Litt innsikt til de som klager på oss overvektige.

[Anonym bruker]

Er så ekstremt mye prat om vekt i da, blir nesten sprø. MEN, for å roe ned mennesker sitt syn på overveektige:

 

Til ettertanke.

 

Jeg hadde en tøff oppvekst, mor som misshandlet meg, far som overså min eksistens, og ble sexuelt missbrukt fra jeg var 6-11 år. Han som misbrukte meg fortalte alltid hvor "slank og pen" jeg var, så når jeg var 9 år startet jeg med ekstrem overspising, i håp om at dette kunne få han bort fra meg. Og etter 3 år mistet han "apetitten" på meg, da startet jeg å få en del ekstra valker.

Etter dette mistet jeg totalt lyst på å bli sett, så jeg fortsatte spisingen, for ingen så vel to ganger på ei som var overvektig?!

Dette fortsatte til jeg var 17 år, da startet jeg prosesen med å bearbeide fortiden min, og gikk til psykolog. Veide da skremende 115 kg!

Gikk til legen for å få hjelp med slanking, og gikk til treningsstudio for å be om hjelp der, enda jeg ble stup dårlig av at de andre der ville se meg og mine enorme valker.

I dag er jeg 22 år, og veier 95 kg, og har måtte kjempe fpr hver kg, pga tvangsspisingen når jeg var liten, før kroppen min var utviklet, har jeg kjørt forbrenningen min på tryne for flere år siden. Både jeg og legen min annser meg som heldig, om jeg går ned mer enn 1 kg pr år.

 

Så føre dere setter dere på deres høye hester og dømmer, tenk lengre enn nesa deres, det kan ligge ekstremt mye bak muren til en overvektig persjon, det handler faktisk sjeldent om at vi sitter på rumpa hele dagen og knasker godis og enorme mat mengder, som regel ligger det noe psykisk ban vekta vår, og for å kunne ta opp kampen mot vekta, må man ta opp kampen mot egene problemer. Og all snakket her inne i dag, gjør mennesker som meg totalt utmattet, gir oss mest lyst på å krype inn i et hull og bli der.

[Anonym bruker]

Skikkelig kjip historie. Jeg pleier aldri si noe høyt, men jeg tenker ofte mitt når jeg ser overvektige. Historien din fikk meg definitivt til å tenke anneledes. Takk! Flink er du. Jeg håper du får en veldig god jul, og ønsker deg lykke til av hele mitt hjerte.

[Anonym bruker]

HI her:

 

Føler bare for å få folk til å se litt lengre enn hva øynene seer, altså, se at det kan ligge så mye mer bak vekta, enn at man er glad i godis. Selv takler jeg ikke godis, eller ferdigmat, aldri gjort, men tvingt det i meg likevel, for å ikke bli sett på av gutter/menn. Husker fortsatt hvor vanskerlig det var, å spise de mengdene med mat, alle tårene og all angeren for egen helse. Men jeg så det som letteste måten.

I dag har jeg en herlig samboer, og venter barn med han, vi har hatt tøffe tider i forhold til det sexuelle, men like mye med mat! Han elsker kose kvelder med godis og ferdig mat eller lignende, og i starten ga det meg bare ekstrem kvalme, endte som regel opp på doen en times tid.

Nå starter jeg å få et bedre syn til denne maten, spiser den ikke selv, men er veldig glad i å lage meg popcorn på lørdager. Men slipper hvertfall å kaste opp, bare ved synet av sjokoladen til samboeren.

[Anonym bruker]

Kjære HI,

 

for en trist historie! Synd at noen må oppleve noe slikt...

 

Når det er sagt er det ingen hemmelighet at årsaken til mesteparten av all overvekt sitter mellom ørene, det er ofte underliggende psykiske årsaker til overvekten.

 

Det kan være en forklaring, men ikke en unnskyldning. Altfor mange overvektige skylder på grusomme barndommer og andre traumer som en unnskyldning for å fortsette å mishandle sin egen kropp med å være usunn og overvektig.

 

Hilsen ei som selv er overvektig.

[Anonym bruker]

HI her:

 

Mener ikke at man kan skylde på dette fordi om man er overvektig, det jeg ville frem til, er at det er ikke altid nok å innta mindre kalorier enn det man trener, for da hadde jeg vært normalvektig for noen år siden. Det jeg mener er at man kan fort ødelegge egen forbrenning og egen kropp pga psyken, da er det ikke like lett å skulle komme seg ned igjen i vekt. Når jeg startet vektreduksjonen min, gikk jeg ned en halv kg første året, enda jeg hadde persjonlig trener på helsestudio og samarbeidet med legen ang diet.

[Anonym bruker]

Det er utrolig rart å lese din historie, det er nesten som å lese et kapital fra mitt eget liv.

 

Ble også seksuelt misbrukt og voldtatt flere ganger som barn. Ville også bruke vekten for å beskytte meg selv. Og det funket, kom meg opp i 130 kilo da jeg var 18 år. Da hadde jeg endelig kommet meg vekk fra de som misbrukte meg.

 

Da ville jeg prøve å gå ned i vekt. Her er i vi litt forskjellige.

Jeg spiste kanskje 4 ganger i uken, kastet opp de meste. Tok slankepiller som inneholdt amfetaminer og trente 5 timer per dag.

 

Jeg ble ganske syk men klarte å komme meg ned 5l 50 kilo i løpet av 2 år. Men ved første graviditeten gikk jeg opp over 50 kilo. Og nå sitter den. Legene sier at jeg har totalt ødelagt min forbrenning. Jeg må spise sunt og trene masse bare for å holde vekten. Hvis jeg slutter å trene, selv om jeg spiser sunt, kommer jeg til å gå opp enda flere kilo.