Noen som lever med angst?

[Anonym bruker]

Hvilken angst har du og hvordan takler du dette?

Jeg har sluttet på medisiner da disse ikke fungerte og gav i stede mange plagsomme bivirkninger. Jeg har levd med angst i snart syv år, og forsøkt alt som er av behandling. Går nå hos psykolog, noe som demper noe.

 

[Anonym bruker]

Ikke nå lenger. Men slet veldig en periode (gymnas tiden)

Jeg slet med å snakke i klassen, jeg turde ikke handle i butikken hvis jeg ikke hadde kontanter og visste helt sikkert at jeg hadde mye mer enn nok. Hvis jeg måtte bruke kort kunne jeg begynne å grine fordi jeg var så redd for at det ikke skulle virke... Bare sike småting som ble til en stooor vond klump i magen, som var der konstant.

Gikk til psykolog i tre år, og det har reddet meg! Jeg ville ikke ha medisiner jeg ville prøve å mestre det...

Etter en stund viste det seg at det var andre ting jeg egentlig var redd for som lå under og gjorde asmå ting så vanskelig for meg.

Jeg måtte gå skikkelig i dybden sammen med psykologen før vi sammen fant ut hva det var.

Broren min er narkoman og han sto med en fot i graven i mange år..

Han prøvde å "steine" mamma til døde i rus og han har gjort så utrolig mye vondt mor meg og familien. Det var grunnen! Jeg var blitt helt kontorll frik og taklet ikke at ting kunne gå skeis eller avvike fra det jeg hadde lagt opp til på grunn av dette....

Ja, jeg vet det er snålt, men når jeg fant grunnen og kunne bearbeide alle de små vonde tingene som jeg har vært utsatt for oppover årene kunne jeg legge det bak meg og heller bruke det til min fordel...

 

Den dag i dag har jeg en utrolig styrke når ting skjer, jeg takler ting helt fint... Jeg holder til og med satelittmøter på engelsk med 40 deltakere i jobben min... Får litt hjertebank hver gang men jeg klarer det glitrende! Jeg er fremdeles kontrollfrik, men nå utnytter jeg det i min rolle som leder ;o)

 

Du klarer det du også, samarbeid godt med terapauten din og ikke hold igjen på noe, spør ham/henne om metoder som kan virke for deg!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, det ble jeg veldig glad for!

 

Føler vi begynner å nærme oss kjernen jeg også, og er kontrollfrik av mange forskjellige grunner jeg også, noe som gir utslag i angst. Men alt stammer fra barndommen.

Av og til mister jeg bare motet på å noensinne bli bedre, men da var det veldig godt å lese din solskinnshistorie. :-)))) Kjenner jeg er veldig glad på dine vegne, og jubler over dine mestringer - som satelittmøter. :-D

Det er godt å høre at du har fått til å bearbeide kontrolltrangen din, jeg håper jeg også skal klare det en dag. :-)

 

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare, det betyr så utrolig mye!

 

Klem fra HI

 

[Anonym bruker]

jeg har bekymringsangst. Dette har jeg antakelig hatt hele livet, men ikke fått diagnosistert (skrives det sånn?) før 2 år tilbake. Bare diagnosen i seg selv, og forståelsen for hvorfor det oppstår har hjulpet for meg.

 

Når jeg blir helt utfor kanten vet jeg at det hjelper om jeg bare kan sakte ned tempoet og får slappet av litt.

 

Har aldri prøvd noen medisinert for dette, men har hatt samtale med psykolog og psykiatrisk lege som har hjulpet.

[Anonym bruker]

jeg har engstlig/unvikende personlighetsforstyrrelse. i tenårene hemmet det meg mye, jeg turde ikke snakke med fremmende ungikk det så godt jeg kunne, det førte til at jeg ble alvorlig deprimert på vidergående. jeg gikk til psykolog fra jeg var 17 til jeg var 19, dette hjalp mye. medisiner har ikke hjulpet meg, de førte til selvmordstanker så jeg har 2 selvmordsforsøk bak meg pga medisiner, så det kommer jeg aldrig til å gå på igjenn. jeg takler det me at jeg hele tiden snakker med meg selv innvendig å roer ned angsten på den måten, men det er fortsatt ein kamp hver gang jeg skal ringe noen, gå til legen osv. prøver å hoppe i ting istedefor å ungå dem.

[Anonym bruker]

Jeg har levd med angst i alle år, egentlig. Psykolog hjalp ikke, og ikke medisiner heller... Jeg har hatt angst for alt mulig, å handle i butikken, å treffe folk når jeg er ute og går, angst for at huset skal brenne ned, angst for å gå nær sjøen i tilfelle vinden skulle blåse meg uti... For å bli syk, for å ikke være flink nok... ja, det er vel ikke noe jeg ikke har hatt angst for.

 

Først i fjor begynte det å bedre seg litt. Jeg prøver å presse meg selv til å gjøre en ting hver dag som jeg egentlig ikke tør... Om det så bare er å snakke når det er tre-fire mennesker til stede eller å starte en samtale med en fremmed, eller noe helt annet. Det hjelper på all angst når jeg tvinger meg til en ting, særlig når jeg ser det går bra. Og når det ikke går bra må jeg bare tenke at det er ikke et skritt tilbake, jeg kan bare fortsette imorgen, og det er bare jeg som tenker på dette, ingen andre osv...

 

Merker stor bedring. Tidligere har jeg vært helt taus under møter med jobben, men sist gang greide jeg faktisk å ta ordet selv. Stolt da:) Nå skal jeg øve meg på å snakke med noen når det er mange mennesker i rommet...