Barnevernets hjelpetiltak

[Anonym bruker]

Mener folk flest at hjelpetiltakene er forebyggende, eller reparerende?

 

I vårt tilfelle ser de vel på oss som ressurssvake, og påpeker noe feil ved øyekontakten med barnet når de er tilstede... Da er det jo mange ting de ikke nevner, som går bra.

Men de har i lengden lite tro på oss som foreldre (en slags spådomskunst?)

 

Jeg vegrer meg for å skrive under en tiltaksplan, for da ser det ut som jeg innrømmer at vi gjør noe alvorlig feil i dag. Og det gjør vi ikke.

 

Mange forstår vel hjelpetiltak som noe som skal redde familien fra en truende omsorgsovertagelse, mens andre mener Barnevernets oppgave er å komme så tidlig inn i saken at det ikke finnes noe problem, nesten! Og da er det en tvilsom spådomskunst eller profetiske evner som kommer inn i bildet, som sagt.

 

Selv om Barnevernet stempler noen foreldre som ressurssvake, er det ikke sikkert foreldrene og omgivelsene er enige i det.

 

Forøvrig, selv om noe heter hjelpetiltak er det ikke sikkert at det er det. Barnevernet er en overvåknings- og kontrollinstitusjon.

[Himmel og hav]

Trenger tiltakene å være enten - eller? Etter min erfaring så er de oftere både - og. Min erfaring er fra barnehage, noe som er et av barnevernets "lette" hjelpetiltak. Barnet får tilsyn, impulser og stimulering, og foreldrene har noen i det daglige de kan spørre om råd, i noen tilfeller har jeg hatt jevnlige veiledningssamtaler, og slitne foreldre får litt avlastning.

 

Når det gjelder det du kaller barnevernets profetiske evner, så bygger det muligens på litt erfaring og forskning også? Det er sjelden, for å bruke ditt eksempel, at det kun er blikkontakten det er noe galt med. Når man ikke søker blikkontakt med barnet sitt så har det en årsak og et resultat som begge kan være uheldige og som antageligvis kan gjøres noe med. Eller om barna alltid er tynnkledd på skolen, så mangler det ofte noe mer i hjemmet enn foreldrenes sviktende forståelse for tøyets isolerende egenskaper.

 

Selvfølgelig overvåker og kontrollerer barnevernet også, i TILLEGG til å sette inn hjelpetiltak ( jeg savner muligheten for fet skrift!). De går jo ikke inn for å forbedre forholdene rundt et barn for så å slippe taket. De kontrollerer jo naturlig nok om tiltakene virker, og barnet får det bedre. Noe annet ville jo være tåpelig.

 

Når det gjelder din vegring for å skrive under på tiltaksplanen så ser jeg argumentet ditt. Samtidig så er det viktig at du holder to tanker i hodet samtidig. Barnevernet har funnet noe de mener ikke er helt ok hos dere. Blir det borte om du nekter? Hvem sitt behov ivaretar du ved å ikke ta i mot hjelpen? Å signere på en tiltaksplan er ikke en innrømmelse av "skyld", det er å vise at du kan reflektere over egne handlemåter og se at det er rom for forbedring og at noen kan ha noe å lære deg.

 

Punktene på tiltaksplanen kan du selvfølgelig gå inn og diskutere, men gjør det med et åpent sinn. Det kan hende at de ser noe som ikke du ser. Et bittelite eksempel: Jeg har en venninne som alltid ga ungen saft å drikke. Liten filleting, egentlig, men hun hadde vokst opp med det og for henne var det helt vanlig å aldri drikke vann. Det var hennes "normalt". Selv om andre påpekte at det ikke var bra for tenner og helse, så lo hun det bort. Til tennene på 3 åringen begynte å råtne vekk. Da måtte hun innse at hennes "normal" ikke var riktig, og at det andre hadde sett, og sagt, stemte.

 

Ingen av oss er perfekte, men de færreste får veiledning. Du har nå noen på din og barnet ditt sin side som vil hjelpe dere nærmere "perfekt". Slipp tak i stoltheten og bruk kreftene på å endre deg isteden. Dette er en døråpning, ikke en murvegg.

[Anonym bruker]

1. Ressurssvake mennesker innser ofte ikke at de er det selv. Ressurssvale mennesker har ofte et ressurssvakt nettverk.

 

 

2. Hjelpetiltak er ment å være forebyggende og korrigerende.

 

 

3. Selvsagt er barnevernet også overvåkende, de skal jo for himmelens skyld ivareta barn.

 

 

4. Det største problemet idag er at barnevernet fungerer mer som et foreldrevern hvor ubrukelige foreldre altfor lenge beholder omsorgen for sine barn. Regelverket er så strengt at barn lider under det.

[Gidder ikke!]

HI, dette var kloke ord fra "Himmel og hav", som jeg håper du tar til deg.

Som jeg ville ha sagt det selv om jeg var litt bedre til å ordlegge meg;)

[Anonym bruker]

Det er veldig få saker som går til omsorgsovertakelse!

De aller fleste henvendelser til barnevernet kommer fra foreldrene selv.

Se på dette som en kjærkommen hjelp fremfor en trussel og gi det en sjanse!

Har barnevernet valgt å gå inn i en sak, så mener de det er nødvendig og da er det bedre å spille på lag med dem og kanskje få verdifull hjelp og læring!

 

Barnvernet "stempler" ikke, men ser at noen familier kan trenge litt hjelp og det er deres plikt å gi denne hjelpen. Alle tiltak er med utgangspunkt i barnets behov.

 

Jeg vet dette må være tøft, men prøv!

 

 

[Anonym bruker]

Tiltak i bvtj, frivillig eller ikke, skal hjelpe barna då de får en bedre omsorgssituasjon, så om du som forelder opplever det som kontroll er egentlig ikke viktig. Barnevernet er i første rekke en kontrollunstans, ja, men de skal så langt det er mulig hjelpe foreldrene til å bli bedre foreldre. Når det gjelder tiltaksplanen, så skal den være en plan som du kan gå god for, den skal være noe du kan ha eieskap til. Sånn er det riktignok sjeldent, men lovforarbeidene sier så. Målene skal være positivt formulert (altså beskrive en ønsket atferd/ en ønsket situasjon). Men uansett, du skriver ikke under på at du er en dårlig mor, du skriver under på at du er en god mor som ønsker å bli bedre for dine barn. Det er dessuten lettere for deg å jobbe mot det, hvis tiltaksplanen beskriver noe du kan være enig i, og det bør bvtj være i stand til å ta i mot som en kommentar til den tiltaksplanen de har laget.