For oss som har hatt provosert abort...

[Anonym bruker]

Jeg har 2 bak meg. Nærmer meg 30 år, og er selvfølgelig ikke stolt over den historien. Den ene aborten tok jeg da jeg var 14 år (heldigvis), mens den andre da jeg var 18. Har egentlig aldri angret på mine valg når det kommer til det. Har en datter og ei til på vei.. så en kan si at jeg er veldig fruktbar.,,eller gjerne uforsiktig, dum, kall d hva dere vil.

 

Tingen er at jeg føler meg skitten pga min fortid. Jeg føler at jeg bærer på en skam, som jeg håper aldri kommer ut blant folk. Seelv om jeg ikke angrer.. så føler jeg meg som sagt skitten..

 

Noen andre som har en lignende historie å dele?

 

Regner med jeg får noen dømmende svar her.. men dem lar jeg være å lese...

[Anonym bruker]

Jeg tok en abort da jeg var 19 år. Angrer ikke.

 

Er 36 år, gift og har to barn.

[Anonym bruker]

Har ingen erfaringer, men noen ganger passer det bare ikke. Det er et valg en må stå for selv.

[Anonym bruker]

Jeg tok en abort da jeg var ung. Jeg angrer jo, må innrømme det. Men ting hadde vel kanskje ikke vært som de er idag om jeg hadde beholdt og jeg har to nydelige barn nå.

Jeg tenker likevel på det.

[Anonym bruker]

Hei hei..

 

Har 2 stk bak meg jeg også... En da jeg var 17 år.. Fikk 2 barn i da jeg var 25 og 28..

Så 1 abort nå da jeg nærmer meg 30.. Ikke noe moro i det hele tatt.

Skulle gjene sluppet å ta de valgene, samtidig som jeg føler det var det rette for meg begge gangene. Du skriver jo også at du ikke har angret, men det er jo ting som følger en resten av livet. Men prøv å få ro med de valgene du har tatt. Du virker jo trygg på at de har vært riktige..

Du er ikke skitten og trenger heller ikke føle deg det. Ingen har rett til å dømme deg og de valgene du har gjort. Så ikke vær hard mot deg selv. At en har tanker om det som har skjedd er bare et bra tegn, er jo verre med de som ikke bryr seg i det hele tatt.

Jeg får ikke selv noe god følelse når jeg tenker på det, men kjenner at jeg har slått meg mer til ro med at ting er sånn... Hadde jeg ikke tatt det valget da jeg var 17, hadde jeg ikke hatt de barna jeg har idag og heller ikke det livet jeg har idag...

Ønsker deg lykke til videre og alt godt..)

[Anonym bruker]

Åh du er nå en snill og god person 22.15

D føles godt å vite at d ikke bare er meg her i verden som har den type fortid.

Alt godt ønskes til deg også!

[Anonym bruker]

du angrer ikke men føler deg skitten? først må du bli enig med deg selv!! jeg har tatt abort og jeg angrer ikke, det var riktig for meg da jeg gjorde det og mer gidder jeg ikke tenke over det! har nå en sønn og en sønn til på vei! hvorfor dvele ved fortiden? at du føler deg "skitten" tror jeg ikke noe på faktisk!

[Anonym bruker]

Hm.. d går vel fint an å ikke angre,, men føle seg skitten??

Skitten kan defineres med mange ting,, men tenkte å ta en kort versjon: altså skitten. For d er slik jeg føler meg.. Hva forsto du ikke med det? Og hva får deg til å tro at jeg ikke er enig med meg selv?

Du føler deg ikke skitten..fint for deg at du ikke føler det..

Men hva med meg? Påstår du at du ikke tror på hvordan jeg føler meg?? Så bra at du er svaret på hvordan man skal føle seg da..

[Lille-Pernille]

Jeg tok abort da jeg var 19.

Mistet møydommen min til denne gutten da jeg var rundt 18 og var slepphendt med p-piller.

 

Det som er rart når jeg tenker tilbake er at jeg faktisk ønsket å bære frem barnet, men etter stadig (det jeg vil kalle) psyksik terror fra min daværende kjæreste valgt jeg å avslutte svangerskapet.

 

Det var jævlig tøft å reise opp til Aker sykehus kl 07:00 og bli lagt i narkose, få utført utskapningen og reise hjem omtåket med bleie på seg!

 

Jeg har tenkt mye på hvordan det ville vært i dag med et barn på 12/13 år, og bare det at jeg av og til tenker på det er jo en bekreftelse på at jeg ikke helt har kommet over det.

 

MEN jeg tror uansett at jeg valgte riktig den gangen.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg forstår veldig godt hva du mener. Jeg tok abort da jeg var 19 etter en voldtekt, første tiden fortrengte jeg det nok. Det ble temmelig mye styr med det siden jeg var temmelig traumatisert på tidspunktet visste ikke helt hva jeg skulle gjøre (alltid vært imot abort) etter endel samtaler med legen min og psykolog fant jeg (vi) ut at abort var det beste alternativet. Jeg ser forsatt idag at det var det. Legen fulgte meg til gynokologen for medisinsk abort. Aborten ble en traumatisk opplevelse da min far måtte kjøre meg midt på natten pga kraftige blødninger. Ingen vet om dette idag, og merker selv at jeg ville følt en veldig skam om de hadde visst dette. Jeg vet uansett med meg selv at det var det riktige valget:)