Syntes ikke dette er noe morsomt lenger :(.

[Anonym bruker]

Har aldri syntes det har vært noe morsomt, men nå merker jeg at det tærer på meg. Skulle jeg lagt ut historien fra dag 1 fem til idag hadde det blitt en hel bok. Men kort sagt ble det slutt mellom faren til babyen jeg har termin med i februar og meg helt i starten av svangerskapet.

 

Vi hadde det veldig fint sammen sånn egentlig, men jeg merket at jeg trengte en mann og ikke en gutt som han. Etter at det ble slutt har det bare gått nedover, vi komuniserer såvidt det er og han respekterer meg aldeles ikke. Han tar skjelden kontakt, bryter avtaler og oppfører seg som en dust. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lenger.. har prøvd alt jeg kan tenke meg som kan prøves men ingenting funker. Hver gang jeg konfronterer han får jeg enten til svar 1. jeg vet ikke hva jeg skal si eller 2. jeg skal prøve og skjerpe meg (noe han aldri gjør).

 

Jeg syntes det er kjempetrist at jeg føler meg slik jeg gjør nesten hele tiden, jeg er gravid og jeg skal liksom ha det bra, nyte tiden og bare kose meg, men han gjør det helt umulig for meg. Faen så jævla urettferdog verden er!

[Anonym bruker]

Trenger man å ha noen avtaler eller noen særlig kontakt før barnet blir født da?

[Anonym bruker]

Så enkelt er det liksom? Trenger man egentlig det egentlig? Har det ingenting å si hvordan men føler det og har det?

[Anonym bruker]

Tror hun prøver å si "kutt ham ut og slutt å vente på at hen skal bli en partner igjen". For i HIs beskrivelse høres det ut som om hun fortsatt har forventninger til ham og ser for seg ting han skal gjøre eller være for henne. Mens han tenker "dette er slutt, og jeg må sikkert forholde meg til at det blir barn en dag, men akkurat nå er det helt diffust, og hvorfor maser hun sånn når vi ikke er kjærester lenger?"

 

HI ville spart seg mange sorger og skuffelser ved å tenke som han - det er slutt og hans innsats er ikke ønsket på lenge ennå. Kanskje i framtida, men ikke nå - nå skal det ruges og feires jul og hygges med gode positive mennesker, ikke energityver.

[Anonym bruker]

Fr nesten 11 år siden ble jeg gravid ved et "uhell". Valgte å beholde. Forsøkte å få ham interessert under svangerskapet osv, men det var nok vanskelig for ham å forholde seg til noe han ikke visste helt hva var. Jeg drasset ham imidlertid med på svangerskapskontroller, svangerskapskurs og fødsel. Han sa/gjorde sjelden "det riktige", og jeg var fortvilet. Da barnet var lite var det egentlig det samme. Da barnet ble større ble det imdilertid stadig bedre, og i dag har de et veldig godt forhold - barnet beundrer faren sin over alt - selv om han fortsatt ikke oppfører seg slik jeg kanskje mener en idealpappa skal gjøre.

 

Poenget er å fokusere på barnet og at de skal få et godt forhold. Du må (dersom det er slutt mellom dere) slutte å fokusere på deg selv, du har/vil få en stadig mindre viktig rolle i far/barn-relasjonen, mest som tilrettelegger. Og det er verdt det!

[Anonym bruker]

vet du.. det kan høres veldig ut som min kjæreste, med de svarene han gir deg. Men haqr du tenkt påat du kanskje konfroterer han litt ofte eller prøver å hjelpe han med det han skal gjøre og huske på??

Jeg måtte gå inn i meg selv og forstå han også, og etter en stund hvor jeg hjalp han han med det så utviklet han seg veldig. og jeg gav meg ikke på og snakke til han om feilene og nå fire år senere er han alt for meg og helemin verden!!

 

Noen ganger tror jg flere kvinner forventer alt for mye og tenker at det er en mann! helt feil.. de trenger oftest lengre tid og støtte til å kjønne hvordan de skal være ovenfor akkurat deg.

 

var kanskjelitt utenominnlegget men allikevel til ettertanke