Skuffa og veldig lei meg;(

[Anonym bruker]

Jeg er så fortvila.. Jeg og min samboer har en baby på 4 måneder. Dette barnet var planlagt og veldig ønsket av oss begge. Jeg hadde store forhåpninger om at han kom til å bli verdens beste pappa. Men det er ikke den følelsen jeg sitter med desverre...

Han er så utolmodig med sønnen vår. Han har aldri:

- tatt han opp av gulvet for å kose med ham.

- tatt initiativ til å leke med han.

- sagt at: nå vil jeg låne han litt.

- sagt at han kan passe ham en kveld sånn at jeg får gjøre andre ting.

 

Jeg må ALLTID spørre han om han ikke vil holde ham litt. Da sier han selvfølgelig joda. Jeg er som regel hjemme på dagtid alene, samboer slutter halv fire på jobb. Da kommer han hjem til ferdigdekket middagsbord. Så spiser han, og så er han utfor døren i fem tiden. Han skal bare ditt og må bare datt. Er borte lenge, ofte kommer han ikke igjen før sene kvelden. Dersom jeg spør han hvorfor han ikke koser med babyen vår, så sier han bare at vi er mannfolk, og mannfolk koser ikke med hverandre. Han har sovet i hele dag fordi han måtte jobbe i natt. Halv syv vekte jeg han, og han stod opp og spiste. Klokken syv spurte jeg om han ikke ville kose litt med NN før han skal legge seg (som da er klokken åtte). Og da gjorde han som han alltid gjør: Legger mini på fanget og setter seg ned og ser på tv. (Når han er hjemme, så skal han bare se tv.) Når NN da blir misfornøyd og synes dette er kjedelig, så sutrer han. Og da blir gubben irritert og sier: DUUH, HVA ER DET, HVA ER DET NÅ DA!!!

Og så legger han NN på magen på brystkassa si. Så er NN fornøyd en liten stund, og begynner å sutre igjen. Så blir han lagt ned igjen på fanget. Og sånn fortsetter det... Hver jævla dag. Og jeg kjenner jeg er så lei av det hele. Han kosesnakker ikke noe med babyen vår, jeg kan telle på ÈN hånd de setningene han sa til NN når han hadde han hos seg i sted. Kvart på åtte er mini skikkelig misfornøyd, og da sier gubben at: Jeg tror du må bare må legge ham nå, han er så sur og trett.

Og da bare klikket det for meg... Jeg smelte boken i bordet og sa: Det er faen ikke rart han blir sur og misfornøyd når du bare sitter der og ser tv og han bare ligger på fanget ditt og du ikke gjør så mye som å prate med ham en gang!!!

Så tok jeg med meg gutten og gikk inni senga og la han. Hører gubben si et eller annet inne på stuen, går uti gangen, har på seg klær og smeller igjen døren så huset rister.

 

Er det jeg som overreagerer eller?? Han gjør ingenting hjemme dagene, blir sur om jeg ber han ta ut av oppvaskmaskinen.. Hva skal jeg gjøre.. Dette begynner å tære på forholdet. Jeg orker ikke ha en latgris til mann:(((

[Anonym bruker]

Det å få barn kan være en fryktelig omstilling og tøft på et forhold. Du er sliten og har nok med barnet, barnefar kan gjerne føle at han nå er tilsidesatt og ikke lengre får nok oppmerksomhet fra deg. Han kan også føle at du og babyen har en kontakt som han og babyen mangler og ikke helt vet hvordan han skal takle det.

Ikke la det gå så langt at du roper og skriker. Jeg skjønner du synes det er trist at han ikke viser den omsorgen du ønsker og at han ikke deltar så mye som du kunne tenkt deg. Prøv å snakk sammen på en rolig måte, det kommer man mye lengre med. Fortell hva du føler og hva du trenger av ham og lytt til han.

 

[Anonym bruker]

Takk for svar 20:23

Han har aldri vært kosete av seg. Nærhet er noe han ikke trenger så mye av i følge han selv. Han kan ikke ligge på sofaen og kose sammen med meg f.eks. Men hva forventer han egentlig, når han er borte dag og kveld? Tror han at han kommer til å få et nærere forhold til sønnen vår ved å ikke være tilstede? Jeg aner ikke.. Jeg har bare ropt til han på denne måten èn gang før, og det var når sønnen vår var en måned gammel. Han har vært som dette hele tiden sjønner du... Ble bedre en liten periode, og så datt det tilbake og siden har det vært sånn..

 

 

[Anonym bruker]

Enig med hun over der. Og husk at fra en manns perspektiv er babyen en liten, krevende bylt som braser inn i livet og snur det på hode. Man kan ikke gjøre så mye med dem annet enn å bytte bleie og holde dem litt og det er begrenset hvor spennede det er.

 

Bare vent til barnet blir litt eldre og far får vendt seg til det å være pappa..

 

(Det med mangelende hjelp hjemme får dere ta opp evt sette opp en liste på hva du forventer av han.)

[Anonym bruker]

Har mennene deres også vært sånn? Så det er håp om at det blir bedre?

Det verker sånn i mammahjertet mitt bare..

 

HI

[Anonym bruker]

Skulle til å svare deg at det blir bedre når barnet blir eldre, fordi svært mange menn ikke klarer å relatere så godt til en liten baby som ikke kan snakke. Men etter å ha lest innlegget ditt, vil jeg endre svaret mitt. Du er ingen god familiemann hvis du renner på dør kun kort tid etter middag. At menn ikke koser med babyen på samme måte som vi gjøre, er normalt. Men å si "hva er det nå da?" når han såvidt har vært sammen med ungen - nei det hadde jeg aldri tolerert. Skjønner veldig godt at du blir sint og lei.

[Anonym bruker]

Min var ikke såå veldig flink med eldste barnet når hun var baby, men når hun ble eldre (1år og oppover) så ble han veldig engasjert, nå er han kjempeflink, gjør like mye som meg med ungene og vi deler på alt.

Men jeg hadde også klikket hvis min mann stakk ut etter middag hver kveld og ikke koste eller trillet tur med babyen, det synes jeg er uakseptabellt og jeg hadde tatt en alvorsprat med mannen din hadde jeg vært deg!

[Anonym bruker]

Jeg er nødt til å ta meg en skikkelig prat med ham når han kommer hjem,hvis han kommer hjem før jeg skal legge meg da.. Tusen takk for svar iallfall:) Og det er nettopp det han ikke er, en god familiemann..

[Anonym bruker]

Greit nok at en del mener det blir bedre når ungen blir litt eldere, men det er ikke sikkert.

 

og uansett så skal han vel for pokker gjøre 50% av husarbeidet.

Han her gjør jo ingen ting virker det som.

 

Jeg hadde ikke orket dele hus og seng med en slik en. Hadde blitt mye mindre jobb uten han.

[Anonym bruker]

Jeg syns overhodet ikke det er akseptabelt at en mann får lov til å ha en slik "omstillingsperiode".

Mulig jeg er godt vant med mannen jeg har, men han er en voksen mann som med all selvfølgelighet deltar på lik linje som meg.

Han er overhodet ingen tøffel, men er sitt ansvar som far og rollemodell bevisst. Han er barneskolelærer og er generelt veldig glad i barn og klar over hvilke gleder det gir.

Mennene til mine venninner ligner veldig på ham og har aldri hatt "fritid" som de kan disponere for eget forgodtbefinnende når det har passet dem. Det har man måttet kompromisse på selvfølgelig.

Dette handler også om å være klar over at man faktisk betyr noe for barnet og familien. Det er nok viktig å få formidlet som nybakt mor, men ikke mer en et par ganger.

[Anonym bruker]

Hold ut:) Skjønner at du er sliten og at det kreves mye av deg for tiden, men det går seg til. Mannen min var også slik i starten. Så ble jeg så sliten at jeg tvang ham til å ta ansvar. Ikke slik at han måtte holde ungen litt, men jeg gikk ut aleine i et par timer nå og da. Gjør det selv om mannen sier han skal noe. Vær rasjonell, rolig og forklarende. Si at nå var han ute den og den og den dagen så nå er det selvsagt DIN tur. Han kommer etterhvert til å oppdage hvor koselig det er å få kontakt med barnet. Bare gi det tid. Ikke forvent at han skal tenke som deg, for menn er bygget helt anderledes. Mannen min har vært som din og nå er han superpappa for vår 4 åring og har "krevd" halve permisjonen for neste baby som kommer snart:D

[Anonym bruker]

Samboeren min er litt mer kosete av seg men han ble flinkere til å ta initiativ med nummer to.

Men du kan ikke gå å vente på om det skal bli bedre heller, da ender det opp med ny eksplosjon

Prøv å prat med ham.

 

20.23

[Anonym bruker]

21.06 her igjen.

 

Veldig enig i det 21.12 skriver..

Jeg gjorde akkurat det samme som henne, jeg bare gikk ut jeg, eller så sa jeg at nå drar jeg på kino eller nå triller du en lang tur med babyen, så forklarte jeg han at han ville få sååå mye mer igjen for det når barnet var eldre hvis han engasjerte seg, han tok hintet..og han er som sagt en fantastisk pappa får våre 2 små barn i dag:)

Og da barn nummer 2 kom så var han veldig flink fra starten av, sto opp på nettene og var veldig engasjert UTEN at jeg trengte mase eller forklare..men som sagt, jeg MÅTTE forklare første gangen,..men er han voksne nok så vil ha forstå, det gjelder å sette krav.

Forels hvorfor skal du lage middag hver dag?? La HAN lage middag 2 dager i uken foreks, selv om du er hjemme så er du jo på "jobb" , du har et barn og ta deg av.

 

Ta en prat med han du:)

 

Og jeg angrer litt på det jeg sa om at mange blir automatisk bedre fedrene når barna blir eldre, jeg tror at det mange nybakte fedre trenger er en walk up call hvis de virker litt uengasjerte...

[Anonym bruker]

Jeg synes du har fått litt for "snille" svar her. Om han ikke klarer å kose med babyen fordi han er mann, så må han vel klare å gjøre det praktiske osv. Og det at han renner ut av døren etter middag hele tiden, synes jeg ikke er greit. Hadde dette vært greit om det hadde vært mor som oppførte seg på samme måte? Han kan ikke bare droppe husarbeid og familien fordi han trenger en omstillingperiode, fordi det er nytt for han å bli far. Det synes jeg blir tullete. Det lyser bare ren latskap lang vei, spør du meg.'

 

Jeg ville tatt en skikkelig prat med han hvis jeg var deg. Men pass på å ikke sette han i en angrepssituasjon, for da er løpet tapt. Hvis dere krangler da, så har han enda en grunn til å fortsette å være lat, og stikke av etter middag.

 

[Anonym bruker]

Har eldstemann med en sånn mann, det var viktigere for han å fly rundt på aldt han var med på. Enn å hjelpe til litt hjemme.

Holdt ut i noen år før jeg gav opp og flyttet, har nå to barn til med en annen mann. Han elsker å være sammen med ungene sine. Til og med eldstemann sier at det var bra vi flyttet, han er så lite han kan hos faren sin. Han har et veldig godt forhold til stefar.

[Anonym bruker]

Synes ikke du overreagerer i det hele tatt. Han er jo i ferd med å ødelegge forholdet deres ved ikke å være tilstede. Hvis han har problemer med å forholde seg til å ha fått en baby i hus så må han da kunne snakke med deg om det. Synes ikke noe om å bortforklare dårlig oppførsel slik som mange her gjør - selv om han kanskje føler seg tilsidesatt så forsvarer ikke det at han oppfører seg som en dårlig far og samboer.

[Anonym bruker]

Det er ikke bortforklaring, det er reelle følelser flere menn sitter med. Det betyr ikke at man skal godta enhver situasjon

[Anonym bruker]

Sånn var mannen min og- elendig far i barnets første leveår.. ELENDIG. Joda, han prøvde, men han hadde rett og slett ikke føleleser for babyen (Det sa han aldri, men det skinte gjennom). Men han tok det veldig igjen på husarbeid fronten, lagde mat og handlet inne og ordnet praktiske ting.

 

I dag er han verdens mest engasjerte pappa for 4 åringen vår, og lillesøster på 2. Hjelpe meg og de holder på, dagen lang. Leker med togbane, ut på tur, til lekeplass, til og med baker pepperkaker søndag morgen for å la meg sove ut. Han står opp HVER dag, og natt hvis det skulle være noen som griner. Han tar nesten litt over, og forguder ungene sine. Men babyer har han aldri hatt noe særlig til overs for..

 

Sier dette for å trøste deg med at det kan bli bedre.. Jeg holdt på å flytte når babyen var 8 mnd, men beit tenna sammen da jeg ikke orket å bli alenemor før barnet var 1 år, og det angrer jeg ikke på i dag, for det var ca da alt snudde.

[Anonym bruker]

Ja, men din mann tok av seg alt det praktiske. Det kan nesten ikke sammenligne din situasjon med H.I. sin. Hennes mann er ikke tilstede for babyen, ikke for henne, han gjør ikke husarbeid og han drar ut nesten hver dag etter middag.

 

Har selv ikke noe til overs for babyer og fikk ikke morsfølelse før nærmere året. Men jeg fraskrev meg ikke all ansvar for det. Jeg hadde ikke et valg om jeg ville kose med babyen, lage mat, rydde/vaske. H.I sin mann tror tydeligvis at dette er et valg han kan ta, og slippe unna med det.

 

Jeg ville ikke sittet å ventet på at mannen skulle skjerpe seg. Jeg ville tatt en prat med han. Du må kvele det i "fødselen" dvs hvor lenger han går rundt og lever sitt eget liv, hvor mindre er sjansene for at han forandrer seg.

[Anonym bruker]

Er helt overveldet over hvor mange svar jeg har fått! Har lest alle, og tar alt til meg!

Jeg har fått mange gode råd og tips til hva jeg skal nevne når han kommer hjem, for han slipper ikke unna en prat nå nei.. Blir spennende å se hvordan det utarter seg, og hvordan han kommer til å ta det. I morgen skal jeg skrive hvordan det gikk:)

Tusen takk for flotte svar:D

 

HI

[Anonym bruker]

Lykke til med praten! Håper han tar det til seg!!

 

Føler meg litt heldig som er alenemor, og ikke sitter med en slik mann (noe jeg hadde gjort om barnefar ikke hadde stukket i svangerskapet )!

[Anonym bruker]

Oppdatering fra meg!

 

Nå har vi fått snakket. Jeg sa i går kveld at nå skal vi sette oss ned og ta en prat. Han sjønte med en gang at dette var noe alvorlig. Spurte han om han var fornøyd med innsatsen sin på hjemmefronten, husarbeid og tid med sønnen vår. Han sa at han var kanskje ikke så flink til det..

Jeg fortalte akuratt hva jeg følte, alt bare ramla utav meg, og han fikk store problemer med å svare for seg. Han sjønte at han hadde vært altfor lite tilstede, og han lovte at han skulle skjerpe seg heretter. Han ville lage mat to dager i uken, og vi skal dele på alt av husarbeid. Dette gikk mye lettere enn jeg trodde, og ingen av oss hisset seg opp, vi klarte å prate på en rolig måte. Så får vi håpe da at han holder ord. For jeg sa at dersom det ikke ble bedre kom jeg til å få det bedre alene. Han ble helt rar da:)

 

Tusen takk til alle som har svart meg. Det varmer!! <3 KLEM

[Anonym bruker]

Så flott

Noen ganger må man bare ta seg sammen og få det ut

En ting som jeg har merket med min samboer er at han ikke alltid er like flink til å "se" hva som trengs og at han heller vil at jeg skal si konkret hva jeg trenger hjelp til Eks. kan du støvsuge litt.

 

Lykke til