Stopp statlige overgrep mot barnemødre i psykiatrien!

[Anonym bruker]

http://www.facebook.com/group.php?gid=65085928191

 

Tankevekkende gruppe. Mødre som har vært innom psykiatrien eller er gift med en mann som går til psykiater, behandles nesten som kriminelle.

[Småsporvinj gjeng på tryne]

Barnemødre? Hvilke andre mødre finns der?

[Anonym bruker]

Makan til sludder, vi skal være kjempeglade for at psykisk syke mødre følges opp, og også dersom de bor sammen med en mann som er psykisk syk. Det er til barnas beste uansett hvor lite enkelte måtte like det!!

[Anonym bruker]

Men de burde jo se forskjell på folk som stadig er innlagt, og folk som aldri er innlagt og til og med jobber litt. En person som jobber litt vil etter all sannsynlighet ha nok energi til å ta seg av en baby.

 

De som har vært innlagt på psykiatrisk kan også ha hatt anoreksi for eksempel. Jeg kjenner flere personer som har vært innlagt på psykiatrisk, men som det overhodet ikke er noe galt med i dag.

[Tante Blås Squaw]

Jeg er en mamma som stadig vekk er innom psykiatrien - barnevernet har jeg fått god hjelp av også.

 

"Vi kjemper mot barnevern, psykiatriske etater og helsestasjoner som med sin inkompetanse med makt tar fra barnemødre deres barn på svakt grunnlag."

 

Svakt grunnlag? I psykiatrien møter du alle slags pasienter, fra de som kommer seg videre og klarer seg flott, til de som virkelig sliter og går rett på trynet for ørtende gang. Vil noen virkelig at en pasient med en tung diagnose skal få barn UTEN å bli fulgt opp?

 

Helsestasjonen har TAKK OG LOV plikt til å informere Barnevernet om de ser tegn på at foreldre trenger hjelp - noe som i mange tilfeller hjelper barn som lever i voldelige hjem.

 

Jeg har vært psykiatrisk dagpasient. DPS informerte meg om deres plikt til å kontakte Barnevernet dersom jeg var til fare for meg selv eller andre. Null problem. Er ikke ungene våre viktigere enn vår egen stolthet?

 

Og hvorfor denne frykten for alt som heter offentlige instanser? Barnevern, NAV, you name it - tror så mange virkelig at disse er der for å gjøre livet surt for oss "stakkars" foreldre?

 

Det som skremmer meg mest ved denne paranoiaen, er at den hindrer ellers smarte folk å oppsøke hjelp når de trenger det.

 

 

[Anonym bruker]

 

Jeg vil gjerne dele min historie, jeg synes det er flott noen tar opp dette..Jeg slet med depresjon for noen år siden og la meg inn frivillig for å få hjelp, jeg var ikke til fare for meg selv eller andre mente dem, men så snakket jeg med en sosionom som ville ta kontak med barnevernet bare for at jeg ville ha hjelp pga en dårlig økonomi.. Det var greit.. Da ble jeg kalt inn til barnevernet, og fikk lese en rapport skrevet av selve denne sosionomen som var rett og slett LØGN, hun hadde tatt seg tid til å skrive to sider rapport med bullshit om meg, bla annet at jeg hadde hoppet i sjøen og prøvd å ta livet av meg (noe eg aldri hadde gjort, uten jeg meldte meg opp hos legevakten etter jeg slet med å være deppa og ha angst lenge..)

 

Det var så fælt, jeg satt der og grein, og var helt sjokkert, heldigvis hadde jeg en dame som var veldig forståelsefull og tok dette alvorlig i barnevernet, jeg samarbeidet 100% men jeg er faktisk redd for om jeg skulle få angst eller bli nedfor igjen en dag søke hjelp fordi det er så lett å lyge om pasienter..

 

Noe annet denne sosionomen hadde skrevet gså var at jeg hadde lest hele rapporten og godkjent dette, noe som ikke var sant.. Jeg var helt satt ut, heldigvis kunne jeg bevise det hun skrev var ikke sant ... Skremmende!!!!

[Tante Blås Squaw]

Den sosionomen er ikke på noen måte representativ for psykiatrien i Norge! Du har hatt uflaks og møtt på en idiot - ikke la det hindre deg i å søke hjelp seinere om du føler at du trenger det.

 

Og som du skriver; "heldigvis hadde jeg en dame som var veldig forståelsefull og tok dette alvorlig i barnevernet."

 

 

[Anonym bruker]

Dette er vel også bare et av unntakene??

 

http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article3731245.ece

 

"Etter møtene fikk Johansen referater, hvor hun ble kritisert for ikke å ha hatt god nok blikkontakt med ungene, samt at hun selv skulle hatt lite mimikk i ansiktet."

 

Jeg har selv opplevd å bli forsøkt nedpsyket før fødselen, fått BV på 15 uventede besøk i hjemmet, og de forsøkte å sykeliggjøre både oss og babyen så grundig som mulig. UTEN at de har nok på oss til å ta saken til Fylkesnemnda.

[Tante Blås Squaw]

Jeg syns det er et veldig langt steg fra å melde fra om slike tilfeller, og til å fordømme hele hjelpeapparatet. Selvfølgelig skjer det feil og selvfølgelig kan man møte på idioter! Det betyr ikke at hele systemet bør avskaffes.

 

 

[Anonym bruker]

Takk og lov for at vi har etater som snakker barnas rettigheter framfor foreldrenes!!!!

 

Blir skremt av at det finnes mødre og fedre som faktisk ikke evner å se lenger enn sine egne ønsker og behov.....

[Anonym bruker]

enig

[Anonym bruker]

Det har seg jo sånn, at barnevern og andre etater faktisk har taushetsplikt. Derfor kan forelde som miste omsorgen for barna, eller på annet vis blir "utsatt" for tvangstilltak til barnas beste si akkurat hva de vill om saken, til deg, meg og media. Ingen vill indrømme at de feilet i livets viktigeste oppgave, noen ser rett og slett ikke sin egen sannhet grunnet phsykiske sykdommer.

 

Selv har jeg vert "utsatt" For det veldig skumle barneværn 2 ganger. " falske andmeldelser. Hva de gikk ut på er uvestentlig, saken utartet seg slik: Første gangen; jeg møtte på barnevernet etter innaklling til møte, gav de tillatelse til å innhente informasjon fra helsestasjon, barnehage mm. Et hjemme besøk, også et brev om at saken var avsluttet.

Andre gangen: Møtte på barnevernet, snakket litt om beskymringen de hadde fått inn, jeg fortalte at jeg mente dette ikke stemte og min side. Ellers litt generell prat om ungene. Møtet avsluttes der jeg og hun jeg snakket med var enig: dette var ingen sak. Hun kunne ikke garantere noe, siden det måtte godskjennes av hennes overordnede, men sansynlig vis skulle den bli avsluttet. 1 uke senere mottar jeg et brev om at saken er avsluttet.

 

Jeg møtte barnevernet med åpenhet og ærlighet, vell vitende om at jeg hadde 2 friske, sunne og glade unger. Mat på bordet, tak over hodet og et lykkelig hjem. Hvorfor skulle jeg ha noe å frykte?

 

Etter TO møter med barneværnet i 2 forskjellig kommuner har jeg vanskelig for å tro at ting står så ille til som noen påstår....

[Tante Blås Squaw]

02:53 - jævlig viktig poeng! Det er umulig for dem å stå fram i media og forsvare enkeltsaker.

[Anonym bruker]

Men hvis du hadde hatt en psykiatrisk historie ville de ikke latt deg slippe så billig, uansett barnas tilstand. Da hadde de ment det var nødvendig å møte deg hver 14. dag eller hver måned for å overvåke tilstanden din.

[Anonym bruker]

Det der at de ikke kan kommentere enkeltsaker kan jo også fungere som noe de skjuler seg bak.

Tenk hvis en sykehustabbe aldri kunne bli tatt opp fordi de ikke kommenterte enkeltsaker.

[Tante Blås Squaw]

Når pasienter/brukere ikke er pålagt taushetsplikt vil jo ikke sykehustabber bli tidd ihjel. Dessuten har vi et rettssystem til å hjelpe oss når vi rammes av sykehusfeil.

 

(Og don't get me started, jeg er så grinete over at norske sykehus ikke engang har penger nok til nødvendig utstyr, sengeplasser og ansatte, hvilket fører til flere tragedier under fødsler! Men det er en annen debatt.)

[Anonym bruker]

"Brukerne" forteller om barnevernssaker, men da blir de ikke trodd. Tenk hvis sykehuspasientene ikke skulle bli trodd?

Når Barnevernet ikke har nok på en familie, foreslår de ofte en vurdering av sakkyndig. Men hvis de ikke har nok på familien uten sakkyndig, burde de heller droppe saken.

[Anonym bruker]

02-53 her igjen.

 

Det finnes muligheter til å klage, når det gjelder alle etater i klage saker vil selvfølgelig ALT komme frem, fra begge sider.

I media og ellers vill aldri begge sider komme frem til meg og deg!

 

Men dersom du går inn å leser litt hvordan disse "offrene" oppfører seg på nett er det tydelig at noe ikke er helt som det skal.

De legger mer enn gjerne ut filmer av barna sine på det abselutt svakeste, de får seg selv til å påstå at barna blir neddopet, de lager lister over barneverns ansatte som IKKE anbefalles!

De legger ut sensetive opplysninger om barna sine, de kan ikke velge dette brot. En dag søker du en jobb, og sjefen googler de, vips så er der tillgang til hele dems livshistorie! Det sier jo seg selv at dette ikke er til barnas beste!

 

Jeg bryr meg fint lite om hva andre sier, norge er ingen korrupt stat som er ute etter å ødelegge familier, barneverns ansatte har så mye å gjøre at de ALLTID har dårlig samvittighet for en eller annen, tror ikke de kunne hatt denne jobben med mindre de hadde en genuin interesse for å hjelpe barn!

Og omsorgsovertakelse er ingen enkel prosess, det må jo opp til fylkesnemda. Er de også korupte, da?

 

Og, de med phsykiske problemer MÅ selvfølgelig følges ekstra opp! Vi snakker om barna våre! Det er utrolig viktig at man er 100% sikker på at foreldre behersker denne oppgaven før de bare kan "slippe unna"

 

Dersom jeg skulle blitt alvorlig phsykisk syk i dag og innlagt el, takker jeg min skaper for at det finnes en etat som er der kunn for å beskytte barna oppi det hele. Det viktigeste av ALT er at de har det bra, og er jeg ikke lenger skikket til å ta meg av de etter kyndige fagfolk sin aller beste dømmekraft, ja da er vell ingen ting bedre enn at de kan få det de trenger fra noen andre?

 

Det å være mamma er for mange så utrolig egoistisk; Det er MITT barn, h*n hører til hos MEG osv

Når vi heller burde sagt: Det er MITT barn som er viktigst, h*n må være der h*n har det best mulig.

Jeg skjønner at dersom jeg skulle endt opp i en situasjon hvor jeg ikke lenger var i stand til å ta meg av barna mine, ville jeg hatt vanskelig for å se og indrømme dette for meg selv. Derfor ser jeg også at disse foreldrene føler seg feilbehandlet. Men det er ikke DE som er viktig, det er UNGENE, og aldri, aldri vill jeg støtte saker som inndirekte antyder at barna skal "ofres" for foreldrenes ønsker.

 

 

 

[Tante Blås Squaw]

Blir ikke trodd av hvem? Selvfølgelig vil de møte motstand hos barnevern/sykehus/hvilken instans det nå måtte være, men da gjelder det å stå på sitt.

 

Jeg bor i Fredrikstad - byen med landets mest utskjelte sykehus. Seinest i august dreit de skikkelig på draget ved å sende hjem en førstegangsfødende som endte opp med ufrivillig hjemmefødsel, fordi jordmor på vakt ikke tok henne alvorlig. STYGT overtramp.

 

Men får det meg til å lyse alt personell ved SØF i bann? Meh. Der jobber det en drøss flinke, engasjerte, vennlige og sterke mennesker. Det har media lett for å glemme når tabbene kommer fram i lyset.

 

Jeg vil vel bare at folk skal klare å se verden i litt flere nyanser enn bare svart og hvitt. Barnevernet gjør ikke bare feil, men de driter seg ut iblant.

 

Forøvrig deler jeg livet mitt med en sykehuspasient som ikke har blitt trodd og derfor er i kamp med Pasientskadeerstatninga (NPE). Han er skadd for livet, og det er bare en bitteliten sjanse for at han kan gjøre noe med det. Men sitter han og er bitter og påstår at sykehuset er inkompetent på alle plan? Nei.

 

Barnevernet - i likhet med for eksempel NAV - henter uttalelser fra sakkyndige utenfor, ja. Det er for å få et mer objektivt syn på saken, ikke for å "ta" foreldre.

[Tante Blås Squaw]

03:29 - jeg kunne gitt deg et kyss midt i panna, jeg er så hjertens enig!

 

Jeg er en av de som allerede har vært nødt til å tenke gjennom hvor ungen min har det best (hadde langvarig kreftbehandling og bekymret meg fælt for hvordan det ville gå datteren min dersom jeg ikke overlevde).

 

Jeg kan ærlig si at den dagen jeg ikke er istand til å være en trygg mamma for ungene mine, da skal jeg ta imot all hjelp barnevernet kan gi dem. Jeg er sjeleglad at vi lever i et land med muligheter for å fange opp barn som trenger det.

[Anonym bruker]

Jeg tror nok på at det finnes enkelte mennesker som har opplevd alvorlige overtramp fra barnevernet, og som sitter igjen uten barna sine. Det finnes tilfeller i de fleste instanser der det har vært gjort feil. Nav og sykehus nevnes flere ganger her. Alle instanser gjør feil, og i noen tilfeller veldig alvorlige feil. Vi må likevel prise oss lykkelige for at instansene faktisk finnes, og vi må for all del ikke være redd dem, eller møte dem med forutintatte meninger og fordommer. Hvordan tror du barnevernet vil reagere på en mor som første gang hun møter på dem reagerer som om hun allerede har blitt fratatt barna sine? Selvfølgelig vil dette vekke større mistanke og hun får neppe "være i fred" med en tydelig fientlig oppførsel.

 

Leste nyhetssaken det ble linket til her nede, og ser at denne moren anbefaler en mye mer fornuftig gruppe enn den HI linker til. Denne gruppen vil jobbe for et bedre fungerende barnevern. Mye mer fornuftig enn å sette seg på bakbena og hyle at barnevernet er overgripere.

 

Hilsen ei som aldri har hatt noe med barnevernet og gjøre, men som har nære venner som (i barndommen, heldigvis) har vært i systemet og fått hjelp.

[Anonym bruker]

Det er bare tull. Jeg har en tildels alvorlig psykiatrisk diagnose som er plagsom for meg, men som ikke påvirker omsorgsevnen. Jeg mottar et hjelpetiltak i regi av barnevernet, et tiltak jeg søkte om å få på eget initiativ. Barnevernet har oppfølgingssamtale med meg en gang i året. De er hyggelige, imøtekommende og serviceinnstilte. Jeg er strålende fornøyd og meget takknemlig.

[Anonym bruker]

Jeg må si meg helt enig med de som skriver her at det er ganske bra at mødre innen psykiatrien blir sjekket opp. Dessuten er jeg veldig enig med annie som skriver om hvordan mødre som er "utsatt" for barnevernet ikke tar særlig hensyn til barnet når de skriver på internett om alt mulig om det barnet.

Jeg kikket litt på siden det linkestil og blant annet et youtube-klipp om en jente som blir hentet. Det høres dramatisk ut der og da, men hvem vet hva moren har foralt barnet før de kom. Antakelig mye skremselspropaganda. Også kan jeg ikke la være å legge merke til språket både mor og barn bruker...

[malingus]

Jeg er også en av disse mödrene som stadig er innom psykiatrien.

Har en diagnose som steller det til for meg og jeg blir innlagt med jevne mellomrom. 4 ganger de siste 2 årene vel.

Jeg har alltid opplevd å bli behandlet med respekt.

Förste gang jeg ble innlagt etter jeg fikk barn, fikk jeg og bf (v hadde nylig gjort det slutt) spörsmål om v fölte vi trengte kontakt med barnevernet. Vi konkluderte med at det gjorde vi ikke. Neste gang jeg ble innlagt ca 5 mnd senere ble det att opp igjen, men heller ikke denne gangen ble de kontaktet. Har til dags dato ikke hattkontakt med dem, men vet de er der for meg om jeg behöver dem.

Min omsorgsevne har det aldri blitt betvilt. Kanskje fordi jeg er veldig åpen om hva jeg tenker og sliter med, og fordi jeg har bra stor selvinnsikt og er åpen for hjelp om det skulle behövs.

 

Jeg tror absolutt det skjer feil innen både BV, NAV og blandt de som jobber innen psykiatrien. Men jeg tror dette er mer unntak fra regelen.

Men önsker at barn skal få bo hjemme så langt det er mulig.

Er som regel ganske alvorlige tilfeller hvor det gripes inn. Stort sett er det stötte og hjelp de tilbyr.

 

Og som flere har sagt, husk at dette er for barnas del.

Godt vi har noen som ser etter barna våre og tenker på deres beste.

Er ikke alltid så lett å se selv hva som er best for barna når man har et vanskelig selv. Ofte lettere å se utenifra.