Litt sjokkert over hvor noen av de forholdene dere lever i.

[Anonym bruker]

Og nå ønsker jeg IKKE diskutere tittelen "alenemor", men ser i innlegg hvor dette diskuteres at svært mange som har samboer/er gifte kaller seg alenemor. De er alene hele tiden, og når mannen først er hjemme må de rydde etter han også. De har aldri muligheten til å ta seg en tur ut på kveldstid og mener de har det verre enn alenemødre da de ikke har fri annenhver helg.

 

Er det virkelig så mange som lever i slike forhold?

[Anonym bruker]

Sjokkert jeg også! Og jeg kan virkelig ikke fatte og begripe at noen vil være i et "forhold" der de må ta alt av husarbeid, ha full eneomsorg for barna, være hjemme alene hver dag og hver kveld, stå for alt av innkjøp, måke snø, skifte lyspærer, vaske klær, lage mat, alltid være den som er hjemme fra jobb når barna er syke, aldri ha sex, ikke ha noen å konferere med når det gjelder hus, hjem og barn osv osv.

 

Det er ikke et forhold så hvorfor bli?? Jeg skjønner det ikke....

[Anonym bruker]

Jeg gjør det, men sier ikke at jeg har det verre enn alenemødre. Jeg vil bare ikke at de skal påstå at de har det så mye verre enn meg. Vi kunne hatt kreft. Da kan vi snakke om å ha det ille.

 

Men jeg skal forklarer hvorfor vi lever slik som vi gjør. Våre barn trives veldig godt der som vi bor nå. Om vi skilles, blir det jeg som overtar full omsorg for barna, siden mannen jobber så mye. Og ved at vi bor sammen, lever vi billigere, og derfor kan jeg jobbe deltid, noe jeg ikke hadde hatt råd til om jeg var aleneforsørger. Om jeg flytter ut hadde jeg nok ikke funnet noe i denne skolekretsen, ettersom det er langt ute på landet og vi ønsker ikke å flytte ungene. Derfor bor vi sammen i huset, men er ikke sammen og er ikke så veldig glade i hverandre, så egentlig er jeg bare glad for at han ikke er hjemme så mye. Da blir det bare krangel.

[LinnisR83]

Jeg tror at tittelen "alenemor" har blitt negativt ladet her inne, så jeg vil ikke kalle meg alenemor, men er alltid alene med sønnen min, og er høygravid. Ikke fordi min mann ikke vil stille opp her hjemme, men fordi han må jobbe mye og reise endel for å komme til dit han vil være om 4-5 år. Da kan vi begynne å leve familielivet. (Så som du sikkert forstår, så var ikke barn akkurat planlagt i denne delen av livet, men må man, så må man) MEN det jeg ser på som rart, er at man skal negativisere ordet alenemor? Selv om jeg ikke er alenemor, men alene med sønnen min, syntes jeg det er kjempestas, og ville ikke byttet det bort med noe i verden! Det er jo en rolle man fort tilpasser seg om man må. Og et siste MEN. Noe som kanskje provoserer alenemødre, men jeg syntes faktisk det er lettere når mannen reiser avgårde og jeg blir gressenke. For da har jeg bare oss (meg og sønnen) å forholde meg til. Da har man ikke noe valg, om dere skjønner. Men når mannen er en sjelden gang hjemme, så forventes det litt av han, men han er hjemme for å samle seg til neste jobbøkt og får ikke bidratt slik jeg forventer.

 

Sorry, men det er slik jeg føler.

[Anonym bruker]

Bortsett fra at mannen min rydder opp etter seg når han er hjemme, så har vi det sånn. Han reiser mye i jobben sin, og jeg er brorparten av tiden alene hjemme med barna våre. Det er slitsomt, men vi har selv satt oss i den situasjonen. Bare så synd at barna vil huske meg som sliten og sur under oppveksten deres