ABORT - noen i samme situasjon? Trenger hjelp!!

[Anonym bruker]

Tok en test som viste negativt, og dro deretter for å arbeide i et u-land i 2 måneder. Mensen uteble, og da jeg kom hjem dro jeg til legen og fikk bekreftet graviditet - 12 uker. Den første graviditetstesten jeg tok viste negativt, selv om legen konkluderte med at jeg må ha vært allerede 4 uker på vei da.

 

Fikk en kveld å bestemme meg på, og time ble bestilt til klokken 0800 dagen etter. Hadde kun vært sammen med min kjære i 3 mnd da, og alt var enda usikkert. Jeg hadde vært borte i mye rart i u-landet, hadde gått på medisiner som ikke var anbefalt for gravide, hatt dobbelsidig ørebetennelse, og vært mye dårlig.

 

Følte et enormt press, fikk ikke tid til å tenke, og det endte med et kirurgisk inngrep. Jeg har angret siden!! Føler meg som en utrolig dårlig person, og er helt fortapt enda. Det er 1,5 år siden nå, men jeg klarer ikke å glemme det. Jeg og min kjære er fortsatt sammen, men vi snakker aldri om det uhellet. Har aldri tenkt noe over problemstillingen med abort, før jeg selv havnet i knipa. Jeg er nå sterkt i mot abort, og syns det er en grusom ting å gjøre. (med mindre det har skjedd voldtekt ol.)

 

Jeg har siden det inngrepet angret av hele mitt hjerte, og et ønske om et barn bare vokser og vokser. Jeg titter på barneklær, leter etter navn og føler meg som en komplett tulling. Tør ikke å fortelle sambo om dette heller, fordi han er fornuftig og vil vente med barn til vi er ferdig med utdanning ol.

 

Noen som har vært i samme situasjon? Noen som kan dele noen råd med meg?

 

Tusen takk!

[Anonym bruker]

Nei, har (heldigvis) ikke slik erfaring, men ville bare si deg noen små ord... )

 

Du tok et valg utfra ting du visste der og da. Rett eller galt?? Det kan ingen dømme !!

 

Du gjorde det du følte du burde, der og da. Og selv om du angrer, så synes jeg du skal prøve å tenke at du valgte rett den gangen.

 

(Kanskje du kunne snakke med noen profesjonelle..??..

Kanskje du burde gi deg lov til å sørge over barnet du "mistet"?? Har du gitt deg selv lov til det??)

 

Jeg tror det vil gå helt fint med deg, og selv om det er en mager trøst i dag, så vil du nok få ønskebarnet ditt en dag. Når både du og mannen din er klare )

 

LYKKE TIL !!

 

*klem*

[Anonym bruker]

Takk for fin tilbakemelding!

 

Alt gikk veldig fort, og fikk desverre ikke tenkt gjennom det på den måten jeg burde.. Huff...

[Anonym bruker]

seriøst anonym 18:50? skjerp deg!

 

HI- du tok valg som var riktig for deg der og da. Du burde prate med noen profesjonelle hvis det plager deg mye.

[Anonym bruker]

Håper noen kan rapportere 18.50 !!

 

(Selv får jeg bare opp at innstillingen på data'n min er feil... dataretard ja...)

[Anonym bruker]

Hun har vel lov å si meningen sin!

[Lunapuna1985]

Har rapportert denne... Det går litt over streken å skrive slikt synes jeg.

[Lunapuna1985]

har rapportert denne, synes det går langt over streken.

[Anonym bruker]

apportere eller ikke , hva er vitsen? gjort er gjort....

[Anonym bruker]

Takk !!

 

Joda, hun får lov å ha sin mening, men da får hun si at hun er imot abort, og ikke anklage en annen for drap !!

For, eller i mot, abort er en lovlig handling, og det skal veldig mange takke sin skaper for...

 

Man tråkker heller ikke på mennesker som allerede ligger nede !!

[Anonym bruker]

Håper noen kan gi meg noen seriøse tilbakemeldinger, ikke slike stygge kommentarer. Det jeg gjorde var helt grusomt. Men det vet jeg jo allerede.

 

HI

[Anonym bruker]

slutt å syt, det var ingen som tvang deg til verken det ene eller det andre!

[Anonym bruker]

Du har en samvittighet som ikke så mange av oss kvinner har i Norge.. kanskje? Tar jeg feil? Tør å påstå at flesteparten av de som har tatt abort angrer på det valget, sliter i ettertid, tenker på det barnet som kunne ha vært. Jeg trur samvittigheten skriker, og det er feil å si at gjort er gjort.. Det man kan gjøre er å ta den sorgprosessen, si unnskyld til barnet. Og faktisk si at, " Jeg angrer av hele mitt hjerte!". Og her på DIB regjerer gjengen som sier " gjort er gjort", " prøv å tenke på at det du gjorde var riktig"...osv.

Jeg synes virkelig synd på deg. Sitter ikke her og er sint over det du gjorde, men har vondt med deg.

Noe du kan gjøre i kveld: Tenn et lys som kan symbolisere livet du bar på, sett det i vinduet og la deg få lov til å kjenne på smerten. Det er ingen hjelp i å prøve å glemme, og forenkle det som har skjedd.

 

Av bitter erfaring kan jeg si at jeg kunne i dag vært mamma til en 11åring.

[Anonym bruker]

HERREGUD, "TENN ET LYS" ?!?!?!

[Anonym bruker]

Jeg ville rådet deg til å prate med samboeren din om dette. Jeg er ikke ferdig med utdanning, og samboer starter studier i januar, men etter jeg fortalte hvor mye jeg ønsket et barn nå ble vi enige om at det passet selv om alt ikke er perfekt i forhold til økonomi. Vi har telt på kronene og lagt en plan for studiene og økonomien de neste 5 årene, og gleder oss veldig til å bli foreldre i April

 

Når det gjelder aborten må du ikke tenke mer på det. Husk at det skjer mange spontanaborter på grunn av dårlig levedyktighet på fostret, og det var nok riktig avgjørelse i forhold til situasjonen du var i med tanke på medisiner mm.

 

Håper du tør å ta praten med samboer, da får du hvertfall luftet tankene dine og kanskje er han ikke så uenige som du er redd for

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

"Må du ikke tenke mer på det?" Lettere sagt en gjort frøken.

[Hjemmemamma_for_tiden]

Kjære deg!

 

Jeg har ikke vært i samme situasjon som deg, men jeg har født 3 friske, fine barn som jeg bor sammen med nå. I tillegg har jeg abortert i 3-4 mnd hele 3 ganger. Jeg vet derfor en god del om sorgen som kommer etter en abort, og jeg tror det er mye av den samme reaksjonen enten aborten var frivillig eller ufrivillig.

 

Gi deg selv lov til å sørge, prat med kjæresten din om dette. Kanskje han også har tenkt mer på dette enn du tror? Uansett er det nok du som har kjent mest, det er jo vi kvinner som har hormonene, morsinstinktet, beskytterinstinktet og de fysiske plagene ved en graviditet og en abort. Jeg kjenner igjen den "telllende" prosessen som fortsetter etter at svangerskapet er avsluttet..man tenker på hva som kunne ha vært og planglegger videre (navn osv..)

 

Jeg tror sorgen etter en frivillig abort er en uendelig ensom og forferdelig sorg fordi den liksom er ulovlig og upolitisk korrekt i Noreg i dag. Jeg er personlig helt imot abort, fordi jeg mener at det skader kvinnene mer enn om de hadde beholdt babyen sin ( i de fleste tilfeller, vertfall)

 

Tilgi deg selv ( Gud har tilgivelse for alle synder), prat med mannen din og sørg uten å dyrke sorgen i det uendelige. Aksepter at dette såre minnet for alltid vil være en del av deg, en del av din identitet, noe som ligger dypt,dypt der inne og som aldri kommer til å forsvinne helt, men bare blekne med tiden.

 

Masse masse lykke til, jeg håper du får noen å snakke med om sorgen din. Jeg gråter for deg i kveld, jeg føler så inderlig med deg!

Kanskje kan du med tiden bruke denne såre erfaringen din til å hjelpe andre og fortelle sannheten om hvordan en abort opplevdes av deg? Jeg har brukt mine såre, men godt bearbeidede livserfaringer til å hjelpe og trøste medmennesker.

 

Tenker på deg og ber for deg, kjære deg!

 

[Anonym bruker]

Enig. Hvis man skal få endret abortloven må man ikke kjefte på dem som har tatt abort, men hjelpe dem med å få historiene fram i lyset.

 

En røst kan bety mye, som her:

 

Gianna Jessen Abortion Survivor in Australia Part 1

[Anonym bruker]

HHEREGUD AT DETTE GÅR ANN!!!??!!

Du skal ikke ry deg noenting om disse uforstyrrede sjeler her inne sommå slenge ditt hele tiden! De skal bare få andre til å virke verre enn dem selv, framfor at de egentlig må ha det veldig fælt selv!!

 

Jeg vet hvordan det er for deg, men du må ikke tenke på det som er gjort,for slik du forklarer det var dette det beste for deg der og da. og at du ikke tar risken på og bli alenemor!!Det syns jeg er ett veldig voksent avgjørelse av deg..

Tenk heller bare litt mer nøye fremover og ta forhåndsregler...snakk med din samboer, slik t han kan gi deg litt andre synspunkter på ting, ellers lir det fort at man koker tankenesine til mye mer og verre enn det er..

 

lykke til

[Anonym bruker]

Men nå kan man ikke sammenligne en abort foretatt i 1. trimester med en som er foretatt 7 1/2 mnd på vei. Dette er metoder som ikke finner sted i Norge. Å forby abort er på ingen måte noen løsning. Abort er og bør bli et personlig valg. Av og til kan det føre med seg bl.a. følelse av anger, dessverre. Jeg støtter det andre tidligere har blitt sagt: Du gjorde det som var rett for deg da. Jeg tror du bare må akseptere det, og ikke dvele ved det.

[Anonym bruker]

Jeg har aldri angret på aborten jeg tok for 8 år siden. Har et par venninner som også har tatt abort uten at de angrer, så nei - flesteparten angrer nok ikke. Men så tar også flesteparten abort fordi det er riktig der og da. At du ber HI tenne et lys synes jeg er drøyt. Hva er vitsen men å forsøke å forsterke hennes negative følelser? Jeg tror det blir helt feil måte å jobbe seg gjennom dette på.

 

Det jeg imidlertid tror er riktigere er å faktisk snakke med kjæresten. Snakk det i hjel nåsiden du ikke fikk muligheten før aborten. Da kan du kanskje klare å komme til samme konklusjon som du gjorde den gangen

[Anonym bruker]

Herregud 23:34

 

Legge ut sånn her, sier litt mer om deg enn om de som tar abort. Får håpe at unge(ne) dine har litt mer vett og ikke bare har arvet alle de dårlige egenskapene dine.

[Anonym bruker]

03.58, hva mener du med "sånt"? Dette var ikke anti abort propaganda med forferdelige bilder, det var en helt ekte og sterk historie hun skrev også under hva linket handlet om. Så ikke feilen med den linken...

 

23.34: Takk for en inspirerende og ekte link. Setter det hele litt på spissen kanskje, men alikevell det får tankene til å gå...

[Anonym bruker]

Jeg har vært i en liknende situasjon. Tok en abort etter en litt for rask avgjørelse, og kan i ettertid ikke fatte og begripe hvorfor jeg gjorde det. Tror jeg var i sjokk.

 

Følte en enorm lettelse rett etterpå, men angeren kom snikende etter noen uker.

 

Det eneste som hjalp her var å bli gravid på nytt (2 år senere). Nå har jeg verdens vakreste toåring og er så utrolig takknemlig for han!

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det ikke lett å glemme slike ting, men det blir verre av å gå og tenke på det. Jeg tok selv en abort for 5 år siden, så jeg vet hva jeg prater om. Jeg hadde drukket alkohol før jeg viste at jeg var gravid, og tatt røntgen for jeg viste ikke bedre. Jeg var 17, og hadde vært sammen med bf i 1mnd og han sa at barnet kom til å ødelegge livet hans. Jeg har angret lenge, og tenker på det hver gang jeg møter barn på den alderen som mitt barn kunne vært, men ingentig blir bedre av den grunn. Derfor er mitt råd å prøve å skyve bort de vanskelige tankene, og tenke som så at på grunn av medisinene hun hadde tatt før hun viste at hun var gravid kan ha gjort fostret mindre levedyktig. Det er en grunn til at neturen ordner opp når barnet ikke blir som det skal, og da syns jeg det blir dumt å gå rundt med skyldfølelse når man tar abort på grunn av bl.a. medisinske grunner.

 

Jeg er hvertfall ikke enig i at man skal minnes det med lystenning, det blir som å minnes noen man var glad i, og kan fort gjøre samvittighetsfølelsen verre. Tenk på alle som har vært gjennom flere sa, de tenner nok ikke lys for å minnes at de mistet et barn som ikke ble levedyktig.

 

mvh hun som mener at man skal slutte å tenke på det..