Jeg sier IKKE haha til slitne ettbarnsmødre

[Anonym bruker]

... men jeg registrerer at mange som får sitt første barn er utrolig navlebeskuende fra første svangerskapssymptomer.

 

Jeg ville ha vært det selv, jeg også, og ville sikkert ha "dyrket" situasjonen mye mer hvis jeg ikke hadde blitt aleine da jeg var 4 mnd på vei. da var det slutt på romantisk nusse-duppe-pludring og evinnelige hyggedebatt omkring halsbrann og kynnere - det var bare å stålsette seg!

 

Også etter at den Hellige Førstefødte er kommet til verden, fortsetter livet som navlebeskuende. Lytt til hva mødre i barselgruppene snakker om: hver eneste en av dem beskriver barna sine som et syskenbån på Gjøvik, som kan lese før de har fått den første tanna omtrent.

 

Når man har flere, er den sammenligningen utad mot venninners barn mindre interessant. Da sammenligner man babyens utvikling mer med stadier og perioder man hadde med eldre søsken.

 

Og så slutter man å legge opp et løp der man forestiller seg at man skal ha en masse program. Mødre med permisjon og ett barn i vogna kan lett legge opp til trilletur, barseltreff og time på helsestasjonen samme dag, eller frisør og babykino før hun går hjem og alger middag. og unnskyld meg altså, men er man sliten etter alt det, ja så er det vel bare å tenke at hun kan for det sjøl. Men selvsagt er hun sliten!

 

Programmet blir enklere, kortere og mye mer realistisk når man har nr 2 og 3 også. For oss som har prøvd tingene i praksis dreier det seg ikke lenger om å "være sliten fordi det tar sånn på med helgevasken etter noen netter med dårlig søvn".

 

Tvert i mot er vi så sliten at vi ikke en gang begynner med helgevasken (eller, kanskje er vi ikke sliten en gang, men kloke av skade, og lar dermed være å vaske. I november tenkte jeg "Uansett er det jul om en måned, vasker heller litt i forkant av det!"...så jeg håper jeg slumper til å gjøre det i morra.)

 

Så livet som ettbarnsmor - tja, jeg husker jeg var trøtt noen ganger da han sov lite osv. Men det måtte jeg jo prøve å ta igjen. Og jeg måtte lære meg å legge lista lavt.

Nå, livet som trebarnsmor, og aleine igjen: lista ligger lavt uansett hvor jeg kunne ha lyst å legge den, fordi den tida jeg før brukte til rydding og vasking nå blir trenert av ungenes behov, og av deres rot, masing, ideer og prosjekter. Skulle jeg løpt rundt på alle aktivitetene jeg drev med da det bare var meg og pjokken, ville jeg ha fått hjertestans.

 

[Anonym bruker]

Blinkskudd :-)

[Anonym bruker]

Thumbs Up

[Anonym bruker]

liten dytt

[Anonym bruker]

Flott skrevet og sanne ord!

 

Mor til 3 snart 4?