Jeg er sliten....

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med mannen min i nesten 7 år, gift i nesten 3 av de.

Han har hele tiden vært ærlig om at han har angst og depresjoner, men de siste 2 årene har vært ekstremt tunge. Noe som igjen går utover meg og ungene.

 

Han er arbeidsledig, skulle egentlig gått på DPS, men slutta siden han ikke likte behandleren, skulle egentlig ha gått til kommunepsykiatrien, men liker ikke behandleren der heller.

NAV liker han heller ikke, for de vil ikke se hans side av saken...

 

Han går bare hjemme hver dag.. er ikke utenfor huset med mindre unger skal til eller fra bhg eller vi skal en tur til nabobygda..

Han gjør lite eller ingenting i hjemmet, går å legger seg så fort sjansen byr seg.

 

Jeg har i de siste 2 årene gjort ALT jeg kan for å prøve å få han opp.. men nå begynner jeg å gi opp. Ingenting nytter.. og jeg selv begynner å bli nedfor. Noe jeg absolutt ikke vil bli.

 

Jeg har selv slitt med å få jobb (pga lite jobber her), og begynte på skole i høst, voksenopplæring 2 dager i uka, for å bli helsefagarbeider..

Da ble mannen min sjalu ( for å bruke det ordet), for NAV er skeptiske til å hjelpe han med en utdannelse.. Noe jeg egentlig skjønner de godt på. for han fikk begynne på skole i fjor høst, men det var ikke som mannen min forventet og han sluttet..

 

Siden jeg begynte på skole føler jeg at jeg har blomstret litt igjen, begynner å bli den jeg var før jeg traff mannen min..

 

Den siste måneden har jeg begynt å sitte litt på chat.no å snakke med folk, bare for å få kontakt med andre enn de her i bygda.

Da blir han nok en gang sjalu, og mener jeg heller må bruke tida mi på han...

Men hver kveld etter at ungene er lagt setter han på etteller annet program han vil se eller så går han å legger seg tidlig. Jeg prøver å finne på ting sammen, men de er ofte ikke bra.

Derfor har jeg gitt opp..

 

Er bare så lei av å ha det sånn... Er lei av å være den som må dra lasset hele tiden. Lei av å aldri få ha tid for meg selv. Lei av at ingen noen gang er fornøyd med det jeg gjør...

 

 

 

 

Måtte bare blåse ut litt.... har ingen her å snakke med så...

[Anonym bruker]

Skjønner at du er sliten, det høres ikke lett ut har levd med mye av det samme med både en søster og min nå exmann.

Du er nødt til å sette ned foten og begynne og forlange litt om det skal gå.

Forlange at han skal møre opp på alle timer om han skal ha. dps eller annet. Det er ganske naturlig at han ikke liker behandleren fordi han vil ikke at noen skal si han imot og kreve noe av han. Det er nettopp det som må gjøres.

 

Det høres ut som om din mann har stengt seg litt inne i problemene sine og funnet en trivselsone inne i dem og det er nok ganske skummelt å skulle bli frisk og ha krav til seg igjen derfor motarbeider han tiltakene som kan gjøre han frisk. (Mest sansynlig ser han det ikke selv og vet ikke at han gjør det.)

 

Du kan også kreve at han skal ta sin del i hus og hjem. Lag lister og forlang litt gjort hver dag.

 

Problemet er at man ofte ikke vil sette krav også videre fordi personen sliter men det gjør de ikke friskere at de får oppføre seg som tennåringer uten ansvar for noe som helst heller.

 

Det er vitkig at du setter krav både fordi han faktisk trenger å gjøre noe om han skal kunne bli frisk og fordi dere har barn som trenger deg og å slite deg ut gjør at barna kan riskikere å bli sittende med to foreldre som ikke fungerer.

 

Jeg var selv ikke flink nok til å sette krav med min ex, jeg slet meg til slutt helt ut. En dag husker jeg at jeg tenkte at jeg orket ikke mer , at det hadde vært så deilig å få en dødelig sykdom eller bli utsatt for en ulykke så jeg slapp en dag til med allt slitet.

Det var den dagen jeg innså at ekteskapet mitt var over, barna mine trenger meg, Og skulle det skje noe med meg så har de ingen andre til å ta seg av de da pappan ikke klarer/gidder å fikse sitt eget liv engang.

Det gjør noe med en at den personen som skal elske deg sitter å ser på at du sliter deg fullstendig ut og ikke løfter en finger for å hjelpe med noe. Og samtidg lesser sine negative tanker over på deg og klager på hvor fælt de har det.

Man orker ikke å leve sånn i all evighet.

 

Det er 2 år siden at vi brøyt og enda sliter jeg med å komme meg helt i fote etter å ha blitt så utslitt. Men jeg og barna har det bra.