rier vs pressrier!

[Anonym bruker]

hei hei damer! Lurer på om dere vil dele litt av fødselopplevelsen deres med meg..

 

Lurer på om dere tok smertestillende, og hvordan riene opplevdes og pressriene..

 

Litt moro å dele korte trekk av fødselhistorien med andre..

Og om dere har noe morsomt i samme setting..

 

Her så ble jeg satt igang og fikk rier på 2 modningstablett. Riene var helt sinnsykt vonde, trodde jeg kom til å dø for jeg hadde aldri opplevd en slik intens smerte før.

Mannen min presterte å sovne på skulderen min under riene mine.. Høylydt snorking altså! Jordmor måtte vekke han.. og da bare tuslet han bort i en annen seng og la seg med rumpa mot meg og dro dyna over trynet.. Hehe.. stakkaren var vel utslitt...

Med en gang pressriene kom forsvant all smerte! Og ungen ploppet ut etter 20 min med pressrier, ingen rifter eller noe som helst..

 

ca 4 kg, 37 cm hodeomkrets og stjernekikker..

[Gjest]

Jeg har lignende erfaring bortsett fra at jeg synes migreneanfall er værre enn rier. Pressriene merket jeg ikke. Jeg var nok for oppslukt av å få barnet ut og fram i verden :-)

[Anonym bruker]

hehe så bra da.

 

jeg hadde ikke smertestillende.

 

riene var veldig vonde, pressriene også + de svei og jeg klarte ikke la være å presse, selv når jeg ikke hadde rier.

 

hadde visst en hard fødsel. så hard at livmoren ble så sliten at den ikke klarte trekke seg sammen så holdt på dø (blø ihjel) men helsepersonellet var så flinke og effektive og fikk stoppet det etter 30 sek. så blødde bare 2 liter

 

så besvimte jeg da de skulle ha meg til å dusje.

 

men ja, det var vond. neste gang skal jeg ha smertestillende + nekte å reise meg for å dusje om jeg blør så mye på så kort tid hehe håper på en lettere fødsel neste gang da

[Anonym bruker]

Riene har vondt i ryggen, men da pressriene kom forsvant all smerte og etter 2 pressrier rett etter hverandre var ungen ute.

 

(ikke smertestillende eller noe form for smertelindring)

[Anonym bruker]

Jeg lå med pressrier i 2 timer uten å få lov til å presse ,det var vond det:(

 

Men det værste med hele fødselen var når hode sto i åpningen ,det svei .

 

Men hadde en flott fødsel og gleder meg til å føde igjen til sommeren

[Anonym bruker]

For min del er pressingen det absolutt verste, hadde epidural med nr1 og ingenting med nr2

[Gjest]

Huff, jeg mistet også nesten to liter blod med min første, men av en eller annen grunn glemte jordmora å notere det, så det var først etter at jeg hadde ligget som halvt grønnsak på barsel i to døgn at det ble oppdaget (og jordmora kom på at hun hadde forglemt en "liten detalj").

 

Andre fødsel var helt annerledes. Mye raskere, mindre smerter, mindre revning og ingen blødning Håper du får en like fin andre fødsel som meg

[Anonym bruker]

det jeg husker med riene er en sinnsyk smerte i ryggen!

Når det kommer til pressriene så merket ikke jeg egentlig noen spesiell trang til å trykke:/ Det var jormoren som så at jeg trykka litt ved riene, uten at jeg egentlig la merke til det selv. Men sånn mens jeg presset å jormoren ba meg stoppe for at det skulle rekke å utvide seg litt før jeg trykket på igjen, så var det ingen problem å stoppe med trykkingen! Så jeg klarer ikke helt å skjønne hva folk mener med den ekstreme trangen til å trykke som gjør at de ikke klarer å la være.

Men jeg husker at jeg ikke hadde like vondt. Men de måtte skru opp dryppet mitt for å få rier så jeg kunne trykke å ellers så måtte jeg bare trykke når jm ba meg om det:/ Sånn utenom så husker jeg at det var vondt når han gikk forbi skambenet(tror jeg det var). At jeg virkelig kjente at det var altfor trangt til at han skulle klare å komme gjennom der.

Men etter mye om å men å hjelp fra legen så ble han født helt naturlig:)

[Anonym bruker]

For min del var jeg superglad når pressriene kom. De første fem timene etter at vannet gikk, var en eneste lang rie. Pressriene fikk jeg muligheten til å ta en pause i mellom, så da ble alt så mye bedre. Ble forresten satt i gang, men lå med små rier som var litt vonde, men ikke veldig, i to dager først. Så ble det en liten overdose på dryppet og fødselen kom skikkelig i gang. Hadde epidural, men den virket ikke på riene. Å presse ut ungen var ikke noe vondt, det var faktisk veldig kult:) 3300 kg, 49 cm og 35 rundt hodet.

[Anonym bruker]

Herregud, gram skal det selvfølgelig være. Det var ikke en elefant jeg fikk:)

[Anonym bruker]

Riene jobbet for seg selv og jeg fokuserte på å forsøke å puste og slappe av. Hadde ikke smertestillende, men opplevde smerten som overkommelig. Ble også satt i gang, så det var veldig heftig ja. Fra 0 til 10 cm på 2 timer.

 

Når pressriene begynte dabbet riene mine veldig mye av. Jordmor tok først vannet, deretter ble jeg satt på drypp. Opplevde ikke noe ubehag med noen av delene. Presset til slutt så godt jeg kunne på pur f... bare for å få ut ungen, var ikke mye hjelp i pressriene mine. Legen sto klar til å overta. Men heldigvis greide jeg det selv!

 

Husker ikke så mye fra fødselen, bortsett fra da jeg lå der og presset som best jeg kunne og mannen bøyde seg over meg og sa at jeg måtte prøve å slappe av... (han hadde visst lest noe i en bok, men hadde ikke satt det helt i sammenheng)

 

3,6 kg, 37 cm rundt hodet.

[Anonym bruker]

hahahahahah!! Der fikk du meg til å smile godt!!

[♥Nemi♥]

Å fatte en fødselshistori kort, er litt vanskelig, for jeg synes det er koselig å gå i detalj på det, men!

 

Jeg fikk rier halv ett, natt til søndag, etter en heftig tacogryte. (Hadde nok fått det uansett, siden jeg var 9 dager over termin:-p)

Jeg vekte ikke gubben før i 3 tiden, for jeg var så redd for at riene skulle bli borte. Det hadde vært typisk min flaks! Kom på sykehuset kl 6.

 

Fikk beskjed i fra ei rar jordmor at hun trodde virkelig IKKE at fødselen var i gang, for jeg hadde bare 3 cm åpning. Men så litt snurt ut da riene mine vistes som bare det på den monitoren (eller hva det nå heter.)

 

Så kom Jordmor nr. 2 og ville ha meg på drypp, for ting gikk så sakte. Jeg nektet. For jeg kjente på kroppen min at den jobbet. Jeg hadde veldig ustabile, men sterke rier. Og det ligger i familien min at rier er ustabile.

Etter hvert maste hun hull i hodet på meg, så hun fikk sette akupunktur i lilletåa mi. Aotsh!

 

Så kom jordmor nr. 3 og var fantastisk. De ville presse på meg epidural. Men jeg nektet. Åpningsriene mine var like ille som de normale menssmertene mine. (Mensen er verre, for da er man uklar i hodet, og har smerter helt uten grunn.)

 

I 22-tiden på mandag fikk jeg Spinalbedøvelse, for det var så intens. De bomma og bomma, og bomma litt mer. Men den var fantastisk. Man får pause i en time, før helvete bryter løs igjen.

 

Jeg fikk pressrier mens jeg lå over en saccosekk (elsket saccosekken). Men fikk ikke lov til å presse! Det kjenter ut som om jeg skulle sprenges. Det var det verste med hele fødselen. Det at hjernen vet at man ikke kan presse, men kroppen gjør det alikevel.

Så sier jordmor nr 4. at: "Wow, oj! Det er jo en grunn til at du vil presse.

Etter to lovlige pressrier, med 6 min mellomrom, ser jordmor at hun må få inn forsterkninger. For denne fødselen kunne ta noen timer til. Hun hadde ikke festet seg i åpningen eller noen ting.

Så knøvler studenten som skulle få ta i mot babyen, med hanskene sine, og etter 10 min pause fra pressrier, kom neste pressrie og ungen skøyt seg ut! Kl 02.27 natt til tirsdag.

 

Jordmor måtte kaste seg etter henne:o)

 

Hun var 3670 og 50 cm lang. Hun var 37 rundt hodet, og jeg måtte bare ta noen pyntesting.

 

 

Det som irriterte meg mest under hele fødselen, var nok at mannen min hele tiden sa at han var sååå trøtt, for han hadde ikke sovet noe! Han snorka som bare det opptil flere ganger. Jeg sov i 4 min på mandagsmorgenen:-p