Dere som har hatt et samlivsbrudd.. Hvordan gikk det egentlig til? Hva er "vanlig"?

[Anonym bruker]

Er vel ingen standard på slike ting, men hvordan var deres brudd?

Var det en felles enighet, en av partene ønsket seg ut, utroskap, stor krangel?

Vi har hatt en dårlig periode i lang tid, for å gjøre en lang historie kort så oppstod en relativt vanlig situsjon i går, jeg fikk akutt nok og tok lillemor og dro, rett og slett. Denne gangen kommer jeg ikke tilbake og et syns jeg er helt greit.

Men er dette en normal og ok måte å gjøre ting på? Får ikke helt til å formulere meg, men vil gjerne høre deres historier.

[Anonym bruker]

Det er lett for å pakke sakene og gå! Har skjedd her i huset mange ganger.. Spørsmålet er hvor lang tid det tar før man savner hverandre/føler seg ensom osv. Her har det kommet brudd av at små ting har blitt til stooore krangler, litt kommunikasjon problemer, er grådig forskjellige vi, natt og dag!

Vært hos parterapi også, har hjulpet litt med å få tanker og følelser i perspektiv, men hver dag for oss er en utfordring, føler at det eneste vi har er kjærlighet for hverandre. Det holder oss oppe, ellers er det mye som drar oss ned! Men trøster meg med at når det er så vanskelig, så kanskje det er ekte.. Easy comes, easy goes

[Anonym bruker]

Forholdet gikk ikke akkurat på skinner, og for min del var det dødt siden minsten ble født. Ble skuffet gang på gang, og da jeg prøvde å si det til ham hørte han bare ikke etter. Han skjerpet seg ca 1 minutt før det var glemt. Han glemmer stort sett alt han ikke ønsker å huske, og husker kun det som er viktig for HAM. Han kunne huske at en kamerat hadde bursdag, eller huske et tv-program, men ikke en avtale vi laget dagen før. Den var aldri viktig nok.

Etter nesten 3 år var jeg så tynnslitt i nervene at jeg bare kjeftet på ungene, orket ike at han var i nærheten av meg, sex hadde vi omtrent ike de siste 3 årene.

Gledet meg til han var borte og ble helt heks da han kom hjem.

 

Da jeg endelig tok mot til meg og sa at jeg ville flytte lovet han bot og bedring, men fortsatte som om ingenting. Vi var på mekling, og fremdeles var det som at det ikke gikk opp for ham hva som skulle skje. Og da jeg endelig hadde funnet leilighet og kommet meg ut kom han sur på døren og lurte på hvordan i helvete jeg bare kunne flytte uten å snakke med ham først.

 

Eeeeh?

 

Har ikke angret et sekund, har det veldig godt som alenemor! Ny kjæreste har jeg funnet meg også=)

[Anonym bruker]

forloveden kom hjem fra lengre utenlandsopphold og sa at han ikke ville gifte seg likevel, 1 mnd før bryllupet - 1 mnd etterpå truet han meg - så jeg tror kanskje det var like greit, selv om det var hardt mens det stod på - heldigvis ingen barn inne i bildet da...

[Anonym bruker]

Hos oss var samboer utro og den største løgneren du noengang kan møte..garantert! Jeg tilga han flere ganger da han lovet bod og bedring, men til slutt var det nok, orket ikke mer. Vi hadde heldigvis ingen barn sammen, men jeg hadde et barn på 9 år fra et tidligere forhold. Vi kranglet mye, prøvde da å ha kranglingen på kveldstid etter sønnen min var lagt, men han fikk med seg alt for mye. Skulle kasat han ut første gangen jeg tok han i løgn og utroskap. Nå har han funnet en annen dame som han har fått barn med og jeg syns virkelig synd på den dama, hun vet ikke hvem hun bor sammen med.

 

 

[Tante Blås Squaw]

Jeg var 19 og dust, han var 27 og dust, vi hadde ei snuppe på 3 mnd. Masse umodent drama, gråt og tenners gnissel.

 

Absolutt ingen ok måte å avslutte på, jeg er fortsatt flau på begges vegne.