noe han ikke har gjort i den grad at han er fornøyd. Han forteller at siden jeg har så nærme fødsel, vil han gjerne få tatt keisersnitt.

 

Jeg begynner da å skjelve og forteller om sprøyteskrekken min (det er forsåvidt eneste grunnen til at jeg ønsket en naturlig fødsel ) og får nesten helt fnatt når jeg blir forklart hva jeg må igjennom. Legen beroliger og forklarer, men ti minutter etter at vi kom inn på dette rommet har vi fått vite at vi skal bli forelder, NÅ med en gang, og dette er rimelig overveldende.

 

Så begynner ting å skje rimelig fort. Jeg får på meg sykehusklær, får en veneflon i hver arm (skriik!) og en flaske med noe usmakelig noe jeg må styrte ned. Samboer får på seg en grønn lege outfit, og vi blir raskt trillet ned på operasjonsalen. Han får ikke være med inn mens de setter spinal bedøvelse, og her starter og slutter mitt mareritt; jeg sitter og skjelver og gråter på operasjonsbordet, blir koblet opp mot en masse maskiner mens hele 8 leger og sykepleiere stresser rundt meg, jeg blir stukket av diverse og holder på å få hysterisk anfall når jeg får beskjed om at spinalen skal settes. Etter at spinalen er satt, som jeg ikke kjente mye av i det hele tatt pga bedøvelsen jeg fikk i forkant, greier jeg å roe meg ned og blir hjulpet ned i liggende posisjon på bordet.

 

2 minutter senere er samboer på plass og jeg kjenner ikke lenger tærne mine Fortsatt stresser endel mennesker rundt meg, men nå tar jeg det helt med ro, for nå kommer det jo ikke flere sprøyter

 

Rett før de begynner å skjære i meg, får en fryktelig tanke festet seg i hodet mitt og jeg deler den med samboer; Men jeg har jo ikke fått vasket håret! Når skal jeg få tid til det?? Samboer og legene begynner å le, mens jeg blir litt snurt, dette var virkelig veldig viktig for meg der og da

 

Jeg ligger på bordet og ser på samboer og vi spøker litt og ler. Jeg kjenner at de holder på med noe på/i magen min, men dette er ikke noe annet enn litt ubehagelig. Plutselig kjenner jeg noe virkelig rart, akkurat som om det blir hull på en vannballong og splæsj hører jeg på gulvet. Der gikk vannet! En av legene kommer nå opp til hodet mitt og forteller at jeg ikke kommer til å få se lillegutt med en gang, for når han kommer ut så kommer legen til å ta ham med seg med en gang, men at jeg ikke må bli bekymret for det.

 

Legene jobber rolig og målrettet mot å få ut den lille, og 45 min etter at vi fikk beskjed om keisersnittet, er lille Theo ute. Oi, en liten slappfisk hører jeg legen si og han blir båret ut av rommet i hast, med barnepleier og barnelege på slep. Et par minutter senere hører vi barneskrik i fra det andre rommet, gjett om jeg blir lettet! Barnelegen kommer inn med ham og forteller at han må ta han med seg opp på nyfødtintensiven, men at jeg skulle få se ham først. Innpakket i et teppe og med lue på ser jeg for første gang sønnen min

Theo ble født 21 desember kl 03.40 og veide 3390 g og var 51 cm lang.

 

Jeg blir sydd sammen og kjørt på oppvåkning, samboer får lov til å være hos baby i mens. Etter noen timer på oppvåkning blir jeg flyttet til barsel avdelingen, og nå begynner minnet å svikte litt, for jeg får sterke morfin preparater mot smertene i magen. Første dagen på barsel preges veldig av at jeg har sinnsyke smerter idet morfinen går ut, så jeg ligger for det meste og sløver og slapper av.

 

Jeg får besøk av legen og vi snakker litt om hva som har skjedd og jeg får vite grunnen til at keisersnittet måtte tas såpass kjapt; Baby hadde navlesnoren hele fire ganger rundt kroppen, noe legen hadde forstått når han så ultralyden, men ville ikke skremme meg så han unnlot å fortelle før etterpå. I tillegg har han noe lavt blodsukker, så han må fortsette å være på nyfødtavdelingen og få glukose intravenøst.

 

Alt i alt, sett utenifra, kan jeg forstå at dette høres noe dramatisk ut. Men jeg føler selv at jeg hele veien fikk så god oppfølging og informasjon ifra både leger og jordmødre at dette ikke er noe traumatisk for min del. Samboer sier det samme, vi føler oss veldig godt tatt vare på Dag 2 på barsel har vært veldig fin, jeg føler meg 1000 ganger bedre og har vært oppe og sittet med Theo på fanget i noen timer, det ser ut til at han muligens kan komme ned til meg i dag

 

Videre vil jeg bare minne dere andre gravide på å ikke å nøle med å ta kontakt med føden dersom du er usikker på om du har kjent liv! Jeg følte meg selv ganske teit og til bry før jeg ringte opp, heldigvis har jeg en mor som overtalte meg til å ta den telefonen. Og les litt om keisersnitt, det gjorde ikke jeg for jeg skulle jo ikke ha KS Men greit å vite hva det går i for det om

[Trultemora er presseklar!!]

Oisann! Det hørtes litt dramatisk ut ja, men så bra at alt gikk som det skulle tilslutt allikevel da! uansett:

 

Gratulerer så masse som mamma til lille Theo!!! Og ha ei fortsatt god jul og et riktig godt nytt år!!!

[MissZanta]

Som sagt før Grattis med Theo :-)

[♀ RosaPåVei ♀]

Gratulerer så mye med Theo

Bra at du tok turen opp på føden,det er så mange som ikke tør å gjøre det.

[ambumamma]

Gratuerer så masse med lille theo Litt hormonell nå tre uker før termin så jeg griner som bare det når jeg hører historien din Godt at alt gikk så bra. Nyt tiden og julen med den lille sønnen deres Juleklemmer