Sint på mannen min HELE tiden

[Anonym bruker]

Hormonene løper løpsk med meg.... Og har egentlig gjort det hele graviditeten. Er i uke 25 nå, og er sint på mannen min hele tiden. Alt han sier og gjør irriterer meg. Lurer på om det er fordi jeg innerst inne anklager ham for at jeg ble gravid.... Vi var jo to om det, såpass husker jeg. Svangerskapet var overhodet ikke planlagt. Jeg har forsonet meg med at vi likevel skal ha et barn (nummer tre), og alt er bra bortsett fra dette med at jeg ikke tåler synet av ham. Stakkar mann, han prøver jo så godt han kan å ikke irritere meg, går på tå hev. Sånn skal det ikke være. Jeg prøver å ta meg sammen, men lykkes i veldig liten grad....

 

Flere som har det sånn?

[Anonym bruker]

ÅNEI, jeg er mellom 5-7 uker på vei og kjempe sint inni meg på mannen, dette går utover han med at jeg surmuler og bjeffer til han lett. Dessuten irriterer han meg grenseløst, og jeg snakker spydig til han hele tiden nesten.

 

Dette er også vårt tredje barn, overhodet ikke planlagt. Og vi, eller spessielt jeg var ekstremt nøye på prevansjon, brukte kondomer siden jeg ikke tålte p-pillene. Jeg sjekket de til og med etterpå for hull. Hehe. Hadde time for å sette inn spiral over nyåret.

 

Men jaja, her sitter jeg gravid og litt sint på mannen siden han tydligvis har utviklet supersæd. Vi brukte 6 mnd på nr 2 før det klaffet. Og hvis du enda er sint etter 25 uker er det da håp for meg? Hehehehe. Stakkars mennene våre.

[Anonym bruker]

Vi gikk helt greit overens i begynnelsen av svangerskapet, bortsett fra at han måtte holde seg på en meters avstand jeg var veldig kvalm og tålte ikke lukta hans, og klikket hvis han prøvde p ta på meg, nå er jeg uke 35, og ting går bedre, men jeg har en følelse av at han kommer til å få gjennomgå under fødselen!!!

 

Jeg kan ikke være for sur på han da, for forrige gang jeg ble gravid var det jeg som slurvet

[Anonym bruker]

Sukk.. Minste her er ett år og jeg er fortsatt sint på min.

Viste nettopp finger til han når han ikke så.

 

[Anonym bruker]

Nei herregud da, jeg er første anonym som svarte. Skal til legen på mandag og kommer jammen til å ta dette opp med han, for hvis jeg skal fortsette å behandle mannen min på denne måten er jeg redd han en dag vil få nok. Jeg hadde ikke funnet meg i det og håper jammen mannen min setter ned foten hvis jeg går for langt.

 

Men akkurat nå så føler jeg at det hjelper å la sinnet mitt gå litt utover han. Og jeg skal gjøre alt for at jeg ikke fortsetter å klandre han for noe som ikke han kunne noe for.

 

Fra nå av skal jeg prøve å tenke positivt, kanskje er det en mening med at akkurat dette barnet presset seg gjennom barrikaden og okkuperte min livmor.

[Anonym bruker]

Jeg hadde d slik de første 15 ukene. Er nå i uke 22 og er svæært så fornøyd med mannen min. Håper det løsner seg for deg også HI. Kjenner godt igjen følelsen, slik du har d nå.