26. September, i uke 36+5 kom lillegutten vår! (Laaaang)

[Oktobergutt2010:)]

 

For å gjøre begynnelsen så kort som mulig, var vi på kontroll hos jordmor den 22. September hvor jeg ble konstanert 1-2cm åpning, men ikke helt modent enda. Alikevell forventet hun fødsel i løpet av helga, 36+4 altså. Etter tre dager med helt overkommelige, men vonde modningsrier ba jeg samboer om å starte bilen og vi ringte fødeavdelingen. De ba meg komme inn på sjekk, og i det vi kom ble vi møtt av ei herlig, svensk jordmor 20.30 på kvelden. Hun trodde det ble 'bebis' på oss før midnatt siden jeg hadde fine rier, spesielt siden vannet mitt hadde gått. Om ikke skulle jeg bli satt igang den 24 da det var infeksjonsfarer siden vannet hadde gått og jeg lakk forstervann, men den gang ei. Riene mine dabbet av i det andre fødsler startet, og jordmødrene fikk for mye å gjøre til å sette i gang min fødsel. Frustrerende nok ble vi liggende på sykehuset til den 24. september men fikk lov til å dra en liten tur hjem å slappe av. Vi dro hjem, var hjemme noen timer før riene var ganske vonde, på turen til sykehuset som tok en drøyt time var jeg overlykkelig over at vi kjørte da, jeg var sikker på at alt var i gang.

 

Møtte opp på fødeavdelingen ved 22.00 tiden, men de dabbet av igjen. Jeg ble lovet drypp for sikkert 10 ende gang, men så kom det en naturlig fødsel framfor min og riene mine STOPPET. Frustrerende!! Vi lå enda ei natt på sykehuset og hørte på de grusomme fødslene, jeg var nervevrak. Det var keisersnitt kaos på det lille sykehuset hvor 3 barn ble tatt med keisersnitt på samme dag. (Normalt sett er det bare 1 baby pr dag, med flaks) og jeg var nervevrak.

 

25. September skulle jeg igjen bli satt igang kl 22.00, men overlegen mente det var idioti å sette meg i gang siden jeg ville føde hele natten som kom til å være mer hardt enn å føde om dagen. Sint, forbannet og totalt umotivert fikk jeg snakket med den herlige svenske damen som var på vakt, hun ga oss valget om å alikevell velge drypp med en gang, å sette fødselen i gang, eller å vente til neste morgen 07.30. Vi bestemte oss for å være klare på når lillegull skulle komme, og valgte å sove ut. 23.30 satt vi CTG i gang, og gutten vår hadde det bra i magen. På forhånd hadde vannet mitt gått mens jeg var på toalettet før undersøkelsen, og jeg var såklart spent! Den svenske Jordmora fortalte oss at hun var bom sikker på at fødselen min stoppet hver gang det kom nye fødende inn, og at jeg justerte meg etter omgivelsene, så fikk vi velge selv hva vi skulle prøve å gjøre med det...

 

Vi testet teorien, og under CTG-en begynte samboer å fortelle meg at nå var jordmødrene klare for å ta i mot sønnen vår, jeg skulle snart få han på brystet, og jammen begynte ikke CTG-en å registrere lange, fine rier etter ei lita stund. Det var vaktskifte, og den hyggelige svenske damen som jeg sårt ønsket skulle ta i mot gutten vår ble skiftet ut med ei jeg overhodet ikke likte. Hun hadde på forhånd prøvd å sjekke åpning hos meg, men jeg taklet det ikke. INGEN hadde fortalt meg at det skulle være helt for jævlig... Hun var nedtalende, og jeg gråt av tanken på å ikke klare 2 fingre inn engang. Samboer var rimelig fortvilet da å var vel ganske skeptisk på hvordan fødselen skulle bli for meg. Jeg ble totalt umotivert.

 

Mens den nye jordmora satt å snakket med oss angående dryppet om morgenen "knakk" plutselig noe, og jeg fikk hysterisk vondt. Jeg skrek av smerte å måtte ha skremt de stakkars damene som lå vesiden av rommet vårt og som enda ikke hadde født. Jeg var så flau, men jeg klarte ikke engang forklare jordmor og samboer hva som skjedde. Etter 1 minutt klarte jeg å si at noe brakk i bekkenet, mens jordmor smilte og sa at "nei, det brakk nok ikke" Før jeg ante ordet av det kom smerten tilbake, og jeg må ha sendt vibrasjoner helt ned til akutten på andre sida av sykehuset. Samboer og jordmor så forskrekket på hverandre, mens JM forklarte meg at babyen hadde det helt fint, og at ingenting knakk. Jeg ble forbannet og kommanderte henne til å ordne fødestua mi tilbake igjen, for her var det i gang. Hun lo mens hun sa at det kom nok til å ta litt mer tid enn det......

 

00.00 Fikk jeg samboer over på mitt "team" og han forlangte at fødestua skulle stå klar så lenge jeg mente det. Hun lo litt, og tok av meg CTG-en som jeg enda hadde på meg. Hun hentet meg sykehus skjorte, og i mellomtiden hadde jeg somlet meg såpass mye sammen til å si til samboer at "Du blir pappa i natt"

00.10 var fødestua klar, og jordmor hjalp meg å ta av min egen skjorte, og ta på meg sykehusskjorta. Jeg løp bokstavelig talt inn på fødestua hvor vi fikk møte vår nye jordmor, heldigvis skulle ikke hun forrige hjelpe meg under fødselen, glad og lykkelig var jeg da! Heiv meg på senga men var rask ut av den igjen, for fytte grisen så hard!! Jeg trodde jeg skulle dø i den senga, men hun måtte ha meg i senga for å sjekke åpning. Klokka var nå 00.15 og jeg fikk konstantert 4-5cm åpning. Enda leeeenge igjen. Det var vondt, men jeg klarte meg. Utrolig nok!

 

Tanja, som var jordmoren maset om å gi meg både morfin, lystgass mens jeg selv nektet å hive i meg noe unaturlig. Det var jo ikke så vondt at jeg følte jeg trengte det, enda, iallefall. Den neste timen gikk slag i slag, riene var hyppige allerede og jeg tok en rask tur i dusjen før jeg fant ut at det var ikke noe for meg. I det jeg kom ut av dusjen etter 5 minutter kjente jeg at det presset på. Jeg holdt det jeg maktet, mens samboer hjalp meg inn på rommet igjen. Tanja holdt på med seg og sitt, og hjalp ikke meg så mye som jeg ønsket. Jeg hadde på forhånd lest meg litt opp på fødestillinger, men ingenting var behagelig for meg. Jeg havnet like greit oppi en saccosekk på gulvet, med føttene rett opp til vers - Overhodet ikke ei stilling jeg fant i bøkene eller på nettet, men det funket, det var viktigste! 01.45 klarte jeg ikke holde meg mer, og samboer hentet jordmor som ikke orket å sjekke åpning fordi jeg kom bare til å bli skuffet, og det var ingen vits. Jeg hadde så vondt, men ikke nok vondt til at jeg virkelig lå å lurte på om jeg på noen måte kunne spenne henne selv om hun stod vel 5 meter unna meg. Jeg hulket litt for meg selv i det jeg tryglet om Epidural siden hun fortalte det var så lenge igjen av fødselen, og begynte å snakke om en gjennomsnittlig fødsel i tidsperspektiv. Da begynte jeg å vurdere dopmenyen. Men jeg ville vite hvor mye åpning jeg hadde først, klarte ikke tenke meg til at smertene skulle bli dobbelt så ille! Etter å ha argumentert og kverulert med Tanja i 5 minutter forstod samboer alvoret, og kommanderte henne til å sjekke meg. Det funket -Opp i senga, igjen. Da gråt jeg. Fysj den var vond altså. Tanja så på klokken, meg, samboer og klokka igjen og uttalte "Eeeh...Ja, her er jo 10cm åpning, det er bare å begynne å presse det!"

 

Nå gikk det slag i slag, plutselig hadde jeg barnepleier som holdt meg i venstrehånda, mens samboer holdt meg i høyre. Men det gikk overraskende fint selv om jeg ikke hadde 5-10 sekunders pause på riene mine. Jeg ble ekstremt følsom der og da, og trengte virkelig nærhet av samboeren min. Men jeg hadde allerede sagt at jeg ikke ønsket kyssing, klemming og ellers stryking i ansiktet før fødselen. Og i tillegg hadde vi samme dagen fått hørt historien til hun vi spiste middag sammen med på sykehuset, hun beit mannen sin i øyebrynet da han kom for nære. Samboer var ivrig med å følge med nedentil, tross at det skulle han "aldri" gjøre, for det hadde vennene hans sagt. Men ut fra reaksjonen hans, skjønte jeg jo at det ikke kunne være så innmari ille. Han liker jo ikke blod engang.

 

02.00 var jeg så sliten at jeg hoppa over å presse på annenhver rie og tenkte jeg kunne heller presse litt ekstra på neste.. Hehe, den holdningen kom jeg ikke langt med og siste gang jeg så på klokka var da dryppet ble satt ti minutter senere.

Nå gikk det fort, nesten litt for fort. Jeg innså plutselig hva jeg gjorde, at om kun kort tid er han her. Jeg prøvde fortvilt å få ett svar fra JM Tanja på hvor mange press sånn ca, hehe... Hun nektet å gi meg noe, og svarte bare "Endel" Samboer så vettskremt ut av svaret, og ganske så skuffa. Jeg nektet å høre "Endel", og tenkte at nå skal du faen meg få. Barnepleier klemte hånda mi sund, tydelig engasjert i fødselen og la en kald klut på panna mi. Herlig! Jeg presset alt jeg maktet og oisann, hva??? Samboer spratt unna, barnepleieren tørka minst 1 liter fostervann bort fra skjorta si som kom sammen med lillegull i ei sabla fart. Her var det ikke hodet..skuldre, kne å tå.. kne å tå... Jeg fikk sjokk! Jeg hulket og gråt, og var rett å slett helt forvirret over det hele. 02.26 kom verdens fineste gutt til verden, 2 timer og 8 minutter fra første rie. Jeg var så stolt! Samboer var på gråten, og i følge ham og jordmor gråt jeg i 5-10 minutter, jeg kan ikke huske det. Jeg mistet fullstendig grepet på tid, og det føltes ut som ett sekund.

 

Han ble født 26. September, i uke 36+5. Han var 2766gr, 48cm lang og 35 rundt hodet, masse svart hår og var bare helt skjønn! Jeg ble sydd i over en time, og revnet litt "her og der" som hun sa. Jeg ammet lillegull, som allerede var en mester. Pappa'en fikk ringt sin mor å sagt at hun var bestemor for første gang, da han kom inn igjen var han helt rød i øynene og tydelig preget av å snakke med svigermor. 2 Timer etterpå fikk jeg ringt min egen mor å sagt at hennes 7. barnebarn var født, hele familien hadde sittet oppe å ventet i spenning etter at samboer sendte melding 00.14 "Nettopp fått fødestua igjen, ingen falsk alarm, neste melding blir med ett bilde"

 

Nå koser vi oss hjemme med vår lille Liam-Matheo, som snart er 8 uker gammel!

 

Lykke til alle sammen, sender masse fødestøv til dere som enda venter!! Og god jul - og godt nyttår

[Oktobergutt2010:)]

Ammetåke?? Ehh... JA. Dette var jo i Oktober Kremt!

[Gjest LilleDina +spire + 2englebarn]

tårene triller her litt av en fødsels historie! Bra du og samboeren fikk de til å høre på deres meninger.